Kommentar:
«Tid for et nytt solidarisk lønnsoppgjør»
Ansvarlig redaktør i ANB
LO Media
3. august setter Stein Lier-Hansen og Jørn Eggum seg igjen ned på hver side av forhandlingsbordet. Da gjør Norsk Indiustri og Fellesforbundet et nytt forsøk på å finne løsning på årets lønnsoppgjør.
Håvard Sæbø
Litt mer enn ingenting. Det bør bli resultatet i årets lønnsoppgjør.
kjell.werner@anb.no
Korona-pandemien har snudd opp ned på det meste. Lønnsoppgjøret er intet unntak. Etter noen få dagers forhandlinger i midten av mars ble partene enige om å utsette hele greia. Det økonomiske bildet for bedriftene ble brått svært så dystert, og usikkerheten var stor. Derfor var det fornuftig å sette lønnsoppgjøret på vent. Siden den gang har veldig mange mistet jobben og enda flere er fortsatt permitterte. Norge har samtidig fått relativt god kontroll på korona-smitten, og samfunnet åpnes gradvis opp.
Slik er bakteppet når toppene i Fellesforbundet og NHO-foreningen Norsk Industri 3. august setter seg sammen igjen for å forhandle fram et lønnsoppgjør for 2020. Beskjeden fra NHO er riktignok at arbeidsgiverne ikke har noe å gi. Situasjonen i næringslivet er fortsatt kritisk. Over halvparten av bedriftene har opplevd sviktende omsetning. De røde lampene blinker. Derfor svarer NHO i utgangspunktet med null, null og atter null.
På den annen side krever Fellesforbundet, med LO-familien i ryggen, økt kjøpekraft for sine medlemmer. Kravet er ikke tallfestet og dermed identisk med kravet som ble framsatt før korona-pandemien for alvor slo inn i Norge og verden ellers. Men avstanden mellom LO og NHO er ikke så stor som man tilsynelatende skulle tro.
Årsaken ligger i det faktum at fjorårets lønnsoppgjør var så godt at det gir et såkalt overheng inn i årets lønn på 1,2 prosent. Samtidig forteller de siste anslagene fra Statistisk sentralbyrå at prisstigningen bare blir på 1,2 prosent. Dermed skal det bare et beskjedent tillegg til før årets oppgjør gir økt kjøpekraft – altså mer å rutte med for den jevne arbeidstaker.
Det hører med til historien at Fellesforbundet også har krav som ikke er rene lønnskrav. Det dreier seg blant annet om bedre betingelser for etter- og videreutdanning. Her bør regjeringen bidra for å hjelpe næringslivet til nødvendig omstilling. Fellesforbundet vil også ha bedriftene til å forskuttere utbetaling av sykepenger slik at sykemeldte slipper å vente på Nav. Dette handler om rettferdighet, for det er allerede mange bedrifter som forskutterer sykepenger.
Før korona-krisen traff oss lå det an til et rimelig godt lønnsoppgjør. Fellesforbundets Jørn Eggum sa offentlig at lønnsveksten burde bli nærmere fire enn tre prosent. Norsk Industris Stein Lier-Hansen svarte med at han ville se to-tallet. Med en da forventet prisstigning på 1,5 prosent lå det an til en god reallønnsøkning. Men det var da, og ikke nå. Vi må være forberedt på smalhans i lang tid. Da gjelder det å fordele smulene rettferdig.
Bråbremsingen av norsk økonomi savner sidestykke i moderne tid. Norge er inne i en lavkonjunktur som vil vare i flere år. Den rekordhøye arbeidsledigheten vil naturlig nok sette preg på årets lønnsoppgjør. Fellesforbundets forhandlere vil ikke bidra til å sende enda flere av medlemmene ut i arbeidsledighet. Nå handler det om å berge og trygge arbeidsplasser. På den annen side er det bedrifter som går godt. Her er det ikke mer enn rett og rimelig at de ansatte får sin del av kaka gjennom lokale tillegg.
Samtidig er det forventninger om lønnstillegg i offentlig sektor. Dette må ikke ende i urealistiske krav som setter det indre samholdet i fagbevegelsen på prøve. Industriens tåleevne må fortsatt være rettesnoren. De øvrige oppgjørene i privat så vel som i offentlig sektor må innrette seg solidarisk etter den økonomiske rammen som fastsettes i frontfaget. Det er viktigere enn på lenge. Alternativet er at vi får en lønnsspiral som svekker industriens konkurranseevne i forhold til andre land. Fagbevegelsens styrke er at samhold gjør sterk.
Norsk fagbevegelse har vist evne til å ta ansvar i nedgangstider. Det så vi under finanskrisen i 2008 og etter det dramatiske oljeprisfallet for seks år siden. Men nå er situasjonen så alvorlig at det er mer dekkende å se tilbake til den store arbeidsledigheten tidlig på 1990-tallet. Den gang sørget grepene i solidaritetsalternativet for at Norge kom økonomisk på fote.
Vi fikk da et solidarisk samarbeid der moderate lønnstillegg, sysselsettingsskapende tiltak og opplæring i arbeidslivet løftet Norge. Fagbevegelsen, arbeidsgiverne og regjeringen dro kort og godt i samme retning. Mye av æren for at solidaritetsalternativet ble så vellykket må tilskrives daværende LO-leder Yngve Hågensen.
Årets lønnsoppgjør bør lede til et nytt solidaritetsalternativ myntet på dagens utfordringer. Fagbevegelsen må vise moderasjon. Det samme må gjelde eierne og toppsjefene. På den annen side må arbeidsgiverne gi litt ved dørene. Samtidig må regjeringen kjenne sin besøkelsestid. Det vil være kollektiv fornuft på sitt beste å utnytte trepartssamarbeidet i den norske modellen på denne måten.
