Atle Sønsteli Johansen

Tukthuslovene er egentlig tre lovbestemmelser som ble innført – den mest sentrale bestemmelsen var straffeloven § 222. 

Bestemmelsen i straffeloven gjaldt trusler eller bruk av tvang, og har mer eller mindre alltid vært ulovlig. 

Denne bestemmelsen fikk en tilføyelse, et nytt andre ledd som utvidet området for straff. 

Den nye bestemmelsen siktet seg inn mot de som ville forhindre bruk av streikebrytere – eller de arbeidsvillige som de også ble omtalt som. Den som hindret eller motarbeidet streikebryteri skulle straffeforfølges og kriminaliseres. Og de som var i lovlig streik skulle ikke ustraffet hindre at arbeidsgivere tok inn streikebrytere i deres sted. Straffebestemmelsen gikk langt; også fornærmelig opptreden mot streikebrytere ble omfattet av straffebestemmelsen.

Loven ville slå våpnene ut av hendene på arbeiderne, som Paal Berg uttrykte det, og som han siteres på i boka. 

Fattigdom og klasseskiller

I den tid hvor Tukthuslovene ble vedtatt – i 1927 – var det mye fattigdom, store klasseforskjeller, og sterke motsetninger.

Alle lover må forstås i lys av tidsånden, og et tiår i forkant var det mange i Norge som var inspirert av den russiske revolusjon (i 1917), og mange på den borgerlige side fryktet en radikal og voldelig fagbevegelse.  

Martin Tranmæl gikk for eksempel langt i å oppfordre streikende arbeidere til å putte dynamitt i borehullene før de forlot arbeidet og gikk ut i konflikt. 

Tanken med lovendringen var dels å disiplinere det som ble oppfattet i borgerlige kretser som en farlig utvikling i fagbevegelsen. Stortinget valgte å møte denne «trusselen» ved å innføre et særskilt vern for streikebrytere, et vern som ingen andre grupper i samfunnet hadde. 

Ikke likhet for loven

Det var ingen balanse i loven og det var ikke likhet for loven. Arbeidsgiverne kunne for eksempel lovlig og ustraffet fortsatt sirkulere lister over organiserte arbeidere som skulle nektes ansettelse og arbeid. 

Regjeringen fikk også vid adgang til å gripe inn i, og legge ned forbud mot streik og arbeidskamp. Ikke bare ved ulovlige streiker i tariffperioden, det kunne Arbeidsretten slå ned på, men også lovlige streiker, altså interessetvister. 

Det ble innført regler som gjorde det straffbart å støtte streikende arbeidere.

Det ble forbudt å gi pengestøtte til streikende, og fagforeningene ble pålagt en omvendt bevisbyrde: Fagforeningene kunne bli erstatningsansvarlige hvis de ikke beviste at de hadde gjort alt det som sto i deres makt for å hindre ulovlige handlinger. 

Lovendringene ble ikke respektert

Lovendringene rammet svært hardt og ensidig og arbeidsgiverne kom svært godt ut av det. I en tid med massearbeidsløshet kunne arbeidsgiversiden enkelt rekruttere streikebrytere.

Lovendringene ble av den grunn ikke respektert. Den manglende respekt for loven gikk langt utenfor fagbevegelsens rekker. Økenavnet «Tukthuslovene» har blitt stående som synet på loven, og en mørk periode i norsk arbeidsliv. 

Gravers bok beskriver samfunnsforholdene, fattigdommen, nøden og motsetningene i samfunnet. I boka møter vi også flere av de som var sentralt plassert og hadde en rolle i begivenhetene rundt loven; stortingsrepresentanter, dommere, fagforeningsledere, påtalejurister i politiet og andre. 

Historieskildringene og persongalleriet bidrar til å gi boka et eget liv, og vi kommer tett inn på noen av personene. En av de er forfatteren sin bestefar som selv deltok i ulovlige aksjoner. Boka settes inn i en historisk og samfunnspolitisk kontekst.  

Jus, politikk og historie

Det er loven, hvordan loven ble til, hva loven sa og hvordan loven ble forstått og praktisert, som har hovedrollen i fortellingen. Men boka er ikke primært en fremstilling av lovens bokstav, og slik sett skiller boka seg fra det vi tradisjonelt forbinder med juridiske fagbøker.

Jus, politikk, historie og samfunnskunnskap veves sammen i et stykke og den røde tråden er prosjektet som forfatteren har ledet over flere år – «Judges under Stress». 

Et formål med prosjektet, og boka, er å undersøke hvordan jurister opptrer når rettsstaten blir satt under press.

– Er jurister og domstoler et redskap for myndighetene?

– Bidrar jurister til å legitimere lover som er dypt urettferdige? 

– Er jurister og domstolene robuste nok til å håndtere situasjoner som fremstår som maktmisbruk? 

– Og kan vi stole på domstolene når Stortinget og regjeringen svikter og rettsstaten utfordres? 

Dette er noen av spørsmålene som prosjektet analyserer og som også boka om Tukthuslovene handler om. 

Koronalovene

Med utviklingen i Polen – før regjeringsskiftet, i Ungarn, i USA og i Georgia for å nevne noen har spørsmålene rykket nærmere og blitt mer aktuelle enn det mange så for seg bare for noen år siden. Og vi behøver ikke å gå til andre land, eller så langt tilbake som 1920- og 30-tallet for å finne eksempler på at en diskusjon om rettsstaten er reell og levende også i Norge.  

Mange har allerede glemt det, men ved kriselovene som ble diskutert da Norge ble rammet av pandemien var regjeringen ensidig opptatt av å sikre seg fullmakter for å håndtere koronaepidemien.

Med lovforslaget ville Solberg-regjeringen fått en tilnærmet ubegrenset adgang til å gi lover.

Den lovgivende makt, som etter Grunnloven ligger til Stortinget, ville i praksis blitt overført til regjeringen, og domstolenes mulighet til å prøve regjeringens vedtak var begrenset.

Lover i en krisesituasjon

Alle forstår at vi i kriser må ha andre regler enn det som gjelder i en normalsituasjon. Det som er vanskelig å forstå er at embetsverket, regjeringsmedlemmer og folkevalgte, i og utenfor opposisjon, ikke tenkte på at rettsstaten også skal ivaretas i krisetider. 

For hva er egentlig rettsstaten?

Rettsstaten brukes ofte som et honnørord og har ikke noen klar lovbestemt definisjon. Det er likevel enighet om noen sentrale elementer som må oppfylles hvis et land kan si at den er en rettsstat. Folkestyre og maktfordelingsprinsippet inngår i en rettsstat. Det er helt grunnleggende. Uten folkestyre og maktfordeling er det vanskelig å se for seg en rettsstat. 

Ytringsfrihet

Andre prinsipper som ligger til grunn for en rettsstat er likebehandling og likhet for loven, og legalitetsprinsippet krever at inngrep eller pålegg fra offentlige myndigheter må ha hjemmel i lov. Loven må også ivareta grunnleggende rettigheter som ytrings-, forsamling- og organisasjonsfrihet.

Alt dette har lenge vært ansett som nødvendige forutsetninger for en rettsstat.

Utkastet til den første koronaloven oppfylte ikke disse kriteriene. Lovutkastet opphevet maktfordelingen; regjeringen skulle være den utøvende og lovgivende myndighet.

Utkastet til kriselov hadde ingen saklig eller materiell begrensning, for eksempel at inngrep og pålegg kun skulle gis hvis det var nødvendig av hensyn til liv og helse. 

Og det var ikke noe i lovforslaget som tilsa at domstolene skulle ha noen inngående rett til å overprøve regjeringens vurdering.

Hvordan denne loven ville stått seg i et møte med domstolene fikk vi aldri noe svar på for lovutkastet ble sterkt kritisert.

Koronaloven ble moderert

Men kritikken kom fra sivilsamfunnet, fra forfatteren og andre i akademia, fra enkelte medieredaksjoner, og fra organisasjoner som LO. Kritikken fra sivilsamfunnet førte til at Stortinget hasteinnkalte til en muntlig stortingshøring, og det ble gjort flere endringer i lovforslaget: 

– Varigheten av kriseloven ble redusert.

– Fullmakten ble ikke generell, men begrenset til enkelte sektorer og lovområder.

– Loven påla at regjeringen først måtte vurdere om endringer kunne gjennomføres ved normal behandling, altså av Stortinget. 

– Stortinget kunne med et lite mindretall – 1/3 – oppheve lovvedtak gjort av regjeringen.

– Loven fikk også andre begrensninger, blant annet skulle regjeringen – så langt som mulig – involvere partene i arbeidslivet i spørsmål som berørte arbeidsrettens område.

Dette og andre endringer gjorde at Regjeringens fullmakter ble langt mer begrenset og fullmakten ble klarere rammet inn.  

I sum medførte det at regjeringen fikk mindre makt og at koronaloven ble underlagt mer demokratisk kontroll. 

Kritikken fra sivilsamfunnet gjorde at lovprosessen endte godt, og det er rimelig å tenke at erfaringene fra denne prosessen er noe alle, embetsverk, politikere på storting og i regjering, lærte noe av. 

Regjeringens kriselov 

Men i forrige måned gikk høringsfristen til endringer i sivilbeskyttelsesloven ut. I lovforslaget legger Justisdepartement fram forslag til nye lovregler for arbeidslivet. Loven skal gjelde hvis rikets sikkerhet er i fare, eller som det står i forarbeidene – loven skal gjelde hvis nasjonale sikkerhetsinteresser er truet – eller krenket.

Hva som ligger i det er ikke opplagt, men ut fra en ren ordlydsfortolkning er det rimelig å anta at en grensekrenkelse, sabotasje på rørledning eller utenlandskabel kan omfattes. 

Selv om nasjonale sikkerhetsinteresser ikke er krenket kan regjeringen etter lovforslaget vedta forskrifter.

Lovforslaget går svært langt og åpner blant annet for at regjeringen skal ha myndighet til å gripe inn i alle arbeidskonflikter, fravike individuelle og kollektive avtaler, pålegge enhver å endre stilling og arbeidsoppgaver, endre bestemmelser om arbeidstid, og oppheve HMS-bestemmelser, inndra ferie og foreldrepermisjon. 

Ingen konsultasjon med partene

Etter forslaget skal regjeringen ikke ha noen plikt til å konsultere partene i arbeidslivet eller forankre avgjørelsen i Stortinget.

Hvis dette lovforslaget er en test på hva koronapandemien lærte oss om rettsstaten så er svaret: Ikke veldig mye.

Domstoladministrasjonen, som er et organ som skal sikre uavhengige domstoler og ivareta rettssikkerheten her i landet, valgte å ikke avgi høringsuttalelse. 

Jette Christensen, som i mange år satt på Stortinget, og som selv nylig kom med boka «Demokratiet det er oss – 10 sårbarheter i verdens beste folkestyre» deltok på boklanseringen. Hun sa at politikere ikke nødvendigvis sover i timen, men de dormer og er ikke alltid tilstrekkelig våkne når temaet som berører rettsstaten er oppe til behandling.

Restarte prosessen

Et aktivt sivilsamfunn er derfor nødvendig for å sikre at politikerne ikke vedtar lover som undergraver rettsstaten. Erfaringen med det siste lovforslaget viser også dette. Etter høringsrunden er det lite sannsynlig at regjeringen åpner for at Justisdepartementet kan gå videre med lovforslaget uten å restarte prosessen og involvere partene i arbeidslivet.

De tema som boka tar opp og som handler om utviklingstrekk som kan undergrave eller svekke rettsstaten, viser seg dermed å være dagsaktuelle også i Norge. 

Opplæring av politikere

Et spørsmål som boka ikke tar opp, og som ligger noen lag under bokas hovedtema, er hvordan opplæringen av politikere og jurister er innrettet.

Tar jusstudiet, og Stortinget, tilstrekkelig høyde for at de som uteksamineres, eller skal vedta lover her i lander, en dag må være i stand til å slåss for rettsstaten om de selv eller rettssystemet blir satt under press?

På jusstudiet lærer studentene mye om hvordan dommere og jurister går fram når de skal ta stilling til rettsspørsmål. Men bokas perspektiv er litt motsatt; hvordan går jurister og domstoler fram for å saboterte loven? Hvilke juridiske teknikker benytter dommere for å slippe å forholde seg til lover som er ensidige, urimelige og ikke i tråd med rettsstatens prinsipper?

Eller som Ragnar Knoph siteres på i boka:

«Tradisjonen forventer at dommere håndhever loven lojalt. På den annen side forventer tradisjonen også at dommerne beskytter rettsstatens grunnleggende idealer. Av og til kommer de i konflikt». 

Personlig ansvar 

I boken fremhever forfatteren det personlige og etiske ansvaret som alle jurister og politikere har. Det er en del av juss etikken alle studenter, og politikere må ha kunnskap om.

Kunnskapen om hva en rettsstat er og det etiske ansvaret jurister og politikere har, er antakelig noe studentene og politikere kan trenes mer i, som en del av den nasjonale juridiske beredskap.

Boka er en påminnelse om at domstolene og jurister i embetsverk, og forvaltning, er en nødvendig og legitim motmakt til Stortinget og regjeringen.

Det følger av Grunnloven, og boka om Tukthuslovene viser at det ikke bare er legitimt, men også nødvendig at lovtekster som undergraver rettsstaten bortfortolkes og settes til side. Slik sett bidrar boka til å sette mot i de som vil utfordre lovgivningen, og boka legitimere retten til å sette til side lovgivning vedtatt av halvsovende politikere.