Jo Moen Bredeveien

En kollega er gravid. Våkenetter, bleieskift og år fulle av bekymringer for det nye livet ligger foran henne. Pluss alt det fine. Gratulerer, selvsagt.

Og takk. For at du bidrar med en ny skattebetaler.

Det er ingen selvfølge lenger. For bare 10-15 år siden kunne vi se på fødselsstatistikken at vi hadde gjort noe riktig, for det ble født rundt to barn per kvinne i landet vårt.

Så kunne vi se på tallene for Japan langt der nede på listene. 1,5 barn per kvinne og enda mindre. Siden det vanligvis kreves to mennesker for å lage ett barn, betyr det at fødselstallet går ned. De må gjøre mye galt i Japan, kunne vi tenke. For mye jobb, for lite tid til å leve og til å passe barn.

Eller Italia. 1,3! Herregud, et land bestående av guttemenn som vil bo med mamma hele livet, sa vi. Slike menn vil ikke kvinner få barn med. Dessuten har de ikke barnehager på samme vis som oss. Eller et likestilt samfunn og et arbeidsliv lagt opp for småbarnsfamilier.

Nå er vi der selv. Det fødes, litt ut av det blå, veldig få barn i Norge. For få barn.

Du husker kanskje at daværende statsminister Erna Solberg prøvde å få til en samtale om dette for noen år siden. I så fall husker du sikkert også at hun nesten ble latterliggjort. Det var trolig en dårlig reaksjon, for Solberg var inne på noe.

Statistisk sentralbyrå (SSB) regner årlig ut et samlet fruktbarhetstall. I 2009 var tallet på 1,98 barn per kvinne. Nå er det nede i rundt 1,5. Fjorårets fødselstall var det laveste siden 1985. Hva har skjedd med oss produktive nordboere?

Den aller mest skremmende årsaken er kanskje den portrettør og forfatter Niels Christian Geelmuyden peker på i boka «Spermageddon»: At produksjonen av sædceller er på vei ned verden over, og ikke bare blant oss mennesker. Miljøgifter, trange bukser, stillesitting – alt går utover forplantningsevnen.

Det er jo dypt alvorlig. Om vi er i ferd med å utrydde oss selv og alt annet liv, er det utvilsomt på tide å tenke nytt om måten vi lever på.

Men det er trolig enklere å ta tak i de litt mindre eksistensielle områdene. Om vi gjorde mye rett da det ble født rundt to barn per kvinne, følger det vel logisk at vi gjør mye galt nå. Men hva?

Selv fikk jeg barn ganske sent. Det skyldes livsvalg og omstendigheter, men jeg er også såpass tidstypisk at det kan hende det er noe å hente i mine erfaringer.

Først må man bli ferdig med studier. Da er man gjerne i midten av 20-årene, i mitt tilfelle litt senere. Så vil man etablere seg i arbeidslivet, og faktisk ha en såpass trygg økonomi at man har mulighet til å kjøpe et krypinn, og helst med plass til minst tre mennesker. I dagens marked koster det fem millioner eller mye mer i Oslo og andre store byer.

Så må jo barnets mor også gjerne ha jobb. Det er faktisk det aller viktigste, for foreldrepengene følger mors inntekt. Jo mer hun tjener, jo høyere blir «lønna» fra staten for å gå hjemme med barna.

Morgenbladet har skrevet godt om dette temaet de siste ukene. Nils August Andresen, redaktør i det konservative tidsskriftet Minerva, argumenterer i en av artiklene for at vi må legge enda bedre til rette for flere barn. Ett av grepene han vil diskutere, er flatere fødselspermisjonspenger.

Altså at vi frakobler permisjonspengene fra lønnsinntekten, slik at en student kan få en «lønn» som monner under foreldrepermisjonen selv om hun ikke har opptjent rettigheten gjennom yrkeslivet.

Tanken er besnærende. Det er mye fint å si om denne norske foreldreskapsmodellen. Men man kan også si dette: Den legger opp til at mange er ganske voksne når de får sitt første barn, i alle fall i de store byene.

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har bikket 30 nasjonalt. I Oslo var den 33 år i 2020, og 35,4 år for førstegangsfedre.

Det kan skyldes at vi er selvrealiserende, livsnytende individ som lever liv der barn ikke passer inn. Men det kan jo også handle om penger og økonomisk trygghet.

Og prisen på boliger. Det tror i alle fall den norske demografen Vegard Fykse Skirbekk. Han mener i Morgenbladet at boligmarkedet står i veien for mange. Foreldrepenger, barnetrygd og subsidierte barnehager i all ære – de dekker ikke de virkelige kostnadene med å få barn. De dekker ikke det ekstra soverommet du trenger når to blir til tre – og kanskje fire.

Vi slapp boligmarkedet fritt, og nå løper det løpsk. Betaler vi prisen ved at vi blir færre?

Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) har bedt eksperter gi et godt svar på årsakene til de lave fødselstallene. Det er jo bra. Så spørs det selvsagt om vår noe avventende Ap-Sp-regjering er villig til å gjøre noe med boligmarkedet.

Samtidig som det kanskje ikke er så farlig? Folketallet øker i Norge – enn så lenge. Det skyldes innvandring. Det blir stadig flere mennesker på jorda. Men også globalt når vi et knekkpunkt, en gang om 40 til 60 år, på et sted mellom 9,7 milliarder og 10,4 milliarder mennesker. Og siden blir vi færre. Krympingen har allerede begynt i Kina.

Det kan jo være bra for jordas tåleevne.

Det er ikke sikkert vi trenger å bekymre oss for velferdsstaten heller. SSB-forsker Erling Holmøy mener at måten dagens Norge er organisert på, med høye skattesatser, høy velferd og en oljeformue som skal deles på alle, innebærer at velferdsstaten ikke blir sterkere av at det fødes flere barn. Barn blir til produsenter, men også konsumenter. Og mennesker har en lang, ikke-produktiv barndom. Og senere alderdom.

Kollegaen min fortjener derfor kanskje ikke en takk, men snarere kritikk for at det blir enda en munn å dele oljeformuen med.

Men det blir for dumt. Slekt skal følge slekters gang, heter det. Vi kan jo ikke annet.