Kjell Werner

Regjeringen har lagt fram en handlingsplan for å styrke bruken av norsk som fagspråk innen forskning og høyere utdanning.

Bakgrunnen er det faktum at engelsk har blitt stadig mer dominerende i akademia.

Det blir skrevet like mange masteroppgaver på engelsk som på norsk. Over 90 prosent av de vitenskapelige artiklene skrives på engelsk. Andelen norske artikler har gått ned fra 16 prosent i 2010 til 9 prosent i 2021.

Norsk fagspråk i akademia har vært diskutert i flere tiår, og det har blitt satt i verk noen språkpolitiske tiltak.

Men utviklingen fortsetter likevel å gå i gal retning. Derfor foreslår regjeringen klokelig flere nye tiltak. Det blir slått fast at undervisningsspråket skal være norsk eller samisk. Unntak fra denne hovedregelen må ha en faglig begrunnelse.

Studentene skal også rett til å skrive bachelor- og masteroppgave på norsk. Videre stilles det krav om norskkompetanse på et visst nivå innen tre år for fast ansatte i undervisningsroller.

Tore Wiig, som er professor i statsvitenskap i Oslo, kritiserer regjeringens opplegg.

«Engelsk er forskningens språk. Hvis man vil opprettholde god forskning ved norske institusjoner, må det skje på engelsk», sier Wiig til Klassekampen. Han er skuffet over at regjeringen bryter med tidligere regjeringers politikk på dette området.

Professoren mener at den nye språklinjen på sikt vil svekke kvaliteten på forskningen. Han hevder at regjeringens krav om å kunne mestre norsk vil føre til at færre internasjonale forskere søker seg til Norge.

For å illustrere situasjonen spør han hva som er viktigst: Om vi får god kreftforskning i Norge eller om den foregår på norsk?

Den ansvarlige statsråden, Ola Borten Moe, avviser kritikken.

«Det er ikke noe motsetningsforhold mellom å delta i det internasjonale kunnskapssamfunnet og samtidig opprettholde et fullverdig norsk språk», sier Sp-statsråden. Han poengterer at institusjonene fortsatt skal kunne publisere på engelsk.

Språket som blir brukt i akademia har stor innvirkning på kommunikasjon, samhandling og deltakelse i den norske samfunnsdebatten. Det vil være svært uheldig dersom det oppstår en språklig kløft mellom akademia og nordmenn flest.

Da figuren Ole Brumm ble spurt om han ville ha melk eller honning, svarte han: Ja takk, begge deler.

Politikk handler som oftest om å prioritere noen gode formål framfor andre. I slike sitasjoner blir det feil å følge teddybjørnens logikk. Men når det gjelder språkpolitikken for akademia kan Brumm-linjen gi oss et godt kompromiss.

Det er krevende å kombinere hensyn som i utgangspunktet synes å være motstridende.

Regjeringen har funnet et fornuftig balansepunkt. Det handler ikke om norsk eller engelsk i akademia.

Svaret er: Ja takk, begge deler.