Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

«Sutrete rikinger på skatteflukt var den perfekte hakkekyllingen for venstresiden. Det var bare å hamre løs og høste klikk på Facebook».

Slik oppsummerer Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson, begge stortingsrepresentanter for Rødt, hvordan de vurderte situasjonen da skatteflukten ut av landet tok til i 2022. De beskriver hvordan de «jublet, nesten», av nyheten om at Kjell Inge Røkke og etter hvert mange med ham pakket kofferten og dro sin kos.

Et flertall i Norge ønsker at de rike skal betale mer skatt. Velferdsstaten, fellesskapsløsninger og omfordeling av midler fra de rikeste til de som trenger dem mest, har stor støtte. Her var det bare å plukke opp ballen og putte den i mål.

Slik gikk det ikke. Skatteflyktningene – eller kapitalen, som forfatterne skriver – vant debatten. Hvordan kunne det skje?

Det prøver Marhaug og Kristjánsson å svare på i boka «Hjelp, de drar til Sveits», med den beskrivende undertittelen «Milliardærenes makt over Norge».

Forfatterparet viser hvordan det bak skatteflukten til det forjettede Sveits pågår en kamp om hvilken retning Norge skal velge, der deler av pengemakta har erklært krig mot staten.

Det står ikke på viljen til å bruke maktmidler i denne klassekampen ovenfra. Flukten til Sveits er åpenbart et slikt. Kunstgrasrotoppgjøret «Kystbrølet» mot lakseskatten, komplett med massefabrikkerte bannere, også. Vilje til å holde tilbake investeringer i protest mot økte skatter på kraft er et annet eksempel.

Det fungerte. Det som kanskje best illustrerer hvor godt det fungerte, er at statsminister Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet gikk bort fra slagordet om «vanlige folks tur» til det næringslivsvennlige «skape for å dele» i det som mest av alt minnet om panikk over at kapitalen heller vil ha høyresidens løsninger enn venstresidens. Og likevel tapte han og venstresiden lokalvalget høsten 2023 så det sang.

Der boka til Marhaug og Kristjánsson forsøker å nærme seg et svar, har regjeringen Støre, med finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i spissen, forsøkt å finne politiske løsninger. Onsdag denne uka fikk vi regjeringens svar: En tydelig skjerping av exit-skattereglene.

Fra og med 20. mars er det ikke mulig å utsette betaling av utflyttingsskatt i mer enn 12 år. Etter 12-årsfristen må skatten betales, hvis ikke påløper renter. Dermed er vi i en situasjon der datoen for utflagging avgjør skattekravet fra staten.

For den som flyttet før 29. november 2022, bortfaller utflyttingsskatten etter fem år i utlandet. Om flukten skjedde etter 29. november 2022 og fram til i dag, kan betaling av utflyttingsskatten utsettes på ubestemt tid.

Det er først når gevinsten blir realisert, i form av utbytte eller salg, regningen fra staten kommer. Den som har nølt helt til i dag, må betale utflyttingsskatten innen 12 år. Fristen gjelder uavhengig av om gevinsten er realisert eller ei.

Innskjerpingen kom i grevens tid. Før døra nå lukkes, rakk 47 rike nordmenn å flagge ut i 2022, og 41 i 2023.

Det nye exit-skatteforslaget skal ut på høring. Men det gjelder fra og med datoen det ble kjent i offentligheten – av en forstemmende årsak: Bare slik kan vi unngå at enda flere pakker formuen ned i snippsekken og drar sin vei, før det er for sent. Altså for sent til å snike seg unna skatteregningen.

De rike som har forlatt oss til fordel for Sveits oppgir ulike årsaker til utflyttingen, men dypest sett er dette ganske enkelt: Det er skatt, eller egentlig: formuesskatten, det handler om.

Vi kan diskutere til vi blir blå i ansiktet om «den særnorske» formuesskatten og urettferdigheten i at utenlandske eiere i Norge slipper den. Det finnes legitime argumenter mot skatten – og for den.

I denne sammenhengen kan vi nøye oss med å slå fast følgende:

Formuene som nå er flyttet ut av landet, er i veldig stor grad skapt her til lands. Til tross for den drepende formuesskatten. Helt fortærende kan det norske skattenivået dermed ikke være.

Det er fullt mulig å tjene seg rik her til lands. Det lar seg til og med hevde at vilkårene er spesielt gunstige, med høykompetent arbeidskraft, god infrastruktur og en stat som stiller med stabile betingelser, og til og med avlaster arbeidsgiverne ved å betale dagpenger til unyttet arbeidskraft i dårlige perioder.

Da er vi nede ved selve kjernen: Utflyttingen til Sveits handler om noe så basalt og lite nobelt som en genuin motvilje mot å betale skatt. Mot å bidra til fellesskapet – i alle fall i den grad fellesskapet ber om.

Finansminister Vedum er da også tydelig på at «det vil i alle fall ikke være en skattemotivasjon» i eventuelle utflagginger framover etter at reglene nå skjerpes.

Svaret fra den andre siden kom umiddelbart. «Dette forslaget er en direkte konsekvens av regjeringens skattepolitikk som gjør det mindre attraktivt å investere og spare penger i Norge», smalt det fra nestleder Tina Bru i Høyre i en pressemelding.

Ellers er tonen nesten overraskende forsonende. Høyre skal nå lytte, lære og vurdere konsekvenser. Slik må det kanskje bli. Når man vil være et bredt folkeparti kan man ikke åpenlyst forsvare kapitalen på bekostning av flertallet.

Kapitalens herrer, derimot, trenger ikke ta slike smålige hensyn. Det tok ikke lang tid før en av skatteflyktningene, gjennom Dagens Næringsliv, kunne slå fast at «dette viser at Vedum ikke skjønner skattesystemet i Norge. Han skjønner i hvert fall ikke årsaken til at de som har flyttet ut flytter».

Vi kan trolig vente oss mye mer og enda større ord framover.

Det er å håpe at samfunnet er bedre rustet til å stå imot nå som vi har sett i noen år hvordan pengemakta opererer i det sene sosialdemokratiet.

Hvis ikke finnes det flere tips i boka til Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson om hva venstresiden kan gjøre for å komme på offensiven igjen. Og et ørlite håp: Det «går an å endre samfunnet. Politikerne kan ta opp kampen mot den samfunnsskapte skattekonkurransen», skriver forfatterne helt på tampen av boka.

Regjeringens nye exit-skatt er kanskje et første skritt i den kampen.