JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Kunsten å miste» er franske Alice Zeniters fjerde roman, men den første som er oversatt til norsk. La oss håpe at det går bra med norsk forlagsverden sånn at det blir oversatt flere. Det fortjener det lesende publikum som ikke behersker fransk.

Hva er så dette for en roman? Kanskje jeg skal driste meg til å gi den merkelappen «slektsroman» med et anstrøk av klassereise blant mange andre alternativer om den skal kategoriseres – og dermed innsnevres. For teksten handler jo også om så mye, mye mer.

Hele denne storyen starter med Ali, en fjellbonde i Algerie, det gigantiske landet i Nord-Afrika, den gamle franske kolonien som i 1954 startet sin kamp for frigjøring, en kamp de i 1962 vant. Ali var en overløper, han samarbeidet med okkupantene, han sto på franskmennenes side og flyktet fra hjemlandet når det hele var over. Han tok med seg familien sin, blant annet sin sønn Hamid. Skjønt Ali blir aldri kvitt betegnelsen «harkier», et skjellsord i Algerie på linje med quislinger i Norge. Ali, Hamid og resten av harkiene ble plassert i egne leire i sitt nye hjemland, før de etter hvert rykket inn i de nye drabantbyene og måtte ta til takke med drittjobbene – de dårligst betalte. Vi kjenner dette mønsteret igjen fra vår egen innvandrerhistorie – ja, dette er vel innvandrerne fra den tredje verdens lodd uansett hvor vi befinner oss i verden. Hamid forsøker å fortrenge sin fars historie, hans svik mot fødelandet, moralen og politikken. Han gifter seg med ei fransk jente og får sin egen familie – blant annet datteren Naïma. Og det er hun som blir hovedpersonen i denne romanen, det er hennes blikk tredjepersonfortelleren destillerer hele handlingen gjennom.

For Alis barnebarn vil ikke fortrenge noe som helst, hun vil vite hvor hun kommer fra – hun vil rulle opp sin egen slektshistorie. I sitt arbeid på et galleri i Paris får hun en dag muligheten til å gjøre en reise til Algerie. Det blir et tilbud hun ikke kan motstå. Den vestliggjorte – vi vil vel si frigjorte – kvinnen møter da en kultur som står i et skarpt relieff til den franske og vest-europeiske. Fjellbygda bestefaren kommer fra, og som Naïma besøker, er en helt annen verden. Fortsatt fins det slektninger av henne der, men de lever i «en annen tid». Naïma lar seg imidlertid ikke pelle på nesa, hun er ei stolt og rank dame av vår vest-europeiske tid, hun vinner bygdefolkets om ikke anerkjennelse, så i hvert fall en form for respekt. Bare kulturkonfliktene er enorme. Musikken som spilles i dette landskapet har de aldri hørt om i Frankrike, og vice versa. Her et lite utdrag fra Naïmas besøk: «Dette er kabylsk musikk. Naïma betrakter ansiktet til den pene brune mannen på de ulike coverne. Hvem er det? spør hun. Både Mehdi og ekspeditøren begynner å le fordi hun ikke kjenner igjen Matoub Lounès – for dem er det like absurd som å ikke kjenne igjen Che Guevara eller Jesus.»

Og så forklarer fortelleren hvem denne algeriske helten er, og vi får en ny replikkveksling: «Men i Frankrike forstår dere ham ikke sier ekspeditøren med beklagelse i stemmen. Hva er det den heter igjen, den avisen alle leser? Libération, sier Mehdi. Nemlig, fortsetter ekspeditøren. I Libération skrev de at Matoub Lounès var fascist fordi han ikke likte arabere. Frankrike skjønner ingenting. For i virkeligheten … likte han arabere? Spør Naïma litt forvirret. Absolutt ikke, svarer ekspeditøren. Det er komplisert, foretrekker Mehdi å si.»

Og Mehdi kommer kanskje med stikkordet her – det er komplisert. Verden og livet, kulturen og kjærligheten. Romanen handler i høyeste grad om denne komplisertheten.

Alice Zeniter, født i 1986, har skrevet en vakker og tankevekkende roman som har vunnet den prestisjetunge Goncourt de lycéens, en roman om hvor vanskelig det er å løsrive seg fra sin fortid, om hvor lite verdt vi er aleine og om hvor flott, men vanskelig det er å leve.