Jo Moen Bredeveien

Det er unektelig en smule forvirrende med et politisk parti som heter Venstre, men som tilhører høyresiden på den partipolitiske skalaen. Uansett hvor gode historiske grunner det finnes for navnet og hvor stolt fortid som sosialliberalt alternativ og demokratisk fyrtårn partiet har. Men der er vi altså i norsk politikk i begynnelsen av det 21. århundre.

Høsten 2021 gir denne navneforvirringen følgende utslag: Om du ønsker at høyrepopulistene i Fremskrittspartiet skal ha en hånd på rattet og at det såkalt konservative Høyre fortsatt skal holde stø kurs mot lavere skatter for de rike og ytterligere velferdskutt, er noe av det klokeste du kan gjøre å gi en stemme til Venstre (NB: Med stor «V») og sørge for å løfte partiet over sperregrensa.

Med 26 dager igjen til valget er det lite som tyder på at høyrekoalisjonen med Venstre som en av to juniorpartnere får beholde makta. Såpass lite sannsynlig er det at partileder Guri Melby i Venstre allerede nå, i valgkampen, åpner for å samarbeide mer mot venstre i tiden framover. I et intervju med Vårt Land åpner Melby for en framtidig utgave av Venstre som «reelt kan samarbeide begge veier», og sier at hun ikke tror «det har noen hensikt for oss [altså partiet Venstre, journ.anm.] å være låst til det ene eller andre samarbeidet».

Det kan jo virke forlokkende, sikkert. Et Venstre som ikke lenger skyr samarbeid til venstre, kan gi en sterk blokk som holder resten av høyresiden unna makten i overskuelig framtid. Da kan Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti – som nå virkelig har bestemt seg for å binde seg til høyresiden med mann og mus etter at partiet var delt på midten for mindre enn tre år siden – sitte der med sine rundt 30 prosents oppslutning i folket og se verden seile forbi, kunne man jo la seg forlede til å tenke.

Vi vet jo at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre har tenkt tanken. I valgkampen for fire år siden åpnet han for samtaler med så vel Venstre som Kristelig Folkeparti.

Men vi vet også at Støre har forkastet tanken og gjort det helt klart at Arbeiderpartiet nå ser til venstre, ikke Venstre. Så får vi bare håpe at Arbeiderpartiet står på den linja. Det er lite i et samarbeid med liberalistene i Venstre som burde virke pirrende på et sosialdemokratisk parti med forståelse av sin egen tradisjon og med beina trygt (?) plassert i på venstresiden. Det er bare å se til Sverige for å skjønne det.

Der regjerte Socialdemokraterna, som trolig er verdenshistoriens mest suksessfulle sosialdemokratiske parti, i mer enn to år sammen med Miljöpartiet og med støtte fra de økonomisk liberale partiene Centern og Liberalerna. Sistnevnte er Venstres svenske søsterparti (og opererer altså med et langt mer ærlig navn enn den norske varianten. Det er vel også mulig å hevde at «Socialdemokraterna» er hakket ærligere enn «Arbeiderpartiet»). Denne regjeringen til statsminister Stefan Löfven, som gikk av i sommer før den ble reinstallert noen uker senere, regjerte på en plattform kalt Januariavtalet. Den avtalen gjorde ikke venstresiden i Sverige noen tjenester.

Den sikret mer liberal økonomisk politikk enn sosialdemokratisk, ifølge kritikerne. Symptomatisk nok var et viktig element i avtalen å sørge for at Vänsterpartiet, tilsvarende vårt SV, ikke skulle få innflytelse over den politiske retningen i Sverige, til tross for at regjeringen levde på Vänsterpartiets nåde.

Det er lite som tyder på at svenske velgere på venstresiden ønsket seg en slik regjering etter at høyresiden hadde styrt landet lenge. «En dödsmask for sosialdemokratiet», kalte den tidligere sosse-rådgiveren Daniel Suhonen avtalen. Samme Suhonen bidro til å opprette en indre opposisjon i partiet som kaller seg Reformisterna og har som formål å stimulere til utvikling av en progressiv økonomisk politikk. Velgerne har i stadig større grad flokket seg til det ytterliggående høyrepartiet Sverigedemokraterna – til tross for at selve kongstanken bak Januariavtalet var å holde SD unna makten i en svensk utgave av en cordon sanitaire, en politisk buffersone som skal hindre at ekstremister får innflytelse over politikken.

Og da begeret var fullt, fikk Vänsterpartiet til slutt nok og sørget for regjeringskrise.

Det Sverige hadde behov for etter at de borgerlige hadde styrt landet over flere valgperioder og kuttet i skatter og velferd og åpnet for privatiseringer, var en ny politisk retning. Det høres kanskje kjent ut?

Det svenskene fikk var ingen ny kurs, bare en fortsettelse av politikken som har gitt økte økonomiske forskjeller. I et land der ulikheten mellom fattig og rik er tilbake på nivået fra tidlig 1940-tall. Der den sosialdemokratiske epoken er så godt som visket ut på de førti årene som har fått siden 1980.

Venstre har et annet navn, men det er et like liberalt parti som Liberalerna i nabolandet. Det er ingen grunn til å la seg kurtisere av det partiet. Det velgerne i Norge gir beskjed om nå, er at vi vil ha en ny kurs. Det får vi ikke med Venstre som støttespiller til venstresida.