Vidar Schei

Avdelingsleder i Fellesforbundet

Mange av de som stemte Frp denne gangen, er unge menn under 40 år – arbeidere i tradisjonelle LO-yrker der fagbevegelsen historisk har stått sterkt, og der solidaritet, samhold og rettferdig fordeling burde vært rettesnoren.

At så mange nå vender seg mot et parti som står så langt fra våre verdier, betyr én ting: Vi har feilet i å nå fram.

Hvor gikk vi galt?

• Vi har latt høyresidens retorikk stå uimotsagt: Når Frp gjentar slagord om «formuesskatt, sløsing og subsidier» ofte nok, blir det etter hvert oppfattet som sannheter. Vi har vært for trege, for defensive og for dårlige til å tilbakevise påstander.

• Vi er usynlige på sosiale medier: LO og forbundene publiserer for lite eget innhold. Det meste er klipp og lim fra nettsider og pressemeldinger – og fremstår hverken engasjerende eller troverdig. I en tid der halve Norge forhåndsstemmer og de yngste velgerne får det meste av sin informasjon på mobilskjermen, er dette rett og slett en tapt kampplass.

• Valgkampen er for topptung: Vi pøser ut materiell produsert sentralt, ofte knyttet til nasjonale saker. Men dette treffer ikke alltid ute i distriktene. Vi involverer ikke nok lokalt og regionalt, og dermed mister vi eierskapet og dugnadsånden som er avgjørende for å skape mobilisering.

• Vi er for tradisjonelle: Vi kjører valgkamp som om vi fortsatt lever i en tid der alle stemte på valgdagen. Sannheten er at halvparten forhåndsstemmer. Vi er for sene i gang, og vi treffer for få underveis.

• Vi stiller ikke tydelige krav til våre egne: Vi er flinke til å fortelle om hva Støre-regjeringen har gjort, men vi utfordrer ikke våre rødgrønne venner nok. Uten å stille klare krav virker vi mer som heiagjeng enn som en kraft å regne med.

Hva må vi gjøre annerledes?

• Bygge en ny retorikk: Vi må våge å være skarpe, konkrete og folkelige. Vi må lære oss å svare kjapt og tydelig, og vi må tørre å sette ord på folks frustrasjoner – men med løsninger som bygger fellesskap i stedet for å spille folk ut mot hverandre.

• Være til stede hele året: Vi må slutte å tro at valgkamp handler om noen hektiske uker med bedriftsbesøk. Vi må være ute på arbeidsplassene kontinuerlig, bygge relasjoner og engasjement. Først da får vi troverdighet når vi ber om støtte i et valg.

• Satse tungt på sosiale medier: Vi trenger en helt annen tilstedeværelse – daglige innlegg, videoer, historier fra arbeidslivet, personlige stemmer. Vi må også inn i kommentarfeltene, der fagbevegelsen i dag nesten aldri er synlig. Når ingen svarer, får kritikerne stå uimotsagt – og da taper vi.

• Lokal og regional forankring: Valgkampen må planlegges nedenfra, ikke ovenfra. Lokale og regionale organisasjoner må være med på å bestemme hvilke saker som løftes fram, slik at budskapet blir relevant der folk faktisk bor og jobber.

• Stille tydelige krav til de rødgrønne: Skal vi mobilisere, må vi også vise at vi kan presse våre egne. Vi burde peke ut 4–5 konkrete saker som vi forventer at en Støre-regjering leverer på i neste periode. Det skaper engasjement, og det gir medlemmene tro på at stemmen deres faktisk utgjør en forskjell.

• Skape en ny kultur for engasjement: Vi er flinke til å mobilisere til tariffoppgjør og kongresser. Nå må vi bruke samme metode for valgkamp. Involvere medlemmene, diskutere saker lokalt, la grasrota bidra til å forme politikken. Uten denne involveringen får vi aldri den dugnadsånden vi trenger.

Veien videre

Jeg har ikke alle svarene. Men jeg vet at vi må ta et oppgjør med hvordan vi driver valgkamp i dag. Vi må slutte å være fornøyde med tradisjonelle metoder som ikke virker. Vi må våge å fornye oss.

Vi må bygge tilhørighet, engasjement og samhold – hver dag, hele året. Først da kan vi vinne tilbake de velgerne vi har mistet til høyresiden. Først da kan vi være den kraften i norsk politikk vi ønsker å være.

Er du uenig med meg? Flott. Men da håper jeg du bidrar med dine egne forslag til hvordan vi kan bli bedre. For en ting er sikkert: Hvis vi ikke endrer oss, taper vi – og da taper hele arbeiderbevegelsen.