JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Det handler om styrke

Forhandlinger om lønn handler om styrke. En rekke klubber har rett til lokale forhandligner, men bruker ikke mulighetene. Her har fagbevegelsen mye å gå på.

stig.christensen@lomedia.no

Fagbevegelsen befinner seg i en oppkjøringsfase foran hovedoppgjøret til neste år. Et fornyet solidaritetsalternativ er lansert av LO-lederen, og klubber og fagforeninger diskuterer krav, og sender dem videre til forbundet. LOs samlede krav pleier å bli fastsatt på et representantskapsmøte i begynnelsen av februar. Men flere fagblader har i det siste fokusert på det store spørsmålet om lokale forhandlinger. Mange bruker denne retten for alt den er verdt, mens andre lar muligheten ligge brakk.

Fellesforbundet hadde nylig en bransjekonferanse for hotell, restaurant og reiseliv. Ifølge fagbladet Magasinet kom det fram at det nesten ikke føres lokale forhandligner, selv om Riksavtalen åpner for det. Riksavtalen er bransjens største overenskomst, en såkalt minstelønnsavtale. I disse avtalene forutsettes det at man skal forhandle om tillegg ut over minstelønnssatsene.

Bransjen er preget av mye turn over, få fagutdannede og outsourcing av tjenester. Organisasjonsprosenten er lav, og styrken blant de få organiserte deretter. Mange tillitsvalgte har liten erfaring og vet ikke hvordan de skal gripe an spørsmålet om lokale forhandlinger. Dermed forblir styrkeforholdet på arbeidsplassen knusende overlegent i arbeidsgivers favør.

I en reportasje om lokale forhandlinger i HK-Nytt møter vi på den samme problemstillingen. Hovedregelen er at alle som har tariffavtale kan forhandle lokalt. Likevel skjer det ikke. Hvorfor? Det er mange grunner til det. Noen er svært få på arbeidsplassen og synes rett og slett det er vanskelig å «plage» arbeidsgiveren med den slags aktiviteter. Man har kanskje fått beskjed om at butikken så vidt går med overskudd og at enhvert lønnskrav nærmest vill velte lasset.

Andre har ingen kultur eller tradisjon for forhandlinger. Når det gjelder handelen, er den full av kjedekonstruksjoner og franschisevirksomhet, noe som gjør partsforholdene uklare. Er man i tillegg få på en plass, krever det at en av de få tar initiativ, bruker sine rettigheter og organiserer de andre. Neste skritt blir å diskutere mulighetene for lokale forhandlinger som det formelle regelverket gir anledning til hvis man har en minstelønnsavtale. Som en regionsekretær sier til HK-Nytt: det blir helt feil at sjefen alene skal bestemme prisen på arbeidskraften.

Vi snakker med store ord om organisasjonsfrihet og retten til kollektive avtaler når det gjelder land ute i verden, der disse rettighetene er krenket. LO skryter av å ha mer enn 860 000 medlemmer, og at det er en av få fagorganisasjoner i Europa som ikke er svekket. Vel og bra det, men det gjelder også å ta i bruk de rettighetene som fins på papiret i vårt eget land, og her ser vi at det er mye å gå på. Forbundene er vel klar over problemet, og en rekke tillitsvalgte gjør en god jobb for å få flere til å bli aktive.

Her fins det neppe noe hokus-pokus formular for å bedre forholdene, annet en hardt og traust fagforeningsarbeid. Det dreier seg om organisering, rekruttering og kursing. Det dreier seg om å få folk til å tro på seg selv gjennom skolering. Det handler rett og slett om å ta i bruk de rettighetene demokratiet gir, med organisasjonsfrihet og retten til kollektive avtaler som da ofte også har en medfølgende lokal forhandlingsrett. Sånn sett handler det om fagbevegelsens framtid. Uten et aktivt grunnplan vil bevegelsen stivne og arbeidsgiverne bestemme i enda større grad.

HK-nytt skriver om Byggmakker Skattum på Gjøvik. Der hadde det ikke vært noen tradisjon for forhandlinger mellom partene på mange år. De ansatte kan ha vært alt for lojale i forhold til ledelsen. Man har kanskje ikke turt å stille krav, men tatt til takke med det de har fått. Ofte er det snakk om en familiebedrift, der både kunder og ansatte har et personlig forhold til eieren. Klubbleder Stig Skyberg på denne Byggmakker-bedriften sier til fagbladet sitt at arbeidslivet er blitt langt tøffere og «da må også de ansatte stille krav». Han startet de å gjeninnføre lokale forhandlinger. Det er veien å gå!

Warning
Annonse
Annonse