Det store ranet
Sveriges privatisering av velferd, skole og jernbane er ikke noe Norge bør gjenta. I morgen drøftes de miserable svenske resultatene i Folkets Hus.
nina.sandaas@lomedia.no
Fagforbundet er arrangør av seminaret som karakteriseres som årets viktigste. Dit kommer blant annet Laura Hartman, tidligere forskningssjef ved svenske SNS som har tilknytning til næringslivet. Hun og hennes forskerteam la i fjor høst fram en rapport som vakte stor debatt i Sverige. Selv ble hun gjenstand for sterk ideologisk kritikk fra borgerlig side og fikk nærmest munnkurv.
I rapporten «Konkurransens konsekvenser – hva hender med svensk velferd» konkluderte de med at private alternativer og konkurranseutsetting i velferdssektoren ikke har blitt den mirakelmedisin mange håpte på. For 20 år siden da privatiseringspolitikken startet trodde man at byråkratiet ville bli redusert, likeså at effektiviteten ville øke. Videre håpte man at kvaliteten på tjenestene og demokratiet ville bli styrket takket være økt valgfrihet blant innbyggerne. Forskernes sammenfatning er at det ikke finnes vitenskaplige belegg for at de høye forhåpningene er blitt innfridd. Det ble ikke bedre kvalitet eller mer effektivitet etter privatiseringsbølgen i Sverige som har opplevd et gjennomgripende systemskifte.
Fra å ha et vært et land med omfattende offentlige velferdsmonopol har politikerne gått langt i å tillate private aktører. De strategiske beslutningene ble tatt av borgerlige regjeringer, men sosialdemokratene lot i all hovedsak kursen ligge fast i sine regjeringsår. I dag arbeider nesten en av fem ansatte i velferdssektoren i privat regi. I omsorgen for funksjonshemmede og rusmisbrukere handler det om halvparten. I barnehagene er to av ti privat ansatte, i skolen og i eldreomsorgen gjelder det ti prosent.
Større valgfrihet for innbyggerne har en egenverdi. Forskerne mener den likevel ikke er reell da kunden har vanskelig å orientere seg i markedet av private tjenestetilbud. Drivkraften er sterk for å prioritere markedsføring og trivselsfaktorer eller å presse kostnadene. Det siste er til det ekstreme blitt belyst i svenske medier i høst og vinter. Stikkordet er Carema, et privat selskap i eldreomsorgen, som blant annet veide bleiene på pasientene før de eventuelt ble skiftet. Alt for å spare penger og maksimere gevinsten for Caremas eiere. I skolesektoren har private alternativ allerede bidratt til større segregering; ressurssterke og velinformerte individer lærer best å utnytte systemet.
Velferdsmarkeder er spesielle; de krever gjennomtenkte reguleringer, godt offentlig tilsyn og godt informerte kunder for å fungere. Forskerne mener det finnes mangler i alle tre henseender.
Jernbanetjenester er noe annet. Men heller ikke på dette området har privatiseringen av SJ (Sveriges Järnvägar) gitt bedre resultater. Mikael Nyberg skriver i boken «Det stora tågrånet» om det som skjer når profittkravene får styre. I dag har Sverige Europas mest avregulerte jernbane. På ti år har antallet innstilte avganger økt med 130 prosent. Hvert fjerde tog er forsinket. Jernbanenettet er delt opp, konkurranseutsatt og solgt til den grad at selv konservative politikere slår alarm og kaller denne viktige infrastrukturtjenesten «en lekestue for udyktige politikere».
Eksemplene på hvor galt det kan gå når privatiseringskåte politikere får slippe til kan ikke være tydeligere. Det er å håpe at slike lyster vendes til noe mer konstruktivt i Norge.
