Den siste mohikaner (but the music never die)
Greenwich Village er fortsatt en ganske eksotisk bydel i New York. Men trekker den til seg like mange kunstnere og forfattere som tidligere?
jan.erik@lomedia.no
- This is New York!
Jeg har ikke fått satt meg ned på fortauskafeen en gang før en noe sliten amerikaner snakker til meg.
- This is New York, gjentar han da han hører at jeg stort sett har ruslet rundt i det turistifiserte Midtown.
Blues i bakgrunnen
Amerikaneren har passert de 50 han også, han sitter sammen med dama si (antar jeg, men spør aldri) ved et tomannsbord. Han har bare en slurk igjen av ølet.
- They have very good beer here, fortsetter han og peker på puben ”The Half Pint”. Vi er i 76 West 3rd Street (At Thompson) NYC 10012. Jeg hører blues bli spilt på et munnspill ikke langt unna. Bare et kvartal unna ligger Washington Square, midt i hjerte av Greenwich Village – eller bare The Village blant newyorkerne.
Lang linse
Som Nina skrev da hun var her for litt over ei uke siden, dagen før Halloween, er The Village kjent som kunstnernewyork, en annerledes og mer liberal bydel, noe som merkes godt i den levende parken. Ingen bryr seg om en nesten overivrig fotograf med lang linse. They don’t care. Eller gjør de det? Det ser ut som en del av dem nyter å bli fotografert. For de sitter der og myser mot sola og later som de ikke ser deg – men jeg tror de gjør det.
Eugene O’Neill
Utallige forfattere har bodd i denne bydelen. Artig nok også James Fenimore Cooper, han som skrev Den siste Mohikaner. Året var 1833. Forfatterne som en gang bodde her er mange. La meg nevne amerikanerne Upton Sinclair, Jack London, Theodor Dreiser og Edgar Allen Poe (Poe bodde i 85 West 3rd Street hvor New York University har lokaler nå). John Reed, han som skrev klassikeren ”Ten Days That Shook the World”. leide et rom i 147 West 4th Street, da han skrev boka – den som handler om Den russiske revolusjonen. Reed var kompis med Jack London og med Eugene O’Neill, Amerikas største dramatiker med nobelpris fra 1936. O’Neill bodde også i The Village. Men han ble født i et hotellrom på Broadway (1888) og døde på et hotellrom i Boston (1953).
Familiedrama
O’Neill er mannen bak ”Lang dags ferd mot natt” – et teaterstykke jeg i amerikansk tradisjon ikke nøler med å døpe til verdens beste – i hvert fall fra 1900-tallet. Dette fantastiske drama, som dunster lang vei av whisky og Guinness, uansett hvor i verden det spilles, ble første gang satt opp i Stockholm i 1956. Her utleverer han sin svært alkoholiserte familie, på en svært dramatisk måte. Det er noe fandenivoldsk over dette dramaet som jeg aldri har glemt siden jeg så det spilt første gang på 1980-tallet. O’Neill lovte at dramaet aldri skulle settes opp før etter hans død.
Livets stebarn
I 1947 hadde ”A Moon for the Misbegotten” (”Måne for livets stebarn”) premiere i Columbus, Ohio. Stykket er en videreføring av ”Lang dags ferd mot natt” og er fem ganger spilt på Broadway. I fjor satte Oslo Nye Teater opp ”Måne for livets stebarn” for andre gang. Også ”Lang dags ferd mot natt” er spilt flere ganger i Norge, seinest på Nationaltheatret i Oslo med blant annet Sverre Anker Ousdal og Mads Ousdal på rollelista. Det er ingen overdrivelse å si at akkurat som O’Neil sjøl var et livets stebarn, så skrev han ramsalte fortellinger om dem også.
O'Neill var ei urokråke mens han levde. Hva syns amerikanerne om ham i dag? Ikke godt å si, men han har fått et eget teater på Broadway oppkalt etter seg i hvert fall (Eugene O'Neill Theatre). Det ligger i 230 West 49th Street og spiller for øyeblikket musikalen "Fela", basert på ei bok av Jim Lewis. Det hele handler om nigerianeren Fela Anikulapo Kutis kontroversielle liv som kunstner, politisk aktivist og musiker.
Musikken lever
Men tilbake til The Village – hvor ligger det? Jo, fra Broadway vestover til Hudson River, mellom Houston Street i sør og 14th Street i nord. Da er både West Village og East Village tatt med.
Kveldsrunden deler vi i to. Første sett går på Terra Blues i Bleecker Street 149, anbefelt av den slitne amerikaneren. Som navnet tilsier går det her i blues. Vi møter en gitarist og keyboardist pluss en vokalist som jeg ikke lenger husker navnet på. Kvelden avsluttes med jazz på The Village Vanguard 178 7th Avenue South. Her har vi en uforglemmelig aften med altsaksofonisten Lou Donaldson, 83 år gammel 3. november. Født i North Carolina og en levende legende som har spilt med størrelser som pianist Horace Silver og trommeslager Art Blakey. Horace Silver så jeg for øvrig på den berømte jazzklubben Ronny Scott's i Londons Soho. Det var en varm kveld i juli 1975, for 34 år siden. Det ville være en overdrivelse å si at det føles som i går. Det er tida som går.
Om forfatterne ikke lenger er av samme kaliber som de en gang var i Greenwich Village, så lever i hvert fall musikken.
