John-Peder Denstad

Leder av Industriaksjonen

«Industriaksjonen med falske budskap», utbasunerer Sande hos FriFagbevegelse 25. oktober.

Bakgrunnen er et seminar og en aksjon vi hadde 29. februar i Oslo, hvor en av parolene er Vi sier nei til EUs fjerde energipakke. Sande sier at dette er en fortsettelse av Industriaksjonens sin kamp mot EØS-avtalen. Til det er det å opplyse at Industriaksjonen hverken har vedtak for eller mot EØS-avtalen.

Industriaksjonen består av om lag 60 fagforeninger, en rekke av de største i industrien, infrastruktur, energi, transport, offentlig sektor og lokalorganisasjonene i LO.

Vårt fremste mål etter stiftelsen i januar 2019 har vært å øke forståelsen hos befolkningen og politiske beslut­ningstakere for indu­striens betydning for ny teknologi, verdiskaping og et høyproduk­tivt arbeidsliv med sterk medbestemmelse og uten løsarbeid.

Vi har også som mål at pris­dannelsen i kraftsystemet må settes med basis i produksjonskostnadene, kost pluss, for strøm som produseres og forbrukes i Norge.

Vi går inn for et politisk regulert pris­nivå ved at strømpriser i Norge skal baseres på reelle produksjonskostnader, ca. 12 øre per kilo­wattime, med tillegg for transport, kapitalkostnader, nyinvesteringer og oppgraderinger.

Ikke slik dagens børs­drevne marked fungerer, der prisen settes ut fra hva en strømtrader på kontinentet vil betale gjennom børs. Den dyr­este strømmen setter prisen på all strøm som selges i hele markedet.

Vi mener vi lyktes med å løfte viktigheten av industriutvikling mer frem i det offentlige ordskiftet forut for stortingsvalget i 2021. Det vises i mål og tiltak som er nedfelt i AP/SP regjeringas Hurdals-plattform

Sande hevder at hele debatten om EUs Ren energipakke er preget av spredning av frykt og feilinformasjon fra Industriaksjonen, Nei til EU og kretsen rundt Rødt.

Det er en urimelig påstand som i så fall inkluderer store deler av Sandes eget parti Ap, regjeringspartner Sp, SV samt Fellesforbundet sitt landsmøtet som i oktober 2023 vedtok klare krav mot det markedsbaserte kraftregimet og den børsdrevne prissettinga av strømmen.

Politisk kontroll over vannkrafta

Sande peker på at det ikke er mange land som har så stor kontroll over strømprisene som Norge, og at strømprisene er jevnt over lave og fluktuerer med den europeiske gassprisen.

Etter innføring av Energiloven i 1991 gikk strøm fra å være infrastruktur på linje med vei, vann og kloakk til skritt for skritt å bli en vare i et strømmarked. Med strømselgerselskaper som fordyrende ledd. Strøm gikk fra å være et konkurranse­fortrinn for industrien og et velferdsgode for befolkningen til å bli en markeds­vare. Poli­tikken hadde sammenheng med en internasjon­al nyliberalistisk høyrebølge på 80-tallet med markedslogikk.

Over tid har altså ulike regjeringer overlatt styr­inga av krafta til markedet og spekulanter. Som har ført til at kraftprodusentene i Sør-Norge de tre siste åra har kunnet ta opp til 30-40 gan­ger så mye betalt som de 12 øre per kilo­watt som krafta i snitt koster å produsere.

Vårt mål er å gjenreise en hel­hetlig energipolitikk som sikrer folke­valgt nasjonal kon­troll med vann­krafta og energikildene våre, og støtt­er opp om norsk indu­striutvikling, og som sikrer forutsigbare og lavere strømpriser enn i våre naboland.

Reservasjonsretten og EØS

Sande viser til at Norge har rett til å reservere seg mot EUs direktiver og forordninger gjennom EØS-avtalen, men denne retten skal brukes med omhu. Han sier videre at reservasjonsretten aldre har vært brukt, og i verste fall vil bruk av den kunne sette EØS-avtalen i spill.

Til opplysning for Sande, ble reservasjonsretten brukt mot EUs tredje postdirektiv, men denne ble trukket etter at Høyreregjeringa kom til makta i 2013.

Reservasjonsretten under EØS-avtalens artikkel 102 er en nødvendig sikkerhetsventil og forutsetning for en mellomstatlig EØS-avtale. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland sa dette om reservasjonsretten 15.10.92 i Stortinget:

«Når det gjelder EØS-avtalen og dette med vetoretten, har jeg bekreftet at vi har kjempet for at de reglene skal være der – og vi har lykkes å få til det – og det er fordi vi trenger å ha dem der.»

Sande hevder at å reservere oss mot EUs fjerde energipakke slik Industriaksjonen ønsker, vil ikke bare være feil for Norge, men også en misforståelse av hvordan den faktisk påvirker norsk energipolitikk.

Arbeiderpartiets landsmøte i mai 2023 vedtok:

«Arbeiderpartiet vil bruke hand­lingsrommet i EØS-avtalen for å ivareta Norges interesser og vurdere tiltak som kan dempe prissmitten. Forutsetningen for dette er at vi sikrer vår egen forsyningssikker­het.»

Industriaksjonen er som Aps landsmøte opptatt av at handlingsrommet i EØS-avtalen benyttes. For industriens framtid må det gjøres strukturelle grep på fastsettelsen av strømpris.

Påstander om press fra EU-kommissæren

Sande viser til at Industriaksjonen påstår at EU-kommissær Kadri Simson har forsøkt å presse Norge til å innføre energipakken. Sande sier at enten får vi reservere oss og ta konsekvensen av det, eller så får vi innføre pakken.

I en situasjon hvor det står strid om EUs fjerde energipakke, helt inn i Ap/Sp regjeringa, bør EU vise tilbakeholdenhet inntil det norske folkestyret gjennom demokratiske diskusjoner har truffet sin beslutning.

Fornybardirektivet og lokaldemokratiet

Sande hevder at det er helt feil som Industriaksjonen påstår at Fornybardirektivet vil endre de norske beslutningsprosessene om å bygge landvind og dermed svekke lokaldemokratiet.

Industriaksjonen har ikke vedtak for eller mot landvind, men vi har påpekt at Fornybardirektivet stiller krav til at utbyggingsprosjektene skal behandles raskere. Det settes en tidsfrist på to år. I dag er vanlig behandlingstid av vindkraft syv år. 

I den nyeste versjonen av direktivet, settes tidsfristen til bare ett år i utpekte områder for kraftutbygging. Faren er derfor stor for at lokaldemokratiet blir overkjørt.

Lave strømpriser i Norge siden 1906

Sande peker på at vi vil kunne opprettholde konkurransefortrinnet vårt dersom vi klarer å holde strømprisene våre lavere enn i andre land, og den muligheten har vi.

Produksjonskostnadene for strøm brukt i Norge varierer med hvor den pro­du­seres, om den produseres ved vann, vind eller andre energi­kilder, om den produ­seres i store eller små verk, og etter hvor mye av invester­ingskostnadene som er nedbetalt.

Energidepartementet beregner derfor årlig en gjennomsnittlig produksjons­pris, konsesjonskraftprisen. Den er ganske konstant, og det har den vært i mange år. I 2021 ble den satt til 11,4 øre per kWh, i 2022 11,57 øre per kWh. Selve prisene fastsettes imidlertid etter markedsprinsipper.

Historisk har disse i hov­edsak variert mellom 20 og 40 øre. Gjennomsnittprisen i perioden 2010 til 2020 var på 33 øre per kWh eks. mva, jfr. det Energidepartementet skriver i forarbeidet til Strømstøtte­loven.

Situasjonen før strømpriskrisa var altså produksjonskostnader på 12 øre, gjennomsnitts­pris 33 øre og toppunkt på 44 øre per kWh, men i 2021 kom den i Sør-Norge helt ut av kontroll.

Gjennomsnitts­pris­en endte på 76 øre per kWh. De siste 3 månedene 126 øre. Toppunktet var 612 øre per kWh. Prisutviklinga i prisområde NO2 var enda mer eks­trem i 2023.

Til tider lå strømprisen her 50 ganger høyere enn i andre landsdeler. Det satte arbeidsplasser i nær­ingslivet og in­dustrien i fare.

Strømpriser og utenlandskabler

Sande hevder at det er en helt feil fremstilling å påstå at den høye strømprisen vi har hatt de siste årene, spesielt i 2022, skyldes utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia.

De to nye utenlands kablene med kapasitet hver på 1400 MW ble åpna til Tyskland og Storbrit­annia i 2021. De ga eksportrekord av kraft med prissmitte og import av uforut­sigbare sky­høye strømpriser i Sør Norge fra høsten 2021, før Russlands angrepskrig mot Ukraina startet.

Importen prises i for­hold til den sist innmeldte og der­med dyreste kWh (varmekraft i Europa + CO2 avgift). Men strømpriskrisa stansa på grensa til pris sone NO3 i Sognefjorden og Dombås. Her lå pris­ene mellom 2 og 20 øre per kWh, men i NO1, NO2 og NO5 var pris­ene opp mot 10 kroner og over 2 kroner i gjenn­om­snitt i 2022.

Energiminister Terje Aasland innrømmet i Nettavisen 27. august 2023 prisvirk­ninga av de to nye kablene – i tillegg er ilandføringen for uten­lands kablene til kontinentet og Storbritannia lokalisert i NO2. Dette bidrar til at NO2 er mer eksponert for det utenlandske prisnivået sammenlignet med NO1 og NO5.

Kablene i Sør-Norge er altså særlig problematiske. Regjeringas energikommisjon tar selv til orde for at kablene Skagerak I og II ikke skal erstattes når teknisk levetid er ute, på grunn av åpenbar prissmitte.

EØS-avtalen åpner for å ta politisk kontroll over krafta gitt politisk vilje til å gjennomføre tiltak. Det fremgår i vurdering jussprofessor og ekspert på EU-rett ved Senter for europarett, Finn Arnesen har gjort for Alternativ Energikommisjon (AEK).

Norge har handlefrihet og det er ikke noe i veien for politikerne å sikre full styring med norske strømpriser.

Dette synet står i Reformer i kraftmark­edet: Prissetting til norske sluttbrukere, som Kjell Roland, medlem av regjer­ingas energi­komm­i­sjon, laget sammen med Thelma Consulting, på oppdrag fra Norsk Industri «Konklusjonen er at det er mange måter å organisere prisene til forbrukere på. For Norges del er den store variasjonen i hvordan dette gjøres av EUs med­lemsland en indikasjon på at vi her har et stort hand­lingsrom innenfor EØS-avtalen og ACER-samarbeidet».

Erfaringer tyder på at det først og fremst er politisk vilje som stenger for å reformere kraftsystemet.

Spanias sosialdemokratiske stats­minister sier «her i landet kan vi faktisk ikke ha strømpriser som er bas­ert på den høyeste gassprisen». Frank­rike har utfordra EUs felles energipoli­tikk. Da bør Norge som en energi­stormakt gjøre det samme.

Industriaksjonen krever regulert krafteksport for å holde prisene nede og unngå å importere europeiske strømpriser. Men utviklinga i det norske kraftmarkedet etter 1990 bryter med grunnleggende forutsetninger i Energi­loven.

Loven forutsetter at strømprisen i Norge fastsettes basert på nasjonal tilgang og nasjonal bruk av kraft. Fastsettelse av norsk strømpris i et auksjonsbasert europeisk børssystem, strider mot Energilovens forutsetning, jfr. AEKs høringssvar til regjeringas energikommisjon.

Vårt krav er Norge skal ha full kontroll med kraftflyten i utenlandskablene, og staten styrer strømutvekslingen og salg av overskuddskraft.

Sande fremhever at CO₂-kompensasjon ble innført i 2010 fordi man ikke ønsket at den kraftforedlende industrien i EØS skulle flagge ut på grunn av prissmitte fra fossil strøm produksjon i EU. Industriaksjonen har også jobbet opp mot Stortinget med denne saken. Det er veldig bra at Forbundet Styrke, Fellesforbundet, LO, Norsk Industri og NHO 15. mars i år ble en­i­ge om forslaget til en langsiktig og forutsigbar CO2-kompensasjonsordning ut 2030.

Sande kritiserer Industriaksjonen for ikke å nevne Russlands rolle når det gjelder de høye strømprisene. EU har ført en energipolitikk som har slått feil. Kjerne- og varmekraft er avvikla, og vind og sol gir ikke nok balanse­kraft.

Industriaksjonens svar på solid­a­r­itet med kontinentet som følge av Russlands uakseptable angrepskrig mot Ukraina, løses med norsk gasseksport. Effekten av økningen av norskprodusert gass til Europa i 2022 var seks ganger så høy som den samla norske krafteksporten året før. Det tilsvarer ca. 100 TWh. Norge var i 2022 den største leverandør av naturgass til Europa.

Kort om EUs energibyrå ACER

Sande skriver at mye av energidebatten dreier seg om ACER (Agency for the Coop­er­ation of Energy Regulators), og at ACERs hovedoppgave er å fremme samarbeid over landegrensene for å utnytte energiressursene strøm og gass best mulig.

Han skriver at Industriaksjonen sier at ACER hindrer oss i å regulere import og eksport ut fra pris. Han viser til at hvordan prismekanismene i kablene skal virke utformes av aktørene i felleskap.

Industriaksjonen viser til at i nylig gjennomført rettsak om ACER er lagmannsrettens syn at Norge har vært forplikta av forbudet mot kvan­titative eksportrestriksjoner siden EØS-avtalen ble inngått i 1994, jfr. art. 12 mot kvantita­tive eksportrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning.

Elektrisk kraft regnes som en vare etter EØS-avtalens artikkel 8. Tredje Energipakke og grensehandelsforordningen har styrka kravet til krafteks­port og eksportkapasitet. Art. 16 nr. 3 i forordningens sier:

«For de forbindel­ses­lin­jene og /eller overføringsnettene som har betydning for grensekryssende strømmer, skal størst mulig kapasitet stilles til markedsdel­tak­ernes rådighet, samtidig som det skal tas hensyn til sikkerhetsstandardene for nettdrift».

Ved å underlegge seg ACER, forhindrer EUs energi­pakker at man kan regulere strøm eksport og import av hensyn til pris. Sverige ble nektet av ACER i 2022 å regul­ere strømeksporten av hensyn til høye priser i henhold til fjerde energipakke.

Nasjonal kontroll tapes. EUs mål er at kraft skal flyte uhindra i Europa og prissettinga skal skje der betalings­vil­j­en er høyest. Taperne er husholdninger, næringsliv og grunnlaget for ny norsk indu­striut­vik­ling.

Vi må begynne å drive politikk igjen, i en kamp mot markedsliberalismen. Fellesforbundets kraft og strøm vedtak på landsmøtet i 2023 var et gjenn­om­brudd i så måte.

Med vedtak om ut av ACER og frakobling av EUs energi­union, og strøm som en strategisk innsatsfaktor for industrien og et grunnleggende gode for husholdningene, som skal omsettes uten å bidra til finansielle spekulasjoner og uakseptable profittmarginer til kraftprodusentene.

Vi krever som Fellesforbundet be­tydelige endrin­g­er i markedet!

Feil om Elmarkedsforordningen og kabler

Vi er enig med Sande i at vi har vært unøyaktig når det gjelder Elmarkedsforordningen og kabler. I det nye regelverket er det fastsatt minimum 70 prosent overføringskapasitet til markedet av kablenes kapasitet.

De nasjonale systemoperatørene, tilsvarende Statnett, skal sikre at denne utvekslingskapasiteten er tilgjengelig for alle aktører i kraftmarkedet, med unntak av når det er behov for å sikre forsyningssikkerheten. 

Eksportkabler ble etterspurt allerede i 1920 åra, fordi man ville sende strømmen fra Rjukan til Tyskland. Dette ble avvist fordi man ønsket arbeidsplasser i Norge. Svaret var: «en kWh brukt i Norge, skaper 22 x flere arbeidsplasser enn en kWh eksportert»

REM (reguleringsmyndigheten for energi) og uavhengighet

Sande viser til at Industriaksjonen kritiserer Reguleringsmyndigheten for energi. Dette er en avdeling i NVE som skal være uavhengig og selvsagt bør den det, sier Sande. 

RMEs oppgave er å få gjennomført ACER og ESA sine vedtak i Norge. RME er forplikta til å opptre uavhengig av den norske staten og norske samfunns­ak­t­ører.

Høyesterett er inne på disse forhold­ene i dommen: «Muligheten til å avbøte uheldige virkninger av myndig­hets­over­før­ingen, for eksempel dersom det skulle bli fastsatt kapasitetsbereg­nings­reg­ioner som norske myndigheter mener er uhensiktsmessige, er dermed begrenset» (side 34)

Den utøv­en­de makts overordne­de myndighet i form av forvaltnings­messig instruksjonsmyndighet overfor et forvaltningsorgan begrenses. Det betyr at regjeringas kontroll- og styrings­muligheter tas bort, med betydning for parlamentarisk kontroll og det konstitusjonelle ansvaret.

Myndighetsavståelsen kan få direkte og store konsekvenser for strømpris­niv­å­ene i ulike deler av landet over lang tid.

Industriaksjonen og ACER-vedtak

Sande påpeker at Industriaksjonen kritiserer måten ACER gjennomfører vedtakene sine på i Norge, ved å hevde at norske politikere ikke har innflytelse på dem. Sande viser til saksgangen knytta til vedtak fattet i ACER, og konkluderer selv med at norske politikere ikke har innflytelse.

Det er derfor grunn til å minne Sande om kampen mot EUs energipakke 3 og ACER i 2018. Stortinget vedtok EUs Energipakke 3 og norsk tilslutning til ACER, mot stemmene til SV, KrF, SP og Rødt.

Motstanden mot ACER var stor, spesielt i deler i fagbevegelsen.

Industri Energi, nå Forbundet Styrke, med medlemmer i den kraftforedlende industrien, engasjerte seg sterkt mot ACER for at Norge skulle beholde lave strømpriser for vår prosessindustri.

Felles­for­bundet og LO i Norge sa derfor nei til ACER. Det skapte stort engasjement i Arbeider­partiet. 122 AP ordførere sa nei til ACER, og en rekke lokallag og fylkes­lag fattet nei vedtak. APs stortingsgruppe sa ja til ACER med kun 24 mot 21 stemmer.

Norge som en råvareleverandør

Sande skriver at det er noe tull når Industriaksjonen skriver i oppropet at EU krever at Norge skal være en råvareleverandør.

Norsk Hydros grunnlegger Sam Eyde sa at billig strøm ikke skulle være en vare, men en innsatsfaktor for verdiskaping og oppbygging av industri i Norge. Rundt 1930 ble Norge tilbudt rollen som råvarenasjon. Tyskland foreslo å legge kraft­ka­b­ler fra Norge til kontinentet for å bruke strømmen vår til å drive tysk industri. Norge avviste planene fordi vi heller ville bli en industrinasjon selv enn å være råvare­lager for andre.

Samme forståelse lå til grunn da Norge i 1971 sikra at oljeressursene i Nord­sjøen ble noe mer enn ren råvareeksport. Framsynte politikere sikra grunnlaget for en omfatt­ende verfts- og leverandørindustri på land.

Norsk industris vik­tigste konkurr­anse­for­trinn med strømpriser basert på kostpluss prinsippet er i ferd med å gå tapt. EU skal bestemme – ikke Norge der vi kan stemme på politikere som vil ha strøm som infrastruktur med politisk kontroll.

Flertallskrav i Stortinget

Sande sender ut følgende skremmeskudd: «Så til alle som har tenkt å støtte opp om det faglige oppropet: dere må vite at dere støtter et krav om å bryte det energipolitiske samarbeid med EU, og i verste fall risikerer dere at EØS-avtalen ryker.»

Det mest alvorlige med den fjerde energipakken er at den i realiteten full­fører Norges integrasjon i EUs kraftmarked, med ingen vei tilbake.

Et viktig offentlig debatt frem til stortingsvalget 2025 gjelder derfor bruk av reservasjonsretten over EUs fjerde energipakke.

Strømpriser fremover

Sande hevder at om vi skal få mer strøm til lavere pris er utbygging av ny kraft den eneste måten å få det til på. Dette samsvarer med den reg­jeringsoppnevnte energikommisjonen og det reg­jeringsoppnevnte strømprisutvalget anbefalinger om å videreføre dagens markedsbaserte kraft­system som det viktigste og egentlig eneste tiltak mot strømpriskrisa.

Kan det tenkes et alternativ med lokale kraftverk som har i oppdrag å levere billig kraft til sine nærområder, litt som annen in­frastruktur som vann, renova­sjon ol? Eller organisert som et delvis mar­ked, med kraft­kvoter til forbrukere og bedrifter, men med mark­edsstyring av krafta som blir for­brukt over dette. Et toprissystem.

Norge produserer ca. 150 TWh. I Europa ellers produseres det ca. 3500 TWh. Ny ut­bygging i Norge vil kun bli en marginal markedsdel. Selv En­ergi­kommi­sjo­nens forslag på 60 TWh ny kraft er som ingenting å reg­ne.

Det er til­nærma umu­lig å produsere så mye i Norge at vi får positiv kraftbalanse i hele Europa slik at prisene i Norge senkes.

Norsk overskuddskraft er så begrensa at den ikke har noen større betydning for kontinentet. Selv i år med maksimal eksport av norsk vannkraft, som i 2021, utgjør norsk krafteksport kun ca. 0,5 prosent av det samlede elektrisitetsforbruket i Europa.

Når regulerbar kraft som tysk kull og kjernekraft erstattes med uregulerbar kraft som vind­ og sol, øker prisvariasjonen og gir oss et stabilt høyere pris­nivå. NVE mener at strømprisen vil ligge mellom 80 øre og 1 krone de neste ti åra, godt over det som var prisnivået i perioden fra 2010 til 2020 på ca. 33 øre/kWh. Vi har der­for en strømpriskrise selv om vi ikke har de høye prisene vi hadde for kort tid til­bake.

Børsbaserte kraftpriser øker konflikter og ubalanse i samfunnet. Det er den viktigste inflasjonsdriveren for økte priser, økte renter, lavere økonomisk vekst, bortfall av arbeids­plasser og større forskjeller.

Virkemidler er brukt i Norge de seinere åra som om infla­sjonen var skapt innenlands, en inflasjon som er drevet fra utlandet. Strømpriskrisa får dermed en firedobbel effekt som rammer hardt og bredt.