Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Japhet Moyo sitter i klasserommet. Han hører før han ser, soldater til hest. Plutselig er det noen som utbryter: «5. brigade». Soldatene stormer inn i klasserommet. De har med seg navnelister, og de som står på lista blir dratt fram og får juling foran sine medelever.

Den kvelden rømmer Moyo. Han er 20 år gammel, og bor i Matabeleland, sørvest i Zimbabwe. Året er 1984. Mugabes soldater har sperret av hele provinsen. De kaller operasjonen «Guguraundi». Guguraundi betyr egentlig «det første regnet», det første regnet i regntida som vasker bort støvet og får landet til å spire. Når statsminister Robert Mugabe kaller operasjonen sin «Guguraundi», er det i betydningen «vasker bort all dritt».

Flukten til Bulawayo

Moyo_ går langt den kvelden, sju mil bringer ham utenfor Matabeleland. Han reiser videre til Zimbabwes neststørste by Bulawayo. Der blir han boende.

I august i år ble Japhet Moyo valgt til generalsekretær i ZCTU (Zimbabwe Confederation of Trade Unions). Sammen med presidenten i ZCTU, George Nkiwane, leder han 200 000 fagorganiserte i Zimbabwe. Landet er kjent som et av verdens vanskeligste land for fagorganiserte. Arbeidsløsheten blir oppgitt til over 90 prosent.

Når Moyo rømmer fra Mugabes 5. brigade, har han tid til å tenke over hva som har skjedd, og vold er ikke noe nytt for ham. I 1978, da han var 14 år gammel, flyttet Moyo til en av Zapus geriljaleire. Han fikk militær opplæring, men var aldri i kamp. Han tok ungdomsskolen der.

Fortsatt regjerte Ian Smith på vegne av det hvite mindretallet i landet. Mot seg hadde han to geriljahærer ledet av Robert Mugabe i Zimbabwe African National Union (Zanu ), og Joshua Nkomo i Zimbabwe African People’s Union (Zapu ). I 1979 var det hvite mindretallsstyret over og i 1980 måtte de gi fra seg makta til flertallet. Det første valget ble gjennomført i februar 1980.

Japhet Moyo ble født i Nyamadhlovi i Tsholotsho-provinsen i Matabeleland i 1964. Han var yngst av sju barn. Moyo er ndbele. Ndbelene utgjør 20 prosent av befolkningen i Zimbabwe, nesten 80 prosent er shonaer. Robert Mugabe er shona og ved det første frie valget i februar 1980 ble det et valgskred for Mugabe.

Murrer mot ettpartistaten

– Hva følte du da? Var du glad for at de hvite hadde gitt fra seg makta?

– Nei, jeg var veldig skuffet. Jeg ville vi skulle fortsette krigen, svarer Moyo.

I årene som kom gjennomførte Mugabe Guguraundi. Mange tusener av Moyos folk ble drept.

– I 1986 begynte jeg å jobbe som maskinoperatør. Året etter ble jeg aktiv i fagforeningen. Forbundet var National Engeneering Workers Trade Union (NETU). Samme året slo Zanu og Zapu seg sammen og dannet Zanu - PF. Zimbabwe ble en ettpartistat, sier Moyo.

Disse årene var kanskje de mest fredelige i Zimbabwes historie. Fagbevegelsen samarbeidet med regjeringspartiet og enda hadde ikke den økonomiske nedturen begynt.

Moyo blir kjent som en dyktig fagforeningsaktivist. I 1994 får han jobb som regionssekretær for NETU sentralt, og flytter til Zimbawes hovedstad, Harare. Han verver og hjelper medlemmer

som har havnet i vanskeligheter. Etter hvert rykker han opp og blir generalsekretær for et av de største forbundene i ZCTU.

Starter nytt parti

Midt på 90-tallet opphører den fredelige sameksistensen mellom regjeringa og fagbevegelsen. I fagbevegelsen har det begynt å ulme. På gulvet begynner folk å murre mot ettpartistaten. Vanstyret gjelder ikke bare politikken, men Mugabes styre fører til en stadig forverring av økonomien. Flere mener det er behov for et opposisjonsparti. I 1998 starter diskusjonen innad i ZCTU om å danne et slikt parti. Generalsekretær i ZCTU er Morgan Tsvangirai. Selv om Moyo ikke er en del av styret, deltar han flittig i diskusjonene.

I 1999 ble Movement for Democratic Change (MDC) stiftet. Initiativet kom fra ZCTU. Tsvangirai ble president og ZCTUs president, Gibson Sibanda, ble visepresident i det nye partiet. Fagbevegelsen sto ikke aleine. Rundt 30 frivillige organisasjoner støttet opp om det nye opposisjonspartiet.

– Hva sa Mugabe og ZANU-PF til det nye partiet?

– De sa at dette er helt i orden. Det nye partiet kommer til å dø, forklarer Moyo.

– Var fagbevegelsen viktig i oppbyggingen av det nye partiet?

– Vi var i fronten. MDC-møtene var organisert av ZCTU. Oppbygginga av MDC skjedde etter samme lest som fagbevegelsen. I begynnelsen ble ZCTU-komitéene omdannet til MDC-komitéer.

I februar 2000 avholdt Zimbabwe folkeavstemning om ny grunnlov. Fagbevegelsen og MDC oppfordret folket til å stemme nei fordi det ville binde Mugabe til makta. Det slo ned som en bombe i ZANU-PF da opptellingen viste at flertallet av de som stemte sa nei.

Seinere på året var det parlamentsvalg. ZANU-PF fikk 62 mandater. MDC fikk 57.

– Da begynte ZANU-PF å se på oss som en fiende. Vi ble arrestert, avhørt og løslatt, forteller Moyo.

De forferdelige årene

I 2002 var det presidentvalg. Morgan Tsvangirai stilte opp mot Mugabe. Mugabe vant med 56,2 prosent av stemmene. I løpet av valgkampen hadde volden tatt seg opp og rammet i hovedsak opposisjonen. ZANU-PFs ungdomsbrigader reiste rundt på landsbygda for å skremme folk fra å stemme noe annet enn Mugabe.

To år seinere var det nytt parlamentsvalg. De offisielle resultatene viste at ZANU-PF vant med 60 prosent, MDC fikk 40 prosent.

– Var disse valgene frie og demokratiske?

– Nei, disse valgene hadde ZANU-PF fikset. De sa det var fritt og uavhengig, men det var valgjuks, mener Moyo.

– Volden tok seg opp. Hvordan arter volden seg?

– Det er kidnapping om natta, du blir banket opp, folk forsvinner.

– Har du vært utsatt for vold?

– Ja, selvfølgelig. Jeg har flere ganger blitt slått av politiet. I oktober 2004 ble jeg arrestert og holdt fengslet i fire dager, sier Moyo. Men han har likevel ikke vært blant dem som har vært utsatt for den verste julinga. Wellington Chibebe, som var generalsekretær i ZCTU før ham og som nå er visegeneralsekretær i Den internasjonale faglige samorganisasjonen, og nåværende president i ZCTU, George Nkiwane, har blitt tatt hardere enn ham.

– Hjelper det å slå? Har du endret mening av slagene?

– Nei, når vi blir slått blir vi hardere. Vi blir sikrere i saken vår, svarer Moyo. Men han innrømmer at han kjenner kamerater som har blitt redde og trukket seg unna.

2006 til 2008 kalles «De forferdelige årene». Jordbruket i Zimbabwe hadde brutt sammen. De hvite som kunne drive farmene ble jagd, og jorda ble gitt til dem som var lojale mot ZANUPF. Regjeringa trykte penger for å dekke utgiftene. Den politiske volden økte. Industrien i landet kollapset.

– I 2008 nådde inflasjonen 560 billiarder prosent. Prisene skiftet fire-fem ganger om dagen, sier Moyo.

I mars 2008 var det valg på nytt. Selv ikke ZANU-PFs kontroll over opptellinga kunne hindre at Tsvangirai vant første valgomgang. Siden ingen fikk flertall aleine måtte det en valgomgang til for å velge president.

– Volden hadde nå blitt til åpen krig, forteller Moyo.

Krigsveteraner sammen med ungdomsmilitsen, politiet og hæren startet en voldsorgie.

– Offisielt var det 200 som ble drept, men det er mange flere enn det. Mange hadde ikke slektninger som kunne rapportere at de var drept. Et sted nær Harare var det rapportert at det var én som var drept. Da de kom til plassen, lå det mange lik der. De drepte ble aldri rapportert.

– Ved Mount Darwin oppdaget de en nedlagt gruvesjakt fylt med dusiner av lik. De ble heller aldri rapportert.

Fortsatt optimist

Den andre valgomgangen skulle vært holdt i juni, men Tsvangirai trakk seg for å få slutt på volden. Mugabe vant valget og fortsatte som president. Hele høsten var det forhandlinger. Spesielt Sør-Afrika presset Tsvangirai. I desember gikk han med på å bli statsminister i en samlingsregjering mellom ZANU-PF og MDC.

– Støttet du denne avgjørelsen?

– Nei. ZANU-regimet var ferdig.

MDC kunne spart masse tid. Systemet ville kollapset i løpet av få måneder, og så kunne MDC bare plukket opp bitene. I stedet valgte Tsvangirai å bære høy til et døende esel, sier Moyo. Det første den nye regjeringa gjorde var å suspendere zimbabwedollaren og i realiteten innføre amerikanske dollar som det viktigste betalingsmiddelet.

– Hvordan er det mulig å drive fagbevegelse under disse forholdene?

– Vi er kristne. Vi ber til Gud hver morgen og hver kveld. Om morgenen ber vi for at vi skal komme trygt hjem, om kvelden ber vi for at vi skal være i stand til å gå på jobben neste morgen, at ikke noe skal skje i løpet av natta. Fagforeningsarbeid er farlig, og våre kjære sier til oss: Hvorfor kan ikke du skaffe deg en jobb et annet sted? Men dette handler ikke om ansettelse. Dette handler om kampen.

– Det kommer et nytt valg. Hva mener du om det?

– Det er viktig at vi får et nøytralt organ som gjennomfører valget, uavhengig av ZANU-PF. De som står for det, må komme fra det internasjonale samfunnet, sier Moyo. Han peker på SADC, sammenslutningen av 15 afrikanske stater i Det sørlige Afrika.

– Du er fagforeningsleder i et land med 90 prosent arbeidsløshet. Er du optimist?

– Ja, svarer han uten å blunke.

– Hvordan er det mulig?

– SADC er svært bestemte på at valgene i Zimbabwe skal være demokratiske. Dette vil sette Mugabe under kontroll. Vi må skifte styre slik at investorer får tillit til Zimbabwe.