Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Forhandlingene om en ny avtale for inkluderende arbeidsliv brøt sammen onsdag. Dermed er ordningen som sikrer full lønn under sykdom ikke lenger fredet.

LO og NHO hadde ultimative krav som ikke kunne forenes. Og begge parter sto steilt på sine krav. Derfor hadde arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) en nærmest umulig oppgave som forhandler.

Det store spørsmålet er hvem som har skylda for at det ble brudd. Jeg vil hevde at årsaken er det faktum at arbeidsgiverne, med NHO i spissen, har inntatt en ny posisjon.

NHO står ikke lenger ved formuleringen som i praksis gir LO og NHO hvert sitt veto mot endringer i sykelønnsordningen.

Samtidig slår Ap/Sp-regjeringen ring rundt loven som sikrer full lønn under sykdom. Denne ordningen ble enstemmig innført av Stortinget som en rettighet i 1978. Dette velferdsgodet var da kjempet fra av fagbevegelsen, med LO i spissen.

Men et relativt høyt sykefravær ble etter hvert en utfordring, og i 2001 inngikk arbeidslivets parter den første avtalen om inkluderende arbeidsliv. De siste årene har sykefraværet økt og er nå i gjennomsnitt på drøye sju prosent. Fraværet er høyest innen helse og omsorg.

Sykefraværet kan deles i to kategorier: Fraværet vi selv melder inn ved kortvarig sykdom og fraværet vi i neste omgang må ha legeerklæring for. Det legemeldte er det største, og det er langtidsfraværet som er viktigst å gripe fatt i. Arbeidsgiverne betaler for de første 16 sykedagene. Deretter tar staten over i inntil ett år.

Et langvarig sykefravær er ofte første skritt på vei ut av arbeidslivet og over på trygd.

På denne bakgrunn bør bedriftene få økonomisk medansvar for det lange fraværet, slik at de motiveres til å få disse arbeidstakerne tilbake i jobb – helt eller delvis.

Som motstykke bør staten ta en større del av regningen for det korte fraværet.  

IA-avtalen har ved jevne mellomrom blitt justert og forlenget. Målet har hele tiden vært å få ned sykefraværet, men det har vist seg å være enklere sagt enn gjort.

Vetoretten i avtalen har ligget i følgende setning: «Regjeringen vil ikke foreslå endringer i sykelønnsordningen, med mindre partene er enige om det». I denne setningen ligger det en gjensidig forpliktelse.

Og det var nettopp dette som var bakgrunnen for at daværende LO-leder Gerd-Liv Valla stilte seg solidarisk med NHO da Stoltenberg rødgrønne regjering i 2006 ville påføre bedriftene en større sykelønnsregning. Men i år valgte NHO å falle LO i ryggen ved å ofre denne gjensidige bindingen.

LO har derfor god grunn til å føle seg sviktet når NHO ikke lenger vil frede sykelønna i fire nye år.

Og LO er med rette skuffet over at YS, Unio og Akademikerne ikke sto fullt og helt sammen med LO, men i stedet åpnet for en utredning på NHOs premisser.

En samlet arbeidsgiverside var klar til å inngå en ny IA-avtale, men ville «ikke binde opp en framtidig regjering». Dette står å lese i en felles uttalelse fra NHO, KS, Spekter og Virke, hvor det riktignok ble åpnet for en ny fredningsperiode, men bare for to år.

Arbeidsgiverne spekulerer åpenbart på at landet får en borgerlig regjering etter valget i 2025 og at den vil gå med på kutt i sykelønna.

Venstre vil kutte til 80 prosent lønn etter et halvt års sykefravær. I forslaget til nytt Frp program loves det en gjennomgang av dagens sykelønnsordning for å sikre en mer bærekraftig ordning for framtiden.

Det er ikke utenkelig at Frp og Venstre kan presse Høyre til å bli med på kutt i sykelønna. På den annen side har Støre-regjeringen fått en god sak å føre valgkamp på.

Det hører med til bildet at Fellesforbundets Jørn Eggum er kampvillig. Han varsler at det blir streik i 2026 dersom arbeidsgiverne ikke godtar full lønn under sykdom som en tariffestet rettighet for hans LO-medlemmer.

Vi må ta tak i årsakene til sykefravær og rette inn tiltak som gjør folk friske nok til å gå på jobb. Arbeidstakere blir ikke friskere av å få mindre penger inn på lønnskontoen.

Siste ord om sykelønna er derfor ikke sagt. Nå blir det dessverre en mer polarisert debatt om denne ordningen. Det er sterkt beklagelig at NHO nå har inntatt en ny posisjon.

Dette er et stort tilbakeskritt for samarbeidsånden i norsk arbeidsliv.