Arne Presterud, nestleder i Norsk Arbeidsmandsforbund

Terje Mikkelsen, forbundssekretær

Medbestemmelse var årets tema på det nylige landsmøte til Norsk Arbeidsmandsforbund.

Her presenterte forskere fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI ved Oslo Met) resultater fra en undersøkelse i forbundets rekker og AFIs medbestemmelsesbarometer.

Delegatene kunne nikke gjenkjennende til forskernes beretning om utviklingen i norsk bedriftsdemokrati. Ja, vi har fortsatt mange bedrifter med gode samarbeidsforhold og solid posisjon for de tillitsvalgte, og de er nesten i flertall. Men de negative tendensene er slående. 

Det er særlig to negative trekk som vi vil rette oppmerksomheten mot.

For det første det som skjer innad – særlig i det tjenesteytende bedriftene, hvor konsernstruktur og byråkratisering flytter myndighet bort fra samarbeidsarenaene hvor tillitsvalgte møter lederne.

For det andre den maktforskyvningen som følger i kjølvannet av toppledernes økende eierfokus. Her får snevre, økonomiske eierinteresser oppmerksomhet på bekostning av ordinær drift, samarbeid og utvikling av bedriften som sådan. Vårt, i utgangspunktet sterke lovverk, svekkes fordi arenaene for medbestemmelse blir tappet for innhold.

Først, det som skjer innad i svært mange bedrifter:

Med stadig mer konsernorganisering av bedriftene, flytter styringen og makten seg oppover i bedriftene. Det er en av årsakene til det forskerne kaller byråkratisering eller formalisering av lederoppgavene.

Lederne styres av regler, rapporteringer og fastlagte rutiner, og det meste blir et spørsmål om hva som er viktig etter boka - den som noen høyere oppe har fastsatt. Gradvis svekkes samarbeidet, både det uformelle og de mer formelle månedlige møtene (etter hovedavtalen).

Tillitsvalgte skyves til side, gis ikke nok tid til å skjøtte vervet, og blir en slalåmport som må passeres underveis – ikke en partner det er viktig å drøfte sakene med. Dette forsterkes når topplederen selv blir en stadig sjeldnere deltaker i tillitsvalgtes treff med bedriften.

I økende grad er det HR som er tillitsvalgtes kontaktpunkt mot arbeidsgiver, og med det endrer også samarbeidet karakter. Dialogen om løsninger, om videre utvikling, om muligheter blir borte og samarbeidet kan bli redusert til en uenighet om forståelse av regler, samarbeidet «rettsliggjøres» som forskerne sier. Da har vi kommet langt vekk fra det som er hovedavtalens utgangpunkt.

Legger vi til at mange ledere mangler kompetanse om det lov- og avtaleverket bedriften er bundet av, får vi fram et bilde av en samarbeidsordning som bit for bit demonteres. Lar vi dette fortsette vil det ikke bare handle om enkeltbedrifter, men om hele bransjer og til sist hele den norske modellen. Dette vil slå inn i også i det sentrale samarbeidet, og vi ser allerede mer enn urovekkende tegn.

Men også, det som skjer i den mer strategiske ledelsen av bedriftene:

Eierfokus er nevnt, og det er på sin plass med en utdyping. Ansatte har rett til styrepresentasjon i AS og konserner. Det er vesentlig. Men tall forteller at antallet representanter går ned, og i konsernene forskyves den virkelige makten fra datterselskapenes styrerom til toppen av pyramiden. Arenaene med tillitsvalgtes medvirkning blir svakere, og i konsernet legges det økt vekt på eiernes interesser.

Tradisjonelt konsentrer den norske modellen seg om forholdet mellom partene – arbeidsgiver og tillitsvalgte, og direktøren i samarbeidet var «bedriftens mann». I dag har toppsjefen kanskje først og fremst øye for eiernes interesser. Det kan vi mene mye om, men heldig for tillitsvalgtes posisjon og betydning for samarbeidet er det antakelig ikke.

Dette er alvorlige tegn. Som antydet, kan det bety at den norske modellen spises opp nedenfra, fra grunnplanet der hvor alt en gang startet.

Det er det neppe noen ansvarlige som ønsker, selv om vi har toneangivende bedrifter som bevisst eller i kunnskapsløshet turer fram uten å forstå sitt eget avtaleverk, betydningen av tillitsvalgtes arbeid eller for så vidt den samfunnsbyggende betydningen som partssamarbeidet har. 

Det tar tid å bringe bedriftene inn på et bedre spor. Her har vi spørsmål som må håndteres politisk, og det er spørsmål som utfordrer vårt eget arbeid. I bedriftene bør jobben starte allerede i dag.

Vi regner ikke med at det blir tatt syvmilssteg her, vi lar derfor følgende punkter stå som en anbefaling til noen første skritt på veien:

• Toppledelse og tillitsvalgte tar en gjennomgang av hovedavtalens bestemmelser og tillitsvalgtes arbeid og rettigheter til medvirkning. Legg gjerne til alle arbeidsmiljølovens bestemmelser som har krav om medvirkning for tillitsvalgte

• Ta en gjennomgang av tillitsvalgtes oppgaver og få satt av tilstrekkelig tid – som det heter i hovedavtalen. Her har mange bedrifter et stort behov for oppjustering. Det er selvfølgelig grunnleggende for reel innflytelse, at tillitsvalgte har tid til å gjøre jobben på en ordentlig måte. Knapp tid er etter mitt syn en undergraving av partssamarbeidet.

• Ta en vurdering av dagens samarbeid – har dere havnet på «rettstvist-sporet» eller er dere på «utviklingssporet»? Jobber tillitsvalgte med enkeltsaker som det fort blir konflikter og jus av, eller har dere fått til en åpen, uformell tone hvor problemer løses og videre utvikling står i fokus? Hvis vurderingen ikke stemmer med det siste, hva bør dere da gjøre?

Tillitsvalgte kan ikke ta ansvar for gjennomføring av disse anbefalingene alene. Men tillitsvalgte kan ta initiativ, og kanskje spørre sin motpart om vedkommende vil lese innlegget?