JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

De vil hindre at rusproblemer går i arv med ny bok

Turid Wangensteen ville skrive om hvordan det er å være barn til foreldre som ruser seg. Det ble til et samarbeid med Martine som selv har kjent det på kroppen.
Turid og Martine hadde ikke møttes på mange år da de bestemte seg for å skrive bok sammen.

Turid og Martine hadde ikke møttes på mange år da de bestemte seg for å skrive bok sammen.

Hanna Skotheim

23.05.2023
13:19
01.06.2023 11:26

hanna@lomedia.no

Turid Wangensteen møtte Martine Kihle Dalsrud allerede da hun var seks år gammel.

Turid hadde ansvar for familieenheten i Tyrilistiftelsen sin avdeling på Kampen i Oslo, og det var her Martine bodde sammen med moren som var inne til rusbehandling.

I det samme murbygget i enden av en brosteinslagt gate, møter vi Martine og Turid.

26 år har gått siden første gangen de møttes. Nå har de to skrevet bok om hvordan det er å være barn til foreldre som ruser seg.

Privat

Ingen snakket med henne

Etter å ha jobbet i Tyrili både som behandler og leder over mange år, ville Turid undersøke hva hjelpeapparatet snakker med barn av rusavhengige om.

Da fant hun at det er få som i det hele tatt snakket med barna. Det ble til doktoravhandlingen «Når stigma og skam står i veien».

Martine kjenner seg godt igjen i dette. Først da faren hennes fikk kreft, opplevde hun å bli kalt inn til samtale på sykehuset.

– Det var ingen som hadde snakket med meg tidligere og spurt meg hvordan det var å ha en pappa som var rusavhengig. Men når han fikk kreft, ville de snakke med meg.

Martine Kihle Dalsrud får ikke sagt det nok ganger: Voksne må også snakke med barna.

Martine Kihle Dalsrud får ikke sagt det nok ganger: Voksne må også snakke med barna.

Hanna Skotheim

Turid har lenge tenkt at det trengs mer kunnskap om hvordan det er å vokse opp i et hjem med rus. Og det var også derfor hun ønsket å skrive en bok om det. Gjerne sammen med en person som har kjent det på kroppen.

Martine satt i referansegruppa til doktorgradsarbeidet hennes, hjalp henne med å lese utkast og diskuterte funnene, så det var naturlig å spørre henne.

– Ingen velger å bli deprimert

I boka følger vi tre fiktive familier. De er basert på virkelige familier Turid har møtt i Tyrilistiftelsen eller Martine gjennom sin jobb for organisasjonen Barn av rusmisbrukere.

De tre familiene kommer fra ulike sosiale lag, de har ulik kulturell bakgrunn og bruker ulike typer rusmidler. Tanken er å vise at det ikke finnes en typisk «rusproblemfamilie».

Derfor er forfatterne også opptatt av å få frem hva et rusproblem faktisk er.

– De som kommer til rusbehandling, får ofte en diagnose. Det er en tvangspreget sykdom. Det handler ikke bare om et fritt valg, sier Turid som er utdannet barnevernspedagog og familieterapeut.

Turid Wangensteen understreker hvor viktig det er at fagpersoner snakker til foreldre med respekt. – Barn er gjerne lojale mot foreldrene sine. For å få dem til å snakke om hvordan de har det, er det derfor viktig at vi snakker om foreldrene på en god måte.

Turid Wangensteen understreker hvor viktig det er at fagpersoner snakker til foreldre med respekt. – Barn er gjerne lojale mot foreldrene sine. For å få dem til å snakke om hvordan de har det, er det derfor viktig at vi snakker om foreldrene på en god måte.

Hanna Skotheim

– Vi tenker jo ikke at noen velger å bli deprimert, men når det kommer til rus kan vi komme til å spørre: «Hvorfor valgte du å ruse deg når du er forelder?», legger Martine til.

Forfatterne skriver med ett mål for øye: Å forsøke å bryte den sosiale arven.

Studier viser nemlig at barn som har foreldre med rusproblemer, har større risiko enn andre for å utvikle egne problemer. I hele oppveksten var Martine livredd for nettopp det. Det til tross for at ingenting tilsa at det kom til å skje.

Knakk sammen

Det er for mange som tenker at problemet er løst når foreldrene blir rusfrie, mener Martine.

Selv skulle hun gjerne fått oppfølging da hun var yngre. Mye av grunnen til at hun ikke fikk det, tror Martine handler om at hun tilsynelatende klarte seg fint.

Da Martine fikk tilbud om ettervern fra barnevernet, hadde hun hatt samme saksbehandler siden hun var 14 år. Hver gang hun møtte han, smilte hun og sa at alt var bra.

Men en dag etter at hun hadde fylt 20, knakk hun sammen. Da innrømmet hun overfor saksbehandleren at ingenting var bra. Hun hadde bare latet som. Men nå trengte hun hjelp.

– Det fikk jeg også. Men den jobben jeg måtte gjøre for meg selv, ville vært enklere hvis jeg hadde fått støtte på veien tidligere.

– Hva hadde du trengt den gangen?

– Hjelp til å forstå mine egne følelser og mine egne reaksjoner.

Må ta vare på seg selv

Boka er skrevet til de som studerer til å bli sosionom, barnevernspedagog og vernepleier. Men den retter seg også mot lærere og ansatte i barnehager.

Egentlig håper Turid og Martine at den kommer på så mange pensumlister som mulig. Mot slutten av hvert kapittel har de lagt opp til noen spørsmål som leseren kan reflektere over alene eller sammen med andre.

Boka har også en egen del om hvordan fagpersonene kan ta vare på seg selv i det som ofte er komplekse og krevende saker.

Både for å forhindre at de selv ikke orker mer, men også for å unngå at familier må bytte saksbehandler litt for ofte.

Det var hit til Tyrilistiftelsen på Kampen i Oslo at Martine Khile Dalsrud kom sammen med sin mor for 26 år siden.

Det var hit til Tyrilistiftelsen på Kampen i Oslo at Martine Khile Dalsrud kom sammen med sin mor for 26 år siden.

Hanna Skotheim

– Ikke unormalt å ta et glass vin

Det finnes mange ulike rusmidler.

I Norge er alkoholproblemer mest utbredt. Rundt 90 prosent av alle voksne drikker alkohol, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet.

– Foreldrene mine ruset seg på illegale midler, og det er jeg glad for. Jeg tror det gjorde at vi fikk hjelp tidligere.

Det å ta stilling til om noen drikker for mye, kan være vanskelig. Særlig hvis man selv drikker litt. Martine jobber i dag som lærer og har diskutert dette med kollegaene sine.

Noen har kanskje undret seg over om en far drikker litt mye, men så har en kollega ufarliggjort det ved å si at selv hen tar et glass vin foran barna sine uten at det er noe problem.

– Det er ikke unormalt å ta et glass vin med barna til stede, men er det snakk om hasj, heorin eller andre illegale rusmidler, trykker man på alarmknappen med en gang. Vi tolker familier mye ut ifra hvilket rusmiddel en forelder bruker, sier Martine.

Hun tror mange tenker at det er vanskelig for barn å forstå hva rusmidler er. Eller at de må beskyttes fra det som er vondt og vanskelig. Da unngår de voksne kanskje å snakke med barna eller de forklarer ikke hva rusavhengighet er.

I stedet for å si rett ut at mamma ruser seg, sier de kanskje bare at mamma er syk.

– Små barn undervises om vold og overgrep og psykisk helse. Så lærer ungdommer litt om rusmidler, men da handler det mest om hva de må passe seg for, hva som er farlig for dem. Barn og unge må også lære om hvordan det er å vokse opp med foreldre som har rusproblemer.

Hvor åpen skulle hun være?

Da Martine skulle søke jobber som ferdig utdannet lærer, var hun i tvil om hva hun skulle inkludere i CVen.

Skulle hun skrive at hun var frivillig i organisasjonen Barn av rusmisbrukere? Hva ville de tenke hvis de fikk vite at hun hadde vokst opp med rus? Ville de tenke at hun var skikket til å være lærer?

– Skrev du det opp på CVen, da?

– Ja, jeg gjorde det. Og jeg fikk jobb.