Kommentar:
«Veien til det mer normale»
Statsminister Erna Solberg og finansminister Jan Tore Sanner vil føre an når regjeringen nå legger de siste store brikkene på plass i statsbudsjettet for 2021.
Leif Martin Kirknes
Usikre tider skaper større usikkerhet for neste års statsbudsjett.
kjell.werner@anb.no
Onsdag og torsdag samler statsminister Erna Solberg sine statsråder for å legge de viktigste brikkene i puslespillet som skal ende opp i et statsbudsjett for 2021. Dette dokumentet blir riktignok ikke lagt fram før 7. oktober, men det er nå i august at det store interne slaget står. Statsrådene ber som vanlig for sin syke mor, mens finansminister Jan Tore Sanner har rollen som festbrems.
- Det er spesielt vanskelig å lage et statsbudsjett i en krisetid. Selv om det nå er lyspunkter i norsk økonomi, så er vi fortsatt i en krise, sier Jan Tore Sanner. Han innrømmer at situasjonen er usikker. Bakteppet er selvsagt korona-pandemien som har snudd opp ned på økonomien både nasjonalt og ikke minst internasjonalt. Brutto nasjonalproduktet for fastlands-Norge er ventet å ville falle med rundt fire prosent i år, og det vil ta tid før det igjen blir mer normale tider.
Stortinget har klokelig pøst på med oljemilliarder for å bøte på konsekvensene av pandemien. Det ligger an til at Norge i år vil gå med en halv milliard i underskudd, når oljeinntektene er fratrukket. Det er det dobbelte av hva som var anslaget før jul i fjor. For å få endene til å møtes, må politikerne hente over 425 milliarder fra Oljefondet. Det tilsvarer 4,2 prosent av fondet, hvor det nå står over 10.000 milliarder. Når det i år brukes 180 oljemilliarder ekstra er det i realiteten å spise 11 milliarder fra hvert budsjett de kommende årene.
Den opprinnelige planen var å bruke 244 milliarder, altså bare 2,6 prosent av fondet. Det hører med til historien at den politisk bestemte handlingsregelen tilsier at det kan brukes 3 prosent i et normalår, mer enn det i dårlige tider og tilsvarende mindre i gode år. Meningen med handlingsregelen er at politikerne bare skal ta ut «rentepengene» slik at fondet også tilgodeser kommende generasjoner. Det skal vær en slags evighetsmaskin.
Den grunnleggende utfordringen er den samme som før korona-smitten bredde om seg: Oljeinntektene avtar og eldrebølgen er rett om hjørnet. Det blir færre yrkesaktive bak hver pensjonist, og det finansielle gapet øker. For å gjøre bildet komplett må vi ta med at det er forvaltningen av Oljefondet som gir mest vekst, i mindre grad inntektene fra oljesektoren.
Spørsmålet er hvor hardt det nå skal trykkes på bremsepedalen. Dette trykket vil være avgjørende for hvor mange milliarder regjeringen har til disposisjon i neste års statsbudsjett. Selv et ekspansivt budsjett vil innebære trange rammer der det blir tøft å prioritere mellom viktige oppgaver. Først må det finnes rom til økte utgifter som automatisk vil påløpe. Blant slike er folketrygden, som er ventet å øke med ni milliarder kroner hvert år framover. Videre vil kommunene og sykehusene tilføres tre-fire milliarder for å takle at vi blir flere her til lands.
På toppen av dette kommer korona-utgifter som også slår inn neste år. Så må regjeringen finne penger til politiske satsinger. Videre styrking av Forsvaret og oppfølging av samferdselsløfter er to eksempler. Og mange venter spent på hvor mange milliarder regjeringen blar opp for å realisere klima-prosjekter for fangst og lagring av CO2 under havet i Nordsjøen.
Det dreier seg tross alt om et budsjett som regjeringen skal gå til valg på, så det vil straffe seg å være for gnien. Og så må statsminister Erna Solberg ha i bakhodet at regjeringen må ha Fremskrittspartiets støtte for å få budsjettet gjennom i Stortinget. Det blir slett ikke billig. Opposisjonsleder Jonas Gahr Støre må vokte seg for å spenne buen for høyt. Det kan straffe seg i neste stortingsperiode dersom Ap indirekte bidrar til at 2021-budsjettet blir for ekspansivt.
Da vil det bli ekstra krevende å lede regjeringen, uavhengig av om landets statsminister heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. Når det blir mer normale tider, skal det nemlig strammes inn på bruken av oljepenger. Og det er ikke småpenger. Mange av korona-tiltakene er riktignok engangsutgifter, men det blir likevel en svært vanskelig oppgave å bruke mindre enn tre prosent av Oljefondet. Vi snakker om en størrelse som tilsvarer budsjettene til alle sykehusene og hele politikorpset til sammen.
Handlingsregelen for bruk av oljepenger har fungert veldig godt i snart tjue år. Den har vært en disiplinerende krittstrek for politikerne og nyttig for statsministre fra Ap, KrF og Høyre. Nå bør Erna Solberg & co tegne en ny midlertidig krittstrek, skråstilt og beregnet for en myk landing. Her bør det være en horisont på to-tre år fram i tid.
Også opposisjonen bør være tjent med bred enighet om denne streken. Det er mye annet politikerne kan og bør strides om. Alternativet til å følge en midlertidig krittstrek kan fort bli at Norge bruker for lang tid, og for mange oljemilliarder, på å tilpasse seg en normalsituasjon. Det blir som å tisse i buksa: Varmt med en gang, men kaldt etterpå.
