Falsk skolefri
Det er vanskelig å bli flink på skolen hvis du heller reiser til syden eller på et lengre utenlandsopphold. Skolen bør være mer enn et sted man stikker innom når det passer.
odd.arne.olafsen@lomedia.no
I både gårsdagens og dagens utgave av Dagsavisen uttrykkes det politisk bekymring for at 14 000 minoritetsbarn i Oslo-skolen har språkproblemer og vedtak om særskilt norskopplæring fordi de ikke behersker norsk som læringsspråk. Det advares blant annet om at foreldre tar barna ut av skolen i lengre perioder for å reise utenlands. Det tas også til orde for at det bør innføres skoleplikt for elevene og stilles krav til minoritetsforeldre om å ta større ansvar for å lære barna norsk.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen uttrykker sterk bekymring for konsekvensene dette har for elevene og sender en oppfordring videre til foreldrene om først og fremst å tenke hva som er best for barna. Undersøkelser viser at minoritetsbarna ligger et helt år etter i sin språkutvikling ved skolestart. Halvorsen vil foreløpig ikke ta stilling til om det er nødvendig å skjerpe inn reglene. Det må hun likevel gjerne vurdere.
Å ta barna ut av skolen for kortere eller lengre tid er ikke et særlig minoritetsfenomen. Dessverre har jeg selv erfaring med den helnorske varianten av det. Over flere år hadde jeg anledning til å følge på tett hold barn på grunnskole- og ungdomsskoletrinnet i en kommune på det sentrale Østlandet. En rekke klassevenner av husets håpefulle og dermed hyppige gjester i hjemmet, der mange slet med grunnleggende kunnskaper og ferdigheter både i å lese og skrive norsk, hadde en «uvane» innført av egne foreldre: Når høsten var i ferd med å gå over i vinter, ble de tatt to uker ut av skolen – rett og slett for en syden-tur. Det kunne også inntreffe i andre perioder av skoleåret. Ingen leksebøker med i bagasjen, og tap av kunnskaper de øvrige i klassen fikk med seg i mellomtiden. Det var heller ikke vanlig å prøve å ta det igjen i etterkant.
Disse ekstraferiene var så vidt utbredt i mange klasser at det virket nærmest som en nedfelt tradisjon. Jeg fikk heller ikke inntrykk av at mostanden fra skoler og lærere var særlig utbredt. Den negative effekten dette må ha hatt for den jevne læringskurven også hos mange helnorske lever, er udiskutabel. Så kanskje likevel, Kristin Halvorsen, bør noen i hvert fall vurdere å stramme inn noen regelverk og fastsette visse pliktøvelser. Sånn bare for kunnskapsnivåets og ferdighetenes skyld?