Fagbevegelsen må ikke bli et drivanker i klimasaken

Ståle Grimen, tillitsvalgt i Industri Energi

For omtrent 125 000 år siden hadde vi den forrige mellomistid. Globalt var snitttemperaturen kanskje 1 grad celcius varmere enn i dag. Havnivået var rundt 5 meter høyere og nivået av co2 i atmosfæren var lavere enn det er i dag. Denne klimaendringen var skapt av naturen selv og forandringene forløp over flere tusen år.

I dag holder menneskeheten på med et tilsvarende, men svært dårlig planglagt eksperiment. Vi har uten å forstå konsekvensene av det fyrt med kull, olje og gass i stor og stigende skala i 150 år. Når disse stoffene brennes frigjøres co2. Nå er nivået av co2 i atmosfæren steget til rundt 390 ppm og dette har potensiale til å øke den globale snittemperaturen langt utover det vi fant i den forrige mellomistid. Global oppvarming med andre ord.

Begrepet «global oppvarming» stammer fra 1975 og ble først brukt av forskeren Wally Broecker. Fra den gang og fram til 2007 da FNs klimapanel leverte sin fjerde og så langt siste rapport om risikoen for menneskeskapte klimaendringer har kunnskapen om problemet bare blitt større og sikrere. Og ikke minst har selve problemet blitt enda mer alvorlig. Ikke bare har utslippene av klimagasser fortsatt – de har økt. Til tross for bred internasjonal forståelse for faren vi løper med å fotsette utslippene i dagens øk ende takt – så er det et langt sprang fram til bred internasjonal handling for å redusere utslippene. Det er her fagbevegelsen kommer inn i bildet. Det er nå kortsiktige særinteresser aktivt må nedprioriteres til fordel for langsiktig solidaritet med våre barn og barnebarn. Fagbevegelsen må ikke bli et drivanker i klimasaken.

Men så langt ser det ikke veldig bra ut. I sommer skrev LO-leder Roar Flåthen et innlegg om klimasaken på frifagbevegelse.no. Jeg kommenterer noen punkter her.

«LO støtter også at tiltak gjennomføres i Norge, selv om de kan koste mer enn tiltak i utlandet, hvis det er del i en målbevisst politikk for å utvikle ny miljøteknologi.»

Vi må gjøre mer enn å støtte tiltak i Norge. Tiltak i Norge må være hovedfokus. Og vi kan ikke stille som premiss at alt skal være en del av å styrke miljøteknologien. Det viktigst premiss må være at det reellt bidrar til lavere nasjonale og globale utslipp.

– «Derfor må vi ha realistiske mål om hva som er praktisk mulig å kutte hjemme i forhold til hva man oppnår ved å bidra til kutt ute. Selv nasjonale politikere må innse at det er summen av alle tiltak internasjonalt som redder klimaet.»

Det er helt riktig at det er summen av utslippene som teller. Og dersom norsk teknologi, entrepenørvirksomhet og økonomi kan bidra til å senke utslipp andre steder i verden, er det bare positivt. Men vi kan ikke skyve ansvaret for substansielle utslippskutt over på dem som er så uheldige å bo i «utlandet». For det første er det åpenbart at de fleste land på jorden kan argumentere på samme måte. «Her hos oss i Tyskland, Kina, USA, Sør-Afrika eller Australia (stryk det som ikke passer) vil det være så truende for vår velferd å kutte i CO2-utslipp av vi foretrekker å gjøre minst mulig for å kutte egne utslipp, men derimot så vil vi støtte utslippskutt som truer andres velferd, for eksempel vil vi ta 20 PROSENT av utslippskuttene våre i Norge!!»

– «I stedet for å angripe LO som stiller spørsmål ved konsekvensene av egen politikk, bør de heller bekymre seg for hvordan vi kan videreutvikle verdens mest miljøvennlige industri til å skape vekst i alle deler av landet innenfor rammene som settes for å redde klimaet.»

Det er fint at vi har en miljøvennlig industri, men det er et hjelpeløst argument. Det er også fint at CO2-utslippene ikke er større enn de tross alt er. Men det hjelper så lite når de fortsetter å stige også etter at den miljøvennlige industrien er etablert. Det ville selvsagt være en katastrofe om mye av den kraftkrevende industrien flyttet til andre land og produserte der med mye større CO2-utslipp og andre miljøskader. Men nå er det engang slik at dersom det bare var å flytte så hadde de gjerne gjort det allerede. Og hvor skal de flytte? Det er ikke en kø av land i verden med billig, stabil (vann)kraft, stabilt politisk styresett, utdannet arbeidskraft, utbygget infrastruktur og forutsigbare rammevilkår. Det er ikke en kø av land som står klar til å ta imot kraftkrevende industri.

– «...når vi diskuterer mål og virkemidler i klimakampen kan vi ikke hele tiden se bort i fra det som faktisk er oppnådd, både gjennom allerede reduserte utslipp fra norsk industri, blant annet som følge av satsing på ny teknologi og omstilling, og gjennom en høy andel bruk av fornybar energi»

Det er veldig bra med det som allerede er oppnådd. Utslippene kunne vært større, og det er unngått. Men at noen åretak er tatt nuller ikke ut de hundre tusen åre-tak som fremdeles venter. Det er i den sammenheng at LO må sette seg ved årene og ro. Ikke henge bak båten og bremse framdriften så godt de kan.

LO har også støttet fortsatt kullgruvedrift på Svalbard. James Hansen, en av verdens fremste klimaforskere, poengterer at en kritisk forutsetning for å holde farlige klimaendringer på avstand er global utfasing av kullkraft. Foruten at den gir svært høye CO2-utslipp i forhold til andre fossile brennstoffer, drar den med seg mye annen luftforurensning. Som Roar Flåthen poengterer er det reduksjon av summen av globale utslipp som teller. Det betyr at et vesentlig bidrag fra Norge er utfasing av det kullet som da IKKE blir brent et annet sted i verden. Ved å redusere kullproduksjonen øker vi kanskje prisen på kull og gjør fornybar energi mer konkurransedyktig. Selvsagt har det en konsekvens i tap av inntekter og arbeidsplasser. Men det åpner også opp for andre inntekter og nye arbeidsplasser. Det må fagbevegelsen se - og være tilstede i forhandlingsrommet og fasilitere alle de tusen overgangsordninger som vil være nødvendig.

Fagbevegelsen er tuftet på solidaritet. Denne solidariteten må idag omfatte våre barn, barnebarn og ufødte generasjoner. Solidariteten må også omfatte de fattige menneskene på jorden som har langt dårligere mulighet for å tilpasse seg klimaendringer enn oss.

Solidaritet i praksis er idag utslippskutt ute og hjemme. Det er lavere produksjon og bruk av fossil energi. Solidaritet er utvikling og utbygging av fornybar energi. Dette må LO støtte med langt større tyngde enn hva som fremgår av Roar Flåthen sitt innlegg.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 18/2011)