Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Ingen har ledet LO-forbundet Fellesorganisasjon (FO) like lenge. Som nestleder overtok hun roret da forbundsleder Rigmor Hogstad gikk på dagen høsten 2012.

Etter omvalg i 2015 og 2019, kan hun nå se tilbake på 11 år som forbundsleder. Men lørdag ettermiddag skal landsmøtet velge ny ledelse, og Kvisvik-epoken er over.

– Jeg tror ikke jeg skjønner det helt ennå. Kanskje det går opp for meg mandagen etter landsmøtet, når jeg ikke skal på møte i LO-sekretariatet, slik jeg har gjort hver eneste mandag i 11 samfulle år.

På Operataket med Fontene

Hanna Skotheim

Men først altså fem intense døgn med debatter om stort og smått, kveldsmøter, nattarbeid i redaksjonskomiteer, den lange veien mot samkjørte vedtak om FOs kurs de neste fire årene.

Alt dette som hun har levd og åndet for: At velferdsstatens fotsoldater, som kjenner hverdagen på et Nav-kontor eller i en barnevernstjeneste, omvandler praktisk erfaring til politikk og forsøker å forandre verden.

– Det aller viktigste med alle landsmøter er opplevelsen av at vi skaper noe sammen. Det gjelder å slå an tonen riktig den første dagen, som vi pleide å si i styret i Notodden Blues Festival. Ikke at alt nødvendigvis går på skinner etter det, men da skaper man en bølge som bærer.

Åpningstalen er ferdig skrevet for lengst, og hun har ladet opp med utallige tekrus med sitron og ingefær. Stemmen er ikke så samarbeidsvillig etter en heftig runde korona nylig. Og hun vet at det blir rart å stå der på talerstolen foran storsalen på Folket hus full av FO-ere.

– Jeg må nok ha spiker i skoa for ikke å begynne å grine.

I 2021 var det folketomt på Youngstorget 1. mai på grunn av pandemien, men Mimmi Kvisviks stemme var likevel å høre, fra en utplassert FO-boks.

Adrian Nielsen

– Et arbeidende menneske

Gjennom 17 år i forbundsledelsen har hun ukependlet mellom Notodden og Oslo, i hvert fall på papiret. I praksis har mange helger blitt tilbrakt i LOs pendlerleilighet på Grünerløkka.

– Redningen har vært at hjemme på Notodden er jeg bare meg selv, ikke FO-leder. Samtidig har jeg risikert mye av livet der når jeg har vært så mye borte. Det er bare en liten eksklusiv gjeng jeg har holdt kontakten med. Og samboerskapet røyk, forteller Kvisvik.  

– Fordi du jobbet så mye?

– At det var en medvirkende årsak er det ingen tvil om.

– Har det likevel vært verdt det, synes du?

– Absolutt! Det har vært en ære å lede FO. Før jeg ble valgt inn i ledelsen sa jeg til valgkomiteen at jeg ønsket å bruke min erfaring som operativ sosialarbeider til å påvirke politiske beslutning. Det har jeg fått holde på med i alle disse årene. Jeg ville valgt akkurat det samme en gang til.

– Ingenting du ville gjort annerledes?

– Hvis jeg visste det jeg vet nå hadde jeg kanskje jobbet litt mindre og så hadde det likevel vært godt nok. Men det er ikke sånn jeg er. Jeg har alltid gått all in. Jeg er et arbeidende menneske.

Tre tragedier

Den avtroppende lederen er stolt over at forbundet har vokst kraftig og nådd målet om 35.000 medlemmer før landsmøtet med god margin. Hun mener at FO har blitt mer og mer markant innad i LO, og fått viktige gjennomslag på kongressene.

En forskriftsbestemmelse i Arbeidsmiljøloven om vold og trusler, som skjerper arbeidsgivers ansvar, ser hun som en viktig seier. Og under pandemien fikk FO gjennomslag for at ansatte i barnevern og Nav klassifiseres som samfunnskritisk personell.

Noen gode tariffoppgjør har det også vært. Lista over høydepunkter er lang, og Kvisvik kommer stadig på nye ting som må med. Men egentlig er det summen av det hele, fastslår hun, alle møtene med folk.

Noen møter gjør sterkere inntrykk enn andre. De aller sterkeste har hun hatt etter tre drap på sosialarbeidere, på Nav Grorud, på Små enheter og på Nav Årstad.

– Det berørte meg sterkt å se den tragedien de står i, men også den kraften de gir hverandre. Det har vært sterkt å se hvor mye fagforeningen og fellesskapet betyr i slike vanskelige situasjoner.

Ikke i mål

Selv om Kvisvik er stolt over rollen FO har inntatt i LO, er hun også oppgitt over hvor tung den skuta er å snu. Det er fortsatt ikke opprettet noe senter for papirløse, flere år etter at LO vedtok det. Og LO kunne med fordel brukt mer utestemme om likelønn, mener Kvisvik.

– Det er mye fin tekst, men tekst forandrer ikke verden, det er det handling som gjør, påpeker Kvisvik.

FO-gjennomslag til tross, LO-skuta er tung å snu, mener Kvisvik, her på LO-kongress.

Sissel M. Rasmussen

Drømmen om en egen sosialminister ble heller ikke innfridd, men Kvisvik velger å tro at pandemi og dyrtid kan øke bevisstheten om at det trengs en ambisiøs sosialpolitikk her i landet.

Aller mest irritert er hun over at det fortsatt ikke er innført autorisasjon for barnevernspedagoger og sosionomer.

– At vi aldri kan få det på plass! Og at vi heller aldri blir møtt med gode motargumenter. Det er bare sånn: Vi skjønner hva dere sier, men …

Aktuell: Onsdag starter FOs landsmøte. Dette blir de viktigste sakene

– God på annenfiolin

Når landsmøter er over, starter en ny hverdag som rådgiver i FO i ett år, fram til hun fyller 67. Fra å være øverste ansvarlig for å få ting til å skje, skal hun nå gi råd når hun blir spurt.

Kvisvik har søkt mot lederstillinger gjennom hele karrieren, og var helse- og sosialsjef på Notodden før hun viet seg til fagforeningsarbeid. Og ja, hun har likt å ha makt og innflytelse, å være etterspurt, å sitte i regjeringsoppnevnte utvalg og bli invitert på frokost i statsministerboligen for å snakke om sosialpolitikk.

Men med makt og innflytelse kommer også plikt og ansvar, som det skal bli greit å trappe litt ned på nå.

– Det er kanskje ikke så mange som tror det, men jeg er ganske god til å spille annenfiolin også, sier forbundslederen.

I sin nye rolle som ansatt skal hun ha base hjemme i Grønnbyen på Notodden. Hun vil ikke tusle rundt i gangene på hovedkontoret som en sjuende mor i huset, men lover å videreføre en god FO-tradisjon: At avgåtte forbundsledere holder fingrene av fatet.

Dessuten er det helt sprøtt, påpeker hun, at en så hjemmekjær person som henne har tilbrakt så lite tid i sitt eget hjem.

Kvisvik satt i barnevernsutvalget, som her leverer sin rapport til statsråd Kjersti Toppe.

Hanna Skotheim

Kjeder seg aldri

Hun tror hun kommer til å bli forbauset over hvor mange timer et døgn har, men det skremmer henne ikke. Mimmi Kvisvik kan ikke huske, ikke engang som barn, at hun har kjedet seg.

Hun gleder seg til å være mye mer ute i frisk luft, lese skjønnlitteratur i stedet for sakspapirer og kanskje bli kjent med noen nye mennesker. Hun ser ikke bort fra at det blir noen debattinnlegg i Fontene.

Hun kommer til å savne solnedgangen fra pendlerleiligheten og det gode surdeigsbrødet på den lokale butikken, men først og fremst alle de ansatte og tillitsvalgte som hun har jobbet tett sammen med.

Fra sin nye posisjon vil hun gi råd til dem som spør, men bare når de spør. Et lite råd til forbundet kan hun likevel driste seg til på vei ut: FO har vokst raskt, og det har medført en mer profesjonalisert og effektivisert organisasjon.

– Men vi må ikke miste tettheten, nærheten. Forbundsledelsen må være tett på avdelingene og avdelingene må være tett på klubbene og medlemmene der ute. For dette vet vi: Folk melder seg inn fordi FO er synlig på arbeidsplassen, og de melder seg ut fordi de ikke får den hjelpen de trenger.

Rikholdig minnebok

Jobben med å rydde seg ut av kontoret i Mariboesgate er litt forsinket av korona, og Kvisvik har ikke tenkt å slurve i innspurten.

Hun går gjennom alle papirer og bunkevis med talekort, fra priser hun har delt ut og tillitsvalgte hun har takket av. Hun tar med seg en rikholdig minnebok og setter igjen et ryddig arkiv for de som kommer etter henne.

– Jeg håper jeg kan overlevere en bra pakke, sier hun.

– Når lønnsoppgjøret starter til våren, hvordan har du det da, tror du?

– Da må jeg nok være bortreist, kanskje i Roma, ler Kvisvik.

– Du vet, det er en helt spesiell følelse å se sola stå opp over domkirka fra taket hos Riksmekleren etter en lang meklingsnatt.

– Hva kommer du helt sikkert ikke til å savne?

– Å våkne opp søndag morgen og lure på når jeg skal kjøre innover til Oslo.  

Hanna Skotheim