Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Høyskolen i Lillehammer

Høyreradikalisme i Europa, kan vi si, er en samlebetegnelse på partier og bevegelser til høyre for den parlamentariske konservatismen. Høyreradikale partier kan anta nynazistisk eller nyfascistisk form, avhengig av de politiske tradisjonene i vedkommende land. Eller de opptrer som legale politiske partier. Høyreradikalismen bør ikke blandes sammen med høyreekstremisme, for de høyreradikale fungerer innenfor ordinære demokratiske rammer, og aksepterer ikke åpent bruk av vold i politisk øyemed. I blant kan høyreradikale bevegelser og parti forfekte en utvidelse av demokratiet på enkeltområder. For eksempel kan dette framkomme gjennom forslag om mer bruk av folkeavstemninger.

De høyreradikale er tilhengere av konspirasjonsteoretiske tilnærminger til politiske spørsmål. Et kjennetegn ved deres konspirasjon er deres oppfatning av at marxismen lever i den rådende politikken, men tilslørt. For eksempel hevder Peder Jensen (alias Fjordmann), som eksponent for dette i sine tekster fra 2007, at «ikke bare har marxismen overlevd, men den trives og har vokst seg sterkere i vår tid. Venstreorienterte ideer om multikulturalisme og det gode med åpne grenser er blitt hegemoniske i den offentlige debatt, motargument er blitt demoniserte. De (marxistene) gjemmer sine intensjoner under begrep som ‘likhet’, ‘anti-rasisme’ og ‘toleranse.»

Antirasisme og toleranse er verdier som ivaretas i vårt liberale demokrati. De høyreradikale viser derfor dyp skepsis til det liberale demokratiet, men framhever i stedet nasjonal identitet som bærende kraft i en demokratisk styringsform. Derfor er verdimessig tradisjonalisme og støtte til tradisjonelle elementer i samfunnet (som bønder, arbeidere og selvstendig næringsdrivende i små bedrifter) framtredende trekk. Eksempler er Front National i Frankrike som står for kvinnens tilbakevending til familien og sterk understrekning av disiplin i familie og skole, samt kritikk av moralsk utglidning i samfunnet. Folkeavstemninger blir gjerne hyllet som nasjonal styringsmetode.

Konspirasjonsteoriene som forkynner skjult marxisme og sosialisme som underliggende styringsform og ideologi, er utbredt i europeiske land. Det ser ut som om dette kommer av at hos de høyreradikale i Europa og Norden forbindes marxisme og sosialisme med statlige inngrep, reguleringer og skatt. Kort sagt så forbinder de nettopp dette med den nye reguleringsstaten som siden 1980-tallet er blitt den dominerende statsform i de vestlige demokratiene. De høyreradikale gjør derfor motstand mot denne type statsform, noe som viser seg tydelig ved den motstanden disse grupperingene i alle land yter mot Den europeiske unionen (EU). EU er en reguleringsstat som styrer ved lover og reguleringer, mens medlemsstaten må sørge for finansiering selv gjennom skatteseddelen. Det frie markedet er bra, mens alt som lukter av stat er dårlig og skaper ufrihet. Motstanden mot innvandring, stat og skatt er kjent fra vårt eget høyreradikale Fremskrittsparti. Tilsvarende motstand framføres fra tilsvarende parti i Norden slik som Dansk Folkeparti, Sverigedemokratene og Sannfinn.

Vi står her ovenfor et paradoks. Høyreradikalismen i vår tid og dens konspirasjonsteorier har sitt utgangspunkt i nyliberalismens dyptgripende og innebygde motsigelse, nemlig dens forkynnelse av personlig valgfrihet, marked og selvbestemmelse. Men for å oppnå valgfrihet, et fritt marked og nasjonal selvbestemmelse, må samfunnet reguleres. De høyreradikale biter egentlig seg selv i halen når de forkynner sin nyliberale ideologi, for i kjølvannet av dette følger – uten at de erkjenner det – reguleringen.

I dag er det verken marxistisk eller sosialistisk politikk som skaper regulering, men tvert i mot nyliberalismen. Avregulering og markedsorientering av tjenester, velferd og individuell adferd har skapt et enormt behov for reregulering og kontroll. Den internasjonalt anerkjente teoretikeren på dette feltet, G. Majone, klargjorde problemet allerede på 1990-tallet. Han skrev nemlig (min oversettelse): «Privatisering og avregulering har skapt betingelsene for framveksten av den nye regulerende stat som erstatter den gamle sosialdemokratiske styringsstaten. Tillit til regulering som styringsprinsipp heller enn statlig eierskap, planlegging og sentraladministrasjon preger fullstendig reguleringsstatens styringsmetode».

Denne tilliten til regulering gjelder både den ordinære høyresiden og venstresiden i politikken. Men det er denne styringsmetoden de høyreradikale angriper uten å forstå sin egen rolle i utviklingen av nettopp denne metoden. De er for et fritt arbeidsmarked, men ønsker regulering for å hindre innvandring over grenser til nasjonalstatene som følge av denne friheten. De høyreradikale er radikale fordi de fremmer ekstreme standpunkt når det gjelder nyliberal utfoldelse på ulike områder i samfunnet, samtidig som de altså angriper aggressivt de rammer samfunnet setter opp for å realisere denne utfoldelsen. De angriper altså forutsetningene for sin egen frihetlige ideologi.

I europeiske land som er i økonomisk og politisk krise, ser vi samme tendensen. Som betingelse for krisestøtte til disse landene stiller EU, EUs sentralbank og IMF (troikaen) beinharde krav. Man kan være enig eller ikke i EUs krisepolitikk, men sikkert er det at motstanden mot kravene i land som Spania, Italia, Hellas og Portugal samles ikke i venstreorienterte bevegelser, men i ekstreme høyreradikale bevegelser. Høyreradikalismen er i vår tid den liberale reguleringsstatens mørke bakside.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 8/2013)