JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kronikk

«Velferdsstatens fallitt: Offentlige ytelser løfter ikke folk ut av fattigdom»

Mens lønnsøkningen er på 3,7 prosent, er sosialhjelpssatsene bare justert opp med 1,4 prosent fra i fjor til i år, skriver Mimmi Kvisvik i denne kronikken. 

Mens lønnsøkningen er på 3,7 prosent, er sosialhjelpssatsene bare justert opp med 1,4 prosent fra i fjor til i år, skriver Mimmi Kvisvik i denne kronikken. 

Colourbox

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
115.000 barn lever med den utryggheten fattigdom fører med seg. Velferdsstaten skulle gitt dem en tryggere fremtid, men hjelpen uteblir. Dette er urettferdig, uverdig og brudd på barns rettigheter. 

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at vi har akkurat like mange barn som vokser opp i fattigdom i Norge som da sist statistikk kom i 2018. 115.000 barn i Norge tilhører en husholdning med vedvarende lav inntekt. Halvparten av dem har foreldre som står utenfor arbeidslivet, og like mange lever i familier hvor over halvparten av inntektsgrunnlaget kommer fra offentlige stønader. I flere år har de offentlige ytelsene økt minimalt sammenlignet med lønnsoppgjørene. I år mer enn noensinne må ytelsene få et kraftig løft.

Seks av ti barn i lavinntektsfamilier har foreldre som har innvandret til Norge (SSB). Dette viser tydelig at vi over lang tid har ført en feilet integreringspolitikk. Med den enorme flyktningstrømmen av aleneforsørgere og barn som venter oss, bør de stillestående tallene mane til handling. Vi må tilby flyktningene en trygg havn med rause tjenester og ytelser som tilrettelegger for en best mulig oppstart i Norge.

Vår velferdsstat er bygd med mål om å være et sikkerhetsnett for alle borgere i landet. Den er tuftet på likeverdsprinsippet. Man skal yte etter evne og få etter behov. Likevel fanger ikke sikkerhetsnettet vårt opp de mange som lever i fattigdom. Selv de som er innlemmet i velferdsstatens støtteordninger får så lite at stønaden fører dem rett inn i fattigdomsstatistikken. 

Dette kan enkelt korrigeres for ved å justere opp satsene for sosialhjelp, uføre- og barnetrygden. Finansministeren har fått mye tyn sist uke for å fremstå som frakoblet fra vanlige folks økonomiske virkelighet. Hva da med virkeligheten til de som har aller minst å rutte med?

I regnestykket til Vedum regner han med at den gjennomsnittlige arbeidstaker får en lønnsøkning på 3,7 prosent i år. På Nav sine sider kan en se at sosialhjelpssatsene er justert opp med ca. 1,4 prosent fra 2021 til 2022. Dette gir et foreldrepar med to barn en månedlig økning fra 17.200 til 17.450 kroner til å dekke sitt livsopphold. Med en usedvanlig høy matvareprisstigning er det vondt å tenke på hvor fort pengene som skal mate barna er brukt opp, når det kun er 250 kroner mer i foreldrenes lommebok.

Dersom en legger Forbruksforskningsinstituttet SIFO sin beregning for en slik familie til grunn, så går familien på sosialstønad nærmere 13.000 kroner i minus, månedlig. Klassekampen har intervjuet menneskene som står i kø utenfor Fattighuset i Oslo. Avisen skildrer historiene til pensjonister, aleneforsørgere og folk både i og utenfor arbeidslivet. Bredden i fattigdommens ansikter er ikke et likeverdssamfunn verdig. 

Når vi stolt skryter av, og identifiserer oss med vår solidariske velferdsstat i internasjonale sammenheng, hopper vi bukk over tallene som beviser dens egen fallitt. Vi må alle hegne om, og kjempe for å stramme inn igjen, de maskene som skal utgjøre sikkerhetsnettet vårt. 

FOs medlemmer jobber i hele bredden av velferdsstatens frontlinje. De møter fattigdommens mange ansikter i Nav, i barnevernet, i kriminalomsorgen, i skolegården, i psykiske helsetjenester for barn, unge og voksne og i rusomsorgen. Deres kompetanse og samarbeid med menneskene de møter er motmakt mot skadene fattigdommen har ført med seg, men det er for lite og kommer ofte for seint.

Velferdstjenestenes kapasitet strekker ikke til. Mange sosialarbeidere møter daglig forfallet av en velferdsstat som skulle ivareta alle og gi alle best mulige forutsetninger for å klare seg selv. Det innfrir den ikke på i dag. Det haster å justere opp de offentlige ytelsene som tusenvis av mennesker lever, eller rettere sagt overlever, på.

Kostnaden fattigdommen har for velferdsstaten i et livsløpsperspektiv er høy. Forskning viser blant annet at langt flere barn som vokser opp i fattigdom utsettes for omsorgssvikt og har dårligere psykisk og fysisk helse enn andre barn. Vi er nå i en alvorlig situasjon hvor vi både må ruste opp velferdsstatens evne til å korrigere feilet politikk, samtidig som vi må sette inn midlene for å forhindre økninger i fattigdomsstatistikken.  

SV har bidratt til at barnetrygden skal holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp, men det er ikke tilstrekkelig. Vi må i tillegg øke de veiledende sosialhjelpssatsene slik at de er på referansebudsjettnivået for en anstendig levestandard (SIFO). Selv om finansministeren trodde at sosialhjelpen ligger på dette nivået, ligger den langt under. For en familie på fire, rundt regnet, kun halvparten.

Statistikken viser at ved å øke de offentlige ytelsene har man potensial til å løfte 59.800 barn ut av fattigdom. Vi må kunne tilby offentlige stønader på et nivå som familiene kan leve anstendig på, samtidig som man bidrar til å få foreldre inn i lønnet arbeid. Å kvalifisere seg for arbeid vil bli enklere når ikke all tid skal gå med til å få endene til og møtes. Vi må gi disse menneskene rom til å puste, ved å justere opp de offentlige ytelsene nå!

Warning
Annonse
Annonse