Slik rammer Ukraina-krigen naboskapet i nord: – Det er en rar stemning her

Ingeborg V. Rangul

ingeborg.rangul@fagbladet.no

– Det er en krevende situasjon og helt uvirkelig å se på nyhetene og infernoet av jævelskap som ukrainerne opplever, sier Bjørn Johansen. Han er leder av LO i Troms, Finnmark og Svalbard.

Sammen med leder i Fagforbundet Sølvi Gullhav synes han det er vanskelig å ta innover seg det som nå skjer.

– Vi støtter 100 prosent oppunder sanksjonene. Det er en rar stemning her. Vi venter på sanksjoner og på hva som kommer til å skje.

Johansen er klar på at norske myndigheter må være klare på hva det skal sanksjoneres på.

Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunications (SWIFT) er et internasjonalt nettverk som gjør at banker kan kommunisere med hverandre og overføre penger på en effektiv måte. Russland er kastet ut av dette samarbeidet som gjør det umulig å overføre penger mellom Russland og verden utenfor.

– Dette rammer blant annet skipsverftet Kimek i Kirkenes, som i stor grad lever av russiske kunder. Kundene må kunne få betale for seg. De har også problemer med leveranse av deler fra underleverandører som ikke vil levere til russiske skipsreparasjoner. Det må være sanksjoner som rammer Putin, men ikke folket.

KREVENDE SITUASJON: Bjørn Johansen, leder av LO i Troms, Finnmark og Svalbard og leder i Fagforbundet Sølvi Gullhav støtter 100 prosent oppunder sanksjonene. Men de er engstelige for konsekvensene for Sør-Varanger kommune.

Lene Stavå Jensen

Redd for fraflytting

Johansen er redd for at 600 arbeidsplasser nå står på spill som følge av sanksjonene bare i Sør-Varanger, og med det mange millioner i skatteinntekter.

Gullhav frykter for konsekvensene av tapte skatteinntekter og nedbemanning.

– Ungdommene flytter ut. De kommer ikke tilbake hvis usikkerheten er stor.

– Jeg tror ikke sanksjonene vil bli hevet før vesten igjen har tillit til russiske myndigheter. Det kan ta lang tid. Vi er redd for at folk blir permittert, og da drar de. Det er det jeg ser mørkest på, sier Johansen.

Nå jobbes det hardt med å sikre at folk er i arbeid og hindre fraflytting.

– I fjor flyttet det en person annenhver dag fra kommunen. Det er under 1000 elever igjen i grunnskolen.

Han forteller at før koronapandemien krysset flere hundre mennesker landegrensen hver eneste dag. Nordmenn dro blant annet for å kjøpe billig drivstoff i Nikel, mens russerne kom til Kirkenes for å handle.

– Nå aner jeg ikke hva som vil skje, sier han.

Ukraina-krigen: 80 ansatte i Kirkenes har fått permitteringsvarsel etter sanksjonene mot Russland

Lene Stavå Jensen

Tettere samhold

Utendørs høres knatringen fra maskingevær fra Garnisonen i Sør-Varanger som har skytetrening.

Johansen sier at personlig er han ikke redd. Han sover godt om natten selv om huset ikke ligger langt fra grensa. Dessuten mener han at samhold mellom innbyggerne har blitt tettere.

– Russerne er naboene våre. Vi har en lang tradisjon i samarbeid innen kultur og idrett på tvers over grensen. Dette vil vi fortsette med når alt er over.

Men han vet at mange er redde for å snakke, derfor er det ekstra viktig nå å ta vare på hverandre.

Redd for familien

De siste to lørdagene har ukrainske Mykhailo Kozachenko arrangert demonstrasjoner foran generalkonsulatet i Kirkenes.

REDD FOR FAMILIEN: De siste to lørdagene har ukrainske Mykhailo Kozachenko arrangert demonstrasjoner foran generalkonsulatet i Kirkenes. Han synes det er helt ufattelig det som skjer i hjemlandet.

Lene Stavå Jensen

– Vi demonstrerer mot krig og mot aggresjonen fra en stat mot en annen. Vi demonstrerer mot at sykehus bombes og barn og gravide kvinner dør. Det er helt ufattelig – helt jævlig, sier han til Fagbladet.

Kozachenko har foreldre og slektninger, klassekamerater og barndomsvenner i Ukraina. Han har bodd 12 år i Kirkenes hvor han jobber i hjemmebasert omsorg.

– Familien min vil ikke dra fra hjemlandet sitt. Nå er det uansett ikke en trygg korridor ut, sier han.

Krigen i Ukraina: – Jeg skjemmes over at jeg ikke kan hjelpe disse barna, sier svensk-ukrainer

Han vokste først opp på Krim som ble annektert av Russland i 2014. De siste årene bodde han sentralt i Ukraina. Han vil ikke si hvor familien bor eller hvor han selv bodde.

Kozachenko ser seg ofte over skulderen og senker stemmen. Fra sofaen på biblioteket hvor Fagbladet møter ham, sjekker han hvem som sitter i nærheten og hvem som til enhver tid går i trappene.

– Jeg må tenke over hva jeg sier. Jeg må passe på familien min., sier han.

Etter at Russland gikk til krig mot Ukraina, synes han forholdet til russere i Sør-Varanger har blitt vanskelig fordi han mener mange av dem støtter det russiske regimet. Kozachenko sier han ikke trives så godt nå.

– Jeg legger ikke skyld på noen her, men når russere i Kirkenes ikke fordømmer krigen i Ukraina, virker det som de støtter den. Det var bare noen få russere tilstede på demonstrasjonene.

Han har ikke forståelse for at kameraene rundt konsulatet kan skremme folk fra å delta.

– I Norge kan vi demonstrere trygt, sier han.

Lene Stavå Jensen

Ukraiske Kozachenko peker på den russiske propagandaen på tv og mener befolkningen er preget av dekningen. Dette startet da Putin kom til makten, og nå er de siste uavhengige medier fjernet.

– Det er forbudt å spre såkalt falsk informasjon. Det er farlige greier vi står i idag. Russerne som bor her i kommunen, er også hjernevasket. De sier de vil være «nøytrale». Skuffelsen sitter i meg over folk jeg trodde kunne tenke, men som tror på løgner. Norge burde hindre at russisk propaganda kommer over grensen.

– Jeg håper verden vil stå sammen med lille Ukraina. Det er veldig vanskelig for Ukraina når luftrommet ikke stenges. Skal verden og NATO vente på at landet mitt ruineres. Skal 40 millioner innbyggere ødelegges av en gal mann som har mistet realiteten? Skal NATO bare sitte og se på? spør han.

Selv er han gift med en dame fra Russland.

– Jeg vil ikke krangle med russere, men jeg vil ha forståelse og fordømmelse av den russiske aggresjonen. Vi må få støtte for kampen. Sist jeg ringte til mine svigerforeldre tok de ikke telefonen.

Hockeymiljøet fordømmer krigen

William Sjøstrand er kjent fra NRK-serien om amatørlaget Kirkenes Puckers. Han er president i Barents hockey league (BHL) med lag fra Russland, Finland og Norge.

– Styret i Barents hockey league har drøftet situasjonen etter den russiske invasjonen i Ukraina og kommet til enighet om at vi fordømmer det som skjer.

LENGTER ETTER HOCKEYKAMP I BARNETSREGIONEN: William Sjøstrand er kjent fra NRK-serien om amatørlaget Kirkenes Puckers. Som president i Barents hockey league fordømmer BHL krigen i Ukraina. Nå lengter han etter å spille skikkelig hockey igjen etter to år med pandemi.

Lene Stavå Jensen

– Jeg vil ikke ha noe med noe krig å gjøre. Uansett hvor det måtte være. Vårt eneste våpen er ishockeykølla på isen. Det er ikke det russiske folks feil det politikerne gjør, sier Sjøstrand.

Derfor mener han at slike konflikter må løses med diplomatiske virkemidler. Han vil ikke trekke BHL inn i det politiske spillet fordi idretten må alltid stå over politikken.

– Barents Hockey League og Kirkenes Puckers ble nominert til Nobels Fredspris i fjor.

Han forklarer at de har kommet fram til at de ikke vil stoppe aktiviteten, men har valgt å pause russisk deltakelse.

– Vi har jo allerede hatt pause i forbindelse med epidemien. Nå har vi besluttet at den som ledet 2020-sesongen blir champion og så jobber vi videre med å rekruttere flere lag fra Norge, Finland og Sverige. I begynnelsen av april møtes vi til grenselandcup i Kittilä i Finland.

William Sjøstrand er selv både norsk og russisk. Oldefaren hans reiste fra Finland til Vardø, men da den russiske tsaren Aleksander II lovte på slutten av 1800-tallet fordeler til alle som ønsket å bosette seg langs kysten av Barentshavet, flyttet han til Kolahalvøya. Nordmennene som valgte å flytte ble betegnet som Kolanordmenn. De ble utsatt for forfølgelser av Stalin og flere nordmenn ble skutt etter tvangsrettssaker eller sultet til døde i Sovjetunionens Gulagleirer.

William Sjøstrand var 30 år gammel da han flyttet til Kirkenes.

– På den tiden jobbet jeg med prosjekt som heter Kolanordmenn. Etter at tyskere og finner hentet sine folk fra Sovjetunionen, skjønte jeg ikke hvorfor Norge ikke gjorde det samme. Derfor reiste jeg flere ganger til den norske ambassaden i Moskva og jobbet i samarbed med flere diplomater med dette fram til 1994. I 1994 fikk familien og jeg brev fra Kongen hvor var vi invitert til å flytte til Norge.

Etter to år med pandemi er medlemmene i Kirkenes puckers klare etter å ishockey mot lag fra Barentsregionen.

– Vi ønsker å spille ishockey igjen fordi det er med på å bygge vennskap på tvers av grenser, sier Sjøstrand.

Bøker over grensen

Midt på torget i Kirkenes ønsker Sør-Varanger bibliotek velkommen på norsk og russisk. Gjennom unike kontakter over grensen har de samlet en stor boksamling på russisk. Biblioteket har siden muren falt i 1989 vært en aktiv døråpner mellom Norge og Russland.

Den store russiske boksamlingen begynte med at russiske sjømenn kom innom og spurte etter bøker de kunne lese mens båten lå ved kai. Det gikk stadig bokkasser mellom Oslo og Deichman og Det fremmedspråklige bibliotek (DFB) til Kirkenes med russiske bøker. Men for sjømennene virket mange av disse bøkene gammelmodige og ikke så spennende og slik startet samarbeidet på tvers av grensen.

AKTIV DØRÅPNER: Gjennom kontakter over grensen har biblioteket i Sør-Varanger samlet en stor boksamling på russisk som bibliotekssjef Birgit Wøhni Risan viser fram. Biblioteket har siden muren falt i 1989 vært en aktiv døråpner mellom Norge og Russland.

Lene Stavå Jensen

– Vi er opptatt av å opprettholde kontaktene vi har med bibliotekene over grensen og ikke brenne bruer, sier biblioteksjef Birgit Wøhni Risan.

Med sanksjoner er det vanskelig å opprettholde et samarbeid. Biblioteket vil fortsette å kjøpe inn russiske bøker og oversatt litteratur til sine russiske lesere. Biblioteket har en stor andel russiske lånere og det er viktig at de ikke føler seg ekskludert.

– Denne krigen må ikke gå utover befolkningen.

Hun forteller at aktivitet de hadde på tvers av grensen stoppet opp under pandemien. Streaming var løsningen for å holde kontakten.

– Vi kan ikke planlegge aktiviteter. Vi må se på hva retningslinjene sier til hvilke typer samarbeid vi kan fortsette med. Det er ikke helt enkelt akkurat nå å manøvrere i dette terrenget. Det er en vanskelig situasjon. Vi vet heller ikke hva slags restriksjoner som vil komme fra russiske side.

Wøhni Risan forteller at en lenge planlagt foredragsrekke om grensehistorier enten må avlyses eller utsettes til senere.

– Jeg er opptatt av at vi ikke må ekskludere befolkningen eller lånerne. Her er alle velkomne. Samarbeidet over grensen har bygd seg opp over tid. Det er synd hvis dette blir knekt.

Kommentar: «Forsvaret må styrkes»

Håp om fred

Rune Rafaelsen har gjennom de siste 30-40 årene vært engasjert i vennskapssamarbeid over grensen til Sovjetunionen og senere Russland. Han har blitt landskjent for sitt arbeid og kontaktene utenfor Norges grenser.

Som lærer og rektor på 1980-tallet var han opptatt av skole- og kultursamarbeid og senere som leder av Barentssekretariatet var han engasjert i å få til brede samarbeidsplattformer med Russland på alle samfunnsområder, noe han videreførte som ordfører fra 2015-2021.

– Jeg har et håp om fred, sier han til Fagbladet.

Rafaelsen har tro på at dialog og samarbeid er det beste for å løse felles utfordringer. Han er en ukuelig optimist, men nå er han alvorlig bekymret.

– Det viktigste av alt nå er at Ukraina lider. Familier splittes. Folk er redde for å uttale seg og er tause. Det er en borgerkrig som skjer nå, hvor broderfolk går til krig mot hverandre.

Rafaelsen er opptatt av at russerne og ukrainerne som bor i Sør-Varanger kommune nå må tas godt vare på. Det vil komme en tid etter krigen.

– Jeg håper krigen avsluttes, og at vi igjen kan ta opp et samarbeid som sikrer stabilitet, demokrati og velstand på begge sider av grensen.

Rafaelsen peker på at det er viktig å holde vedlike nettverket med sivilsamfunnet, kunstnere, kultur og idrett og journalister. Dette er framtiden.

– Dette er mennesker som forsvarer menneskerettigheter og bekjemper Putins brutale undertrykkelse av det russiske folk. Vi må ta vare på de demokratiske tendensene som finnes i Russland. Det er Putin som går til krig.