Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Tonje Brenna (Ap) får kritikk hver gang hun forsvarer arbeidslinja. Det dreier seg om politikken som innebærer at det skal lønne seg å være i jobb framfor å gå på trygd.

«Vi må ikke falle for fristelsen til å tro at det å være snill er det samme som ikke å stille krav. Det er misforstått», sa Brenna nylig til Aftenposten.

Hun poengterer at velferdssamfunnet er bygget på at alle bidrar etter evne og får etter behov. Arbeidsministeren mener det er noe galt i systemet når altfor mange unge må bruke krefter på å dokumentere at de er syke i stedet for å få hjelp til å komme i jobb.

«Det er mer helsebringende å være i aktivitet enn å bruke kreftene på å dokumentere at du ikke kan være i aktivitet», sier ministeren. Hun er helt sikker på at det har stor effekt når det stilles krav til unge samtidig som fellesskapet stiller opp for dem.

Men det er tilløp til brann i rosenes leir. Brenna får kjeft fra Fellesorganisasjonen, som er LO-forbundet for sosialarbeidere.

FO-leder Marianne Solberg hevder at Brenna «mistenkeliggjør og stigmatiserer folk utenfor arbeidslivet». Hun advarer mot å gjøre dette til et moralsk korstog. Solberg mener at Brenna heller bør høre på sosialarbeiderne som daglig jobber med å få flere unge ut i jobb.

De siste 15 årene har det blitt stadig flere unge uføre. Det ble en dobling på Erna Solbergs vakt. Dette bekymrer dagens arbeidsminister, og det bør også bekymre alle oss andre. Den som veldig tidlig i livet blir uføretrygdet, har vi følge Brenna gitt opp. Det er for passivt. Utviklingen må snus.

«Vi må erkjenne problemet: For mange står utenfor arbeidslivet og for mange av dem er unge. Vi må ta tydelige grep for å få flere i jobb og færre på trygd», sier Brenna forbilledlig. Regjeringen må komme med konkrete tiltak i stortingsmeldingen som legges fram senere i vår.

SV-leder Kirsti Bergstø sier at velferdsstaten ikke er snillisme, men trygghet og solidaritet. Dermed er snillisme-begrepet inne i debatten. Piggene kommer ut hos mange på den politiske venstresiden.

Jeg minnes Rune Gerhardsen, som i 1991 brøt lydmuren med boken «Snillisme på norsk». Gerhardsen tok et oppgjør med misforstått snillhet. Mange har ettertid berømmet ham for at politikken for innvandring og ikke minst inkludering tok en ny vending.

Nå er det Tonje Brenna som tør å være tøff der andre tier. Når hun snakker om misforstått snillhet, bør ikke kritikerne tolke henne i verste mening.

Og Høyre-folkene bør heie, ikke hakke. Samtidig må Tonje Brenna vise evne til å følge opp retorikken med aktiv handling. Regjeringen må levere. Tomme ord, om de er aldri så store, hjelper fint lite.