Elisabeth Steen, hovedtillitsvalgt i NTL NAV og forbundsstyremedlem i NTL og

Sturla Søpstad, hovedtillitsvalgt i NTL NTNU og forbundsstyremedlem i NTL

Normalt foregår det ikke tariffargumentasjon i mediene under mekling. Men når selveste lederen i Unio sin forhandlingsdelegasjon utfordrer LO direkte, kan det vanskelig stå uimotsagt. Undertegnede er ikke del av LO Stats forhandlingsdelegasjon.

Bakgrunn: «Fortjener ikke utdanningsgruppene i staten et lønnsløft?»

Unio har ett enkelt mål; å øke lønna til «forskere, undervisere og politiansatte». I NTL vet vi at staten består av mange, mange yrkesgrupper, og de er alle våre medlemmer.

Unio maler et bilde av sine medlemmer som offer for tre farer; å tape i konkurranse mot lavlønte i staten, mot utdanningsgrupper i privat sektor og mot industriansatte.

Lind gjentar gang etter gang at ansatte med mastergrad hadde svakest prosentvis lønnsutvikling i staten fra 2016 til 2020. Hun gjentar like mange ganger at ansatte med grunnskole/videregående skole som høyeste fullførte utdanning har hatt en noe høyere lønnsutvikling i prosent.

Andelen ansatte i staten med grunn-/videregående skole er liten, synkende og de har lav lønn. NTL vil ivareta kjøpekraftutviklingen for alle gruppene våre, og vi mener samtidig det er samfunnsmessig ansvarlig å løfte med oss de med aller lavest lønn. Dette er folk i lavlønte yrker, men også nyutdannede og nyansatte i etableringsfasen. Vi vil at alle som jobber i staten skal ha råd til å bo og til å takle økende utgifter til strøm og mat. Ved siste tariffoppgjør brukte vi 4 % av potten til et «lavlønnstillegg», et tillegg som ansatte til og med lønnstrinn 50 nøt godt av (også flere av Unio sine medlemmer). Mener virkelig Unio at det er en trussel mot «utdanningsgruppene» at en ansatt i lønnstrinn 50 fikk 100 kroner mer i årlig lønnstillegg enn en ansatt i lønnstrinn 83?

Vi klarer ikke å se at det er problematisk for «utdanningsgruppene» at folk som jobber hardt som enten renholder, kokk eller forskningstekniker kryper noen kroner nærmere dem i lønn. Ser man på den samlede profilen i oppgjøret i fjor, gikk utdanningsgruppene stipendiater og postdoktorer mer opp i lønn enn snittet. Dette er grupper som har hatt dårligere lønnsutvikling over tid, i motsetning til professorer og førsteamanuenser. Er ikke stipendiater og postdoktorer viktige for Unio?

Konkurransen med «utdanningsgruppene i privat sektor» er aktuell for flere yrkesgrupper i staten, men ikke alle. NTL er opptatt av alle skal ha kjøpekraftutvikling, uavhengig av om du har en utdanning som er ettertraktet i privat sektor (for eksempel en del forskere) eller om du har en utdanning som er viktig for staten, men ikke «i markedet», som politi, fengsel og forsvar.

Også våre medlemmer er frustrert over at industrien de to siste årene har hatt en høyere lønnsutvikling enn oss. Derfor har LO Stat, slik som Unio, fremmet krav om at etterslepet skal kompenseres i årets tariffoppgjør.

Unio er misfornøyd med lønnsutviklingen til sine medlemmer. Vi stusser over at LO får ansvaret. Staten under Solbergregjeringen har år etter år presset på for store lokale potter – på bekostning av generelle tillegg. Det er derfor både Linds grupper, og våre medlemmer, har en «solid, dokumentert reallønnsnedgang».

Når vi nå har fått en regjering som ser verdien av sentral lønnsdannelse, velger Unio å hoppe over til en avtalepart (Akademikerne) som ønsker kun lokale potter. NTL mener det ville tjent Unio sine medlemmer å fortsette samarbeidet med LO og YS, ikke minst fordi vi har en tariffavtale med streikerett på fordelingen av pengene. I tospann med Akademikerne vil Unio måtte bruke forhandlingsstyrke på å ev. kreve sentrale forhandlinger. Å overføre Unio sine medlemmer fra et lønnssystem med lønnstabell til et system med årslønn i kroner, vil fjerne den kollektive sikringen av lønnsnivåene og -utviklingen som store deler av Unio sine grupper har bruk for, - som stipendiater og politiutdannede.

LO Stat organiserer bredt, og vi har felles interesser med Unio-gruppene. Fra vår side kunne vi tenkt oss sterkere støtte fra Unio, for eksempel i kampen for likelønn.  For å oppnå likelønn i staten, må ansatte i midtsjiktet få en høyere lønnsvekst enn de helt på toppen. Det er LO Stat, ikke Unio, som i en årrekke har ivaretatt de statsansatte med midlere lønn. En likelønnsprofil på det generelle tillegget har tjent Unio sine medlemmer svært godt.

Lind føler seg angrepet for å være usolidarisk. I et innlegg i Forskerforum tar tre medlemmer i Forskerforbundets hovedstyre et oppgjør med «LOs fokus på «veldedig» fordeling til de med lav eller ingen utdanning». Ja, det ligger nært å kalle dette usolidarisk. En anstendig lønn til hardtarbeidende, lavlønte ansatte i staten, enten de har utdanning eller ikke, har ingenting med veldedighet å gjøre.  

I motsetning til det Lind sier, står det ikke ett ord om Unio i 1. mai-manuset til Peggy Hessen Følsvik. Peggy var opptatt av å snakke om LOs egen politikk, og da sa hun at: «Vi skal løfte hele laget. Det er det som er solidaritet!» Det er vi helt enig med Peggy i.