Stian Bromark, ansvarlig redaktør i Agenda Magasin.

«Ka e det som æ drømme om/At æ en dag ska våkne opp å vite/At arbeidet æ leve med/E mykje mykje meir enn det å slite», heter det i «Ellinors vise».

Jeg kom til å tenke på denne låta da jeg leste i en avis nylig at det er blitt mindre stas å gjøre karriere.

Riktignok er undersøkelsen dansk, men vi kan anta at det er noenlunde likt i Norge, til tross for at våre søstre i sør har ry på seg for å være mer makelig anlagt.

I 1999 sa nesten halvparten av alle dansker at arbeid er temmelig eller en veldig viktig del av deres liv. Mot 45 prosent i 2017 og 31 i dag. Færre enn tidligere mener det er en plikt å jobbe og enda færre er innstilt på å prioritere jobb framfor fritid. Hva skyldes dette fallet?

En forklaring er at pandemien, med hjemmekontor, massepermitteringer, stagnerte lønninger og konkurser, satte hamsterhjul-tilværelsen i perspektiv. Vi så tydeligere hva som var viktig og hva som var fjas, og mange kom ut i den andre enden med mål om å skape en bedre balanse mellom arbeidsliv og liv.

En annen, beslektet forklaring er at vi har hatt en rekke større diskusjoner de siste årene om alternativer til ni til fire-tilværelsen. Vi har blant annet debattert bullshit-yrker, quiet quitting og The Great Resignation. Snart slippes en bok på norsk med den selvforklarende tittelen «Jobb mindre – lev mer. Løsninger for et bedre liv og et varmere samfunn», skrevet av samfunnsgeograf Hege Hellevik, som selv opplevde å bli utbrent i ung alder.

Disse debattene har kommet parallelt med fremveksten av nye økonomier, som delingsøkonomi og plattformøkonomi, som har en lei tendens til å skape flere lavtlønnsyrker uten verken fallskjerm eller sikkerhetsnett.

Det er også fullt mulig at den polariserende debatten om arbeidslinja har fungert mer demotiverende enn motiverende på arbeidsmoralen. Det skyldes ikke nødvendigvis at folk er uenig i at arbeid er viktig, men mange mistenker en mistenkeliggjøring bak slagord som «Det skal lønne seg å jobbe» og «Det må lønne seg å stå opp om morran».

I Danmark har statsminister Mette Frederiksen flere ganger det siste året gått til angrep på «sviktende arbeidsmoral» blant sine landsmenn, og har sitert partiveteran Thorvald Stauning, som mente at «Uvirksomhet og dovenskap er menneskers fiender». Den som ikke jobber og er flittig i arbeidet, er unnasluntrer og gratispassasjer.

Når politikere kaller velgerne sine for dovendyr, får de gjesp og snork i retur. I tillegg viser det seg at politikerne er på kollisjonskurs med befolkningen som valgte dem.

I 2017 mente 60 prosent av danskene at man blir lat av å ikke jobbe. I dag er antallet 47 prosent. I 2017 mente 35 prosent at det var ydmykende å motta penger om man ikke hadde jobbet for dem, i dag er tallet nede i 27 prosent.

Den danske kommentatoren Anna Libak har ytterligere en forklaring på hvorfor det er blitt mindre gromt med karriere.

Det skyldes at arbeid har mistet betydning som statussymbol. Yrker er ikke lenger noe å smykke seg med. Universitetene har skapt en eliteoverproduksjon, som både gjør at det å være dr. filosof ikke lenger er noe å skryte av, dernest at det er stor sjanse for at du ikke får jobbe som Kant-predikant, men som marsipankakemaker.

Libak mener sosiale medier har gjort at det er blitt mer populært å posere med sitt gode liv og sin høyerestående moral enn sin doktorgrad. Hvis du vil imponere andre, gjør det større inntrykk å fortelle at du har stått på ski i alpene med venninnegjengen i helgen, pusset opp badet på hytta eller gitt 500 kroner til Redd Barna, enn å fortelle at du er blitt fastlege på et Thon-eid kjøpesenter.

Du får hundrevis av likes og hjerter umiddelbart etter at du har postet et isbad-bilde, du trenger ikke gå den lange veien gjennom seks års utdannelse. En selfie kan være mer verdt enn NTNU-ringen – bare spør lederen av influencerforeningen.

Spør i samme slengen Abid Raja om han er mest kry over jobben han gjorde med kulturbudsjettet i regjering eller at han fikk tatt selfie med Tom Cruise.

I gamle dager fikk du klapp på skulderen av å stå fram i Dagens Næringsliv som milliardær-gründer som jobbet 80 timer i uka. I dag vil vi heller lese om næringslivstopper som hopper av karusellen og blir selvforsynte, økologiske småbrukere på Toten.

Arbeiderbevegelsen må med andre ord legge inn litt overtid framover for å øke arbeidets status. Den dårlige nyheten er at de yngre (mellom 18 og 35 år) i enda mindre grad enn de gamle mener at arbeidet er en plikt overfor samfunnet (54 prosent mot 64, i 2023).

Kun 22 prosent mellom 18 og 35 år er enig i at arbeid er det aller viktigste, mot altså 31 prosent generelt i befolkningen.

Langsiktige trender gir nok de aller beste svarene på hvorfor karriere har mistet sitt magiske aura. Arbeidslivet er på mange områder blitt mer stressende, utrygt og konkurranseutsatt, både på topp og bunn.

At mange derfor protesterer ved å si at de arbeider så mye de må for å leve, i stedet for å leve så lenge de kan for optimalisert pensjonskassebeholdning, er derfor et sunnhetstegn.

Det skal lønne seg for arbeidsgivere å behandle sine ansatte anstendig.

Denne kommentaren ble først publisert hos Agenda Magasin