Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Vi har kunnskap nok til å få gjort mye med sykefraværet. Vi vet hva som skal til for at folk trives på jobb og holder seg friske. Lørdag kunne for eksempel Dagens Næringsliv bruke to sider på å fortelle oss at ”medbestemmelse ga fraværskutt”. Ringnes Bryggeri har redusert sykefraværet med ni prosent det siste året. Hovedvernombud Helge Lien, mener nøkkelen var å gi de ansatte medbestemmelse. Det har han naturligvis rett i. Det finnes mengder med eksempler som viser at medbestemmelse virker positivt på arbeidsmiljø og sykefravær. Behersker du jobben, har stor grad av frihet og samarbeider bra med sjef og medarbeidere så er utgangspunktet godt for at du holder deg frisk. Problemet er at deler av arbeidslivet går i en helt annen retning.

NRK har også funnet en velkjent nyhet når de slår fast at det er klasseskille i trenings-Norge. Jo høyere utdanning og lønn du har, desto mer fysisk aktiv er du. Går du Birkebeinerrennet er sjansen stor for at du tjener mer enn 600 000 kroner. Vi vet at vi har klasseskiller i Norge. Vi vet at det ikke er akademikeren eller næringslivstoppen som først blir ufør. God utdanning og god lønn betyr ofte god helse, lavt fravær, god livskvalitet og et langt liv.

Nesten daglig kan du lese eller høre tilsvarende nyheter. Men ingen ser ut til å gripe fatt i det store spørsmålet. Hvorfor klarer vi ikke å bruke all denne kunnskapen til å gjøre noe med problemene? Og da må vi starte med begynnelsen. Sørge for at ungdommen ikke dropper ut av skolen. At de fullfører en utdanning som kan sikre dem gode jobber og en god helse. Også her har vi en mengde gode eksempler. VG kunne lørdag fortelle om Elvebakken Videregående skole. Løsningen de har samsvarer godt med den som fungerer på Ringnes. Elevene må bli sett og inkludert. Rektoren snakker om skoleopplevelse, ikke skolegang, forteller VG.

Overrasket?