Kaja var gravid da hun møtte til rusbehandling. Etter 13 måneder reiste hun hjem som rusfri småbarnsmor

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Da Kaja Johansson skulle bli både rusfri og mor for tredje gang, ble Origosenteret i Våler redningen. Origosenteret er et av få steder i Norge som tilbyr rusbehandling for familier. 

– Det var livsnødvendig for meg å komme til Origo. Der møtte jeg folk med mye kompetanse og med stort hjerte for meg som pasient, sier Kaja Johansson i dag.

Men hun så ikke slik på det den første tida i behandling. Hun kom rett fra avrusning på sykehus. Hun var redd og ville helst dra hjem igjen. Men hun ble i 13 måneder, og reiste hjem som rusfri småbarnsmor.

Den forrige gangen hun ble mamma fikk hun rusbehandling på poliklinikk. Det innebar mye farting hit og dit mellom ulike hjelpeinstanser, med et lite barn på armen.

Langtidsbehandling på ett sted virket smart, men også krevende og skummelt. Hun bodde i bagen et par måneder før hun bestemte seg for å pakke ut og gi alt for en rusfri framtid.

Alkoholavhengighet: Svein Atle følte livet kun var jobb og drikking. Så tok kollegaene grep

Behandling og barsel

Mens nybakte mødre flest har fri fra andre plikter, kunne ikke Johansson ta permisjon fra jobben med å bli rusfri.

– Det var tøft å kombinere barseltid med rusbehandling, samtaler, kartlegging og det å bli observert, husker hun.

Johansson følte på mye skam, også for å gjøre babyen til pasient. Men hun takker den helhetlige behandlingsformen for at hun endelig klarte å legge rusen bak seg. Suksessformelen var å få hjelp med alle livsområder samtidig, fra økonomi til morsrollen, mener hun. Senterets egen barnehage passet på den lille datteren hennes på dagtid mens hun selv jobbet med å stable et nytt liv på beina.

I god tid før oppholdet var over begynte Johansson med såkalte treningsturer, det vil si turer hjem til huset hun skulle flytte tilbake til.

– Det var skummelt å flytte ut også. Men det hadde vært en lang prosess for å gjøre meg selvstendig. Samtidig var det deilig å skulle stå på egne bein, sier hun.

På Origo fikk jeg hjelp med alle livsområder samtidig, forteller Kaja Johansson.

Adrian Nielsen

Hjelp fra kommunen

Hun og datteren, som nå er fem år, har fått god oppfølging fra barnevernet, helsestasjonen og ruskonsulenten i Enebakk kommune. Der bor de to sammen på fulltid, mens to eldre barn pendler mellom mor og far. Johansson er helsefagarbeider og jobber med rus og psykisk helse i kommunen.

– Det var et viktig mål for meg da jeg var på Origo at jeg skulle bli til nytte for samfunnet. Det føler jeg at jeg har lyktes med, sier hun.

– Kjenner du deg trygg på at du vil forbli rusfri?

– Ja, jeg kjenner meg trygg på det i dag. Men jeg har kriseplanene klare i tilfelle det skulle skje dramatiske ting i livet. Du skal ikke se bort fra at jeg ville tatt en telefon til Origo hvis jeg havnet i knipe.

Mer rus under pandemien: Betydelig flere AKAN-saker

Aktiv hverdag

Det er få institusjoner i Norge som driver tverrfaglig spesialisert rusbehandling for familier. Kimen til Origosenteret ble sådd da Oslo kommune i 1988 trengte et tilbud til en hiv-smittet mor med et nyfødt barn. Siden har det vokst til dagens 45 plasser fordelt på to avdelinger: Single og par uten barn på den ene, familier med barn opptil fire år på den andre. De bor i hybler og leiligheter i gule og grå trehus spredt utover landlige omgivelser i Svinndal i gamle Østfold. Her finnes også hobbyrom, samlingsrom, musikkrom, dart, bålpanne, felles stue, en gapahuk og et tjern der pasienter og ansatte isbader i vinterhalvåret. Er du musikalsk anlagt kan du bli med i husbandet The Habs.

– Vi legger stor vekt på aktiviteter og miljøterapi, sier fagkoordinator Henrik Ludvigsen, som har jobbet på Origo i seks år.

På Origo bor beboerne i leiligheter aleine eller sammen med egen familie. I tillegg finnes fellesrom for ulike aktiviteter.

Adrian Nielsen

Satset på sosialfag

Tidligere hadde Origo en sosialkonsulent som i hovedsak drev økonomisk rådgivning, mens andre sosionomer var miljøterapeuter med behandlingsansvar. Det var litt vilkårlig hvor mye vekt det ble lagt på en sømløs overgang til livet etter rusbehandling.

– Vi drev mye brannslukking den gangen. Vi forberedte ikke pasientene godt nok på det som ventet dem. Det var noe av bakgrunnen for at vi opprettet to nye sosionomstillinger, forteller Ludvigsen.

Nina ruset seg på jobben: – Jeg var en heltidsansatt med et fulltids rusproblem

De ble besatt av May Lene Dueskar og Ann-Kristine Ekeberg. De jobber tett på pasientene, inngår i behandlingsplanene, har individuelle samtaler, er med på ansvarsgruppemøter, spiller gatefotball, følger til Nav-kontoret og blir med på visninger. Arbeidsoppgavene handler i stor grad om å tilrettelegge for tida etter Origo.

– Vi begynner tidlig å forberede overgangen til det som kommer etter endt rusbehandling. Livet skal jo ikke leves her inne, sier Ekeberg.

– Den følelsen når du står der sammen med en pasient i hjemkommunen, med nøkkelen til en bolig, det er fantastisk å være med på det, sier sosionom Ann-Kristine Ekeberg.

Adrian Nielsen

Knytter kontakter

De to bruker mye tid på å hente inn frivillige krefter og legge til rette for at pasientene kan koble seg opp mot organisasjoner og aktiviteter.

– Det holder ikke å informere om tilbud som finnes der ute, vi må hjelpe dem å knytte kontakter. Ingen skal stå helt aleine når de reiser her fra, fastslår Dueskar.

Hun jobber på familieavdelingen, og kjenner på et stort ansvar for at pasientene lykkes med overgangen til et nytt liv.

– Det er jo ekstra viktig at man betaler husleia og strømmen når man har barn, og vi må finne ut om de trenger videre hjelp for å sikre dette. Jeg er veldig opptatt av å gi dem systemkunnskap, slik at de vet hvor de skal henvende seg om hva. Vi har fedre her som ikke er registrert som fedre, fordi de ikke visste at de måtte sende inn det skjemaet. Andre trenger hjelp til å gi barnet navn. Det er mye å sette seg inn i, fastslår Dueskar.

Sosionomene May Lene Dueskar (t.v.), Ann-Kristine Ekeberg og Henrik Ludvigsen følger beboerne tett fra de kommer inn til behandling og gjennom den vanskelige overgangen til et rusfritt liv der ute.

Adrian Nielsen

Mange typer ensomhet

Alle pasientene på Origosenteret har krav på to faste behandlere, en psykolog og en miljøterapeut.

Dagen starter med morgensamling kvart på ni. Origo legger vekt på å planlegge dagen og uka, noe som er nokså ukjent for en del pasienter. I samlingsrommet trener de på å dele sine planer og mål. Målet for uka kan være å trene tre ganger, ringe Nav, rekke alle avtaler, lykkes med et planlagt samvær eller oppholde seg mer på fellesstua. Når uka er over, må de dele hvordan det gikk.

Hver onsdag er det et bestemt tema for samlingsstunden. Nå sist ensomhet, en velkjent følelse for mange som kommer hit, forteller Ludvigsen. Det kan føles ensomt å være i rusbehandling. Mange innser at de ikke kan gå tilbake til venner og nettverk etter endt opphold. Hvem har de da?

– Siden det er mange par og familier her, kan det føles ensomt for dem som er her aleine. Og så har du ensomheten man kan oppleve i et parforhold. Det er mange former for ensomhet, sier Ludvigsen.

Noen av parene her har aldri kjent hverandre som rusfrie, og kan føle seg fremmede i forholdet når fellesnevneren rus forsvinner.

Det kan være ensomt å være i rusbehandling. Å gjøre noe sammen med andre vektlegges på Origo, enten det skjer i en gapahuk, rundt en bålpanne eller på et musikkrom.

Adrian Nielsen

Tett på

Gjennom oppholdet må alle pasientene avlegge urinprøver jevnlig, ved stikkprøver og etter hjemmebesøk. Etter hvert skjer det ved behov og etter avtale. Mistanke om rusbruk skal alltid begrunnes godt, understreker de ansatte, som hele tida balanserer kontroll og tillit. Det kan utløse konflikter og skjellsord, men også ros og takksigelser, forteller sosionomene.

Det beste med jobben er å komme så tett på pasienten og følge dem helt i mål, mener de.

– De har ofte så liten tro på seg selv og systemet i starten. Den følelsen når du står der sammen med en pasient i hjemkommunen, med nøkkelen til en bolig, og du blir med ut og gjør innkjøp, det er fantastisk å være med på det, sier Ekeberg.

– De har så mye ressurser, det kommer fram når rusen forsvinner, supplerer Dueskar.

Mange tidligere pasienter kommer på senterets årlige førjulslunsj. Andre har en mer aktiv rolle, som erfaringskonsulent eller yogainstruktør. Utover det vet ikke de ansatte hvordan pasientene klarer seg etter endt behandling. De har ingen plikt til å rapportere hvordan det går med dem.

Pasientene bor i leiligheter aleine eller sammen med partner og/eller barn. Alle oppfordres til også å tilbringe en del tid i fellesrommene.

Adrian Nielsen

Suksessfaktor: Tid

Mens rusbehandling generelt har blitt kortere de siste årene, har Origo holdt fast på at pasientene bor hos dem i ca. ett år. Noen flytter ut tidligere, andre søker om forlengelse.

– Vi er stolte av vårt tverrfaglige spesialiserte behandlingstilbud. Den lange behandlingstiden samsvarer med det omfattende endringsarbeidet pasientene skal gjennomføre, sier Ludvigsen.

God tid er avgjørende for å lykkes, mener «Line», tidligere pasient på familieavdelingen. Hun ønsker å være anonym av hensyn til sine muligheter på arbeidsmarkedet.

Line var gravid i femte måned da hun kom til Origo. Der fikk hun god tid til å være sint, på de ansatte og verden, men aller mest på seg selv.

– Det var helt grusomt i starten. Jeg var der nok i to måneder før jeg virkelig begynte å ta innover meg behandlingen. De ansatte så meg og hva jeg trengte.

– Og hva trengte du?

– Tid. De ga meg den tiden.

En dartskive kan åpne for fellesskap med andre beboere.

Adrian Nielsen

– De flytter inn i livet ditt

Line forteller at hun aldri har følt seg mer ensom enn da hun var nybakt mor.

– Jeg var livredd for å ha ansvar for det lille mennesket helt aleine, så det var trygt og godt å være et sted som er bemannet 24 timer i døgnet, husker hun.

Men også Line understreker at det er tøft å kombinere rusbehandling og barsel. Hun gjennomgikk et foreldreveiledningsprogram, og de ansatte på Origo kom til leiligheten hennes hver dag for å observere hennes samspill med barnet.

– De flytter inn i livet ditt. Det er veldig invaderende. Men når jeg tenker tilbake på det, skjønner jeg at det bare var kjærlighet. Jeg er utrolig takknemlig. Uten dem hadde jeg nok ikke sittet her i dag.

– Hva hadde skjedd, tror du?

– Barnet ville barnevernet tatt, og jeg hadde sikkert vært død.

Også da det nærmet seg utflytting, fikk Line mer tid. Hun søkte om og fikk innvilget tre måneder ekstra, men flyttet ut før de tre månedene var gått.

På vakt

Line hadde bestemt seg for å bryte alle bånd til venner og kjente i rusmiljøet, så det kjentes ensomt å flytte ut også. Men hun har familie og en god venninne som hun ble kjent på på Origo. Hun har tatt utdanning og jobber som medisinsk sekretær på et legesenter.

– Det tar tid å bygge seg en solid grunnmur. Men det har egentlig gått over all forventning.

– Er du redd for tilbakefall?

– Nei, den redselen er borte nå. Men man må alltid huske på hvor man har vært. Det er kjempeviktig. Jeg kan godt prate med gamle kjente når jeg møter dem på gata. Men jeg kan ikke ha dem i livet mitt. Jeg må være på vakt. Jeg vil ikke sette dattera mi og meg selv i fare.