Karin Sveen, forfatter

Denne gangen skriver jeg fra Berkeley i Nord-California, en by på størrelse med Trondheim, like ved San Francisco. Det er sju-åtte grader ute, regner og blåser. Slik er det fra november til april, ulikt alt vi forestiller oss om været i California. Det er sør i delstaten det er varmt året rundt, her i nord er klimaet annerledes. For et par uker siden snødde det i San Francisco, ganske uvanlig riktignok, men på denne tida av året trengs ulltøy, regnfrakk og langstøvler.

Jeg er her for å holde foredrag om boka jeg ga ut i januar, «Mannen i Montgomery Street». Det er ei fortelling om den norske emigranten Peder Sæther fra Sør-Odal som utvandret til Amerika i 1832, toogtjue år gammel, som eneste passasjer på et amerikansk seilskip som var i Göteborg for å hente jernmalm. Utsiktene var ikke gode, men Peder ble etter hvert en dyktig bankmann, aktiv motstander av slaveriet og varm tilhenger av å gi svarte utdanning, arbeid og husrom. Han bosatte seg først i New York og flyttet senere til vestkysten, der han ble medgrunnlegger av universitetet i Berkeley, det første i California. To store monumenter er reist over ham her i byen, men lite har til nå vært kjent om livet hans, og det er derfor jeg har samlet opplysninger om ham og skrevet denne boka.

På Peder Sæthers tid var California bare en øde utpost, men alt ble endret da gullet ble oppdaget. Da Sæther kom hit i 1851, bodde det bare noen få tusen her, men i dag er California den mest folkerike staten i USA. Bare rundt San Francisco-bukta bor det ti millioner mennesker, over dobbelt så mange som i Norge. Hundretusener av ulovlige innvandrere fra Mexico har tatt seg inn i California, og ingen er lenger sikre på hvor mange innbyggere delstaten har, men tallet ligger rundt førti millioner.

Leiligheta jeg bor i går for å være brukbar, men når det regner, noe det gjør dag ut og dag inn, renner det gjennom taket. Isolasjonen er så dårlig at en hører hvert skritt naboen tar, og stadig invaderes kjøkkenet av maur, sjøl om jeg har lært å legge alle matvarer i kjøleskapet. Boligstandarden for folk flest har ikke den fjerneste likhet med hva vi er vant til i Norge. Det som jeg her synes kan ligne et vanlig husbankhus, vil de færreste ha råd til å skaffe seg, sjøl med to skikkelige inntekter.

California er ingen gullstat lenger, den er snarere bankerott. En prangende rikdom er samlet på få, private hender, særlig i sør. Der stemmer de republikansk, mens demokratene bor i nord. Fattigdommen er nedslående, og den alminnelige kvinne og mann sliter vettet av seg for å holde på hjemmene sine. Arbeidsledigheta er stor, folk klarer ikke å betjene lån, bor hos slektninger eller i bilen på parkeringsplassene.

Det er vanskelig å se lyspunkter, men krisa har ført til at politikk er blitt fast innslag i alle samtaler. Da delstaten Wisconsin nylig vedtok en lov som førte til at offentlig ansatte mistet retten til lønnsforhandlinger, grep fortvilelsen om seg. Plutselig var fagorganisering et tema, og visste en ikke bedre, skulle en tro det var arbeidsfolk det var snakk om, men nå gjaldt det den stadig fattigere middelklassen. Når folk hører at jeg kommer fra rike Norge, er det som de får lyst til å emigrere dit med det samme!

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 7/2010)