Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

I romjula kunne Aftenposten dokumentere at den formidable velstandsøkningen vi har hatt de siste 20 årene har ført til økte forskjeller i Norge. Som avisa skriver: De som allerede har mye, har fått mest. Det er i seg selv ingen stor ulykke for samfunnet. Det alvorlige er at vi ikke klarer å løfte opp de som har lite.

Fordelingsutvalget som leverte sin innstilling tidligere i år, er slik sett bekymringsfull lesning. De kommer med en rekke forslag som nå skal politisk behandles. Flere av dem krever politisk mot. Og siden mine håpefulle arvinger ikke er alene, er det liten grunn til å tro at politikerne viser nødvendig handlekraft.

Ett av forslagene er innføring av boligskatt. Det er naturlig nok langt færre med lav inntekt som eier sin egen bolig, enn mennesker med god økonomi. Og siden bolig er vanlige folks viktigste formue og investeringsobjekt, betyr det at arv av bolig vil bidra til en dramatisk økning av forskjellene. Har du foreldre med bolig har du også foreldre som kan ha muligheten til å hjelpe deg med ditt første boligkjøp. I mange byer i dag er hjelp fra foreldre nødvendig for at barna skal ha mulighet til å etablere seg på hjemstedet. Det innebærer naturlig nok at forskjellene øker ytterligere mellom eiere og leiere.

En ny boligskatt og sterkere beskatning av arv vil ikke føre til at vi får færre fattige i Norge. Men det vil begrense de økte forskjellene. Og det vil gi samfunnet mer penger i felleskassa som kan brukes til sosiale og samfunnsøkonomisk fornuftige investeringer. Som fordelingsutvalgets kanskje viktigste tiltak, å hindre at ungdom dropper ut av den videregående skolen. Norge har nærmere 800 000 voksne som bare har fullført grunnskolen, og noen knapt nok det. Disse må få en realistisk mulighet til å ta videre utdanning. Økt satsing på læring vil hindre at mange unge havner på trygd og blir der resten av livet.

Fordelingsutvalgets arbeid gir politikerne en unik mulighet til å stoppe en sakte negativ endring av det norske samfunnet. Norge er blant de landene i verden med høyest sosial mobilitet, mye takket være velferdsstaten. Det er all grunn til å frykte for at vi dette tiåret vil se en utvikling av et norsk klassesamfunn. Men har politikerne vilje og mot er det gjennom et mangfold av tiltak mulig å opprettholde et inkluderende norsk velferdssamfunn.