May Berg

Ikke til forkleinelse for noen, men Fjellheim på Røros må kunne kalles juvelen i kronen blant Postkoms feriehjem. Den 150 kvadratmeter store tømmerbygningen i nasjonalromantisk stil har lite til felles med de nøkterne, norske hyttetradisjoner som preger forbundets hytter landet rundt.

Herskapelig. Allerede foran inngangspartiet med den brede steintrappa blir man stående i måpende beundring. Her er det søyler og vakre utskjæringer og ei værbitt, gammel dør med smijernssprosser. I dørkarmen er årstallet 1919 skåret inn. Vel innenfor faller kjeven enda et hakk. Gangen, eller hallen, har vakre, malte dekorasjoner på dørene og i taket og søyler med utskjæringer og malte detaljer. Dekorasjonene, som sannsynligvis er fra slutten av 1920-tallet, er malt av Kåre Hegle, som senere ble teatermaler ved Det Nye Teater (nå Oslo Nye Teater). Hegles veggmalerier i Røros Apotek skal være en viktig grunn til at bygningen ble fredet.

Stua på Fjellheim har en diger peis med Hegles dekorasjoner og langbord med høyryggede skinnstoler. Første etasje rommer ellers et stort kjøkken med langbord, kammers og bibliotek. I andre etasje er det tre soverom. Et er utstyrt med himmelseng, et har to køyesenger og det tredje, jomfrukammerset, huser hyttespøkelset.

Feriehjem siden 1948. Hytta ble bygd av skipsmegler C. I. Kiønig fra Trondheim i 1919 og var i familiens eie fram til 1948. Da var skipsmegleren død, og enken solgte eiendommen i Sevatdalen til Norsk Postmannslag.

Kiønig hadde drevet revefarm på eiendommen i en del år, og bygde tjenestebolig for bestyreren av revefarmen et steinkast fra storhytta. Det er i dag ”Annekset”, som leies ut separat, i likhet med den tredje hytta på eiendommen, ”Lillehytta”, som er bygd senere.

Omdiskutert. – Vi vet at Fjellheim er en kulturskatt, og vi prøver å forholde oss til det, sier Torbjørn Aas i kretsstyret i Trøndelag, som er leder i feriehjemsstyret i kretsen. Det betyr særlige hensyn i forbindelse med vedlikehold av hytta. For å spare strøm og holde rørosvinteren ute, har kretsstyret besluttet å skifte ut de fleste av de gamle vinduene i hytta. Beslutningen har vært omdiskutert blant en del av de eldre brukerne av hytta, og kretsstyret har nå besluttet å ”spare” noen av de gamle vinduene.

– Vi har tenkt å utfordre Røros kommune og kulturminneforvalter Torbjørn Eggen for å forsøke å få økonomisk støtte til å restaurere de gamle dørene i huset og et par av vinduene, sier Torbjørn Aas.

Ifølge Aas, er verken Fjellheim eller de øvrige hyttene kretsen eier veldig etterspurte. Fjellheim, med sine tre separate hytter, er likevel den mest populære, spesielt vinterstid.

– Det koster å drive hyttene, og når besøket er jevnt over synkende, betyr det at vi driver litt på nødbluss, sier Aas.

Mange medlemmer vil heller ha hytte i Syden enn hytte i Trøndelag, og kretsstyret er ikke fremmed for tanken. Hvis de klarer å reise midlene.

Elsker stedet. Men for Lillian Sliper (62) i Trondheim er det bare Fjellheim som gjelder.

– Jeg er veldig knyttet til stedet, i sjel og sinn. Da omkalfatringene i Posten sto på som verst, var det deilig å reise til Fjellheim, gå i gang med rundvasken og finne helsebot og ro i sjelen, sier pensjonisten.

Sliper skryter av dugnadsånden på 70-tallet, da hun var med i en fin gjeng som la ned mye arbeid på Fjellheim.

De rødrutete lampeskjermene i stua er det hun som har sydd. Mattene i hytta har hun kjøpt. Forværelsesdamen til fire–fem postsjefer i Trondheim gjennom en mannsalder har vasket rundt på Fjellheim et utall ganger. Og gjør det fortsatt.

Etter sigende er det gjenferdet til skipsmegler Kiønig som hjemsøker det vesle kammerset i andre etasje. Lillian Sliper har sjøl opplevd uforklarlige ting på hytta, men det har aldri forhindret henne fra å feriere der alene.

– Kiønig har vært god og snill mot meg når jeg har vært der alene. Jeg tror han vet at jeg tar vare på stedet, ler hun.