Svein Atle følte livet kun var jobb og drikking. Så tok kollegaene grep

Petter Pettersen

petter@lomedia.no

I et møterom på Hydros verk på Husnes ble Svein Atle Belsnes (57) kalt inn til et møte i 2016. Grunnen var at han hadde meldt seg syk så mange ganger den siste tiden.

– Det første jeg reagerte på var «Hvorfor er alle disse folkene her?». Men da fikk jeg «kicket» om at jeg bare måtte si sannheten, forteller prosessoperatøren.

På starten av 2000-tallet brukte Belsnes 6–7000 kroner i måneden på å lage vin. Etter hvert utviklet det seg til en avhengighet, og han fikk problemer med inntaket av alkohol.

– Det var sånn at du måtte planlegge helgen, og etter hvert som tiden gikk, så gikk det utover i ukene også, forteller Belsnes.

Den 57 år gamle prosessoperatøren har vært ansatt ved verket siden 1981. I det han forteller hvor langt nede han var, får ansiktet en seriøs mine og tårene presser på bak øyelokkene.

– Da jeg drakk, låste jeg døra når jeg var ferdig på jobb på fredag og åpnet den ikke før mandag morgen. Så du var jo innestengt hele helga med fotballkamper, musikk og drikking. Jeg var så langt nede at jeg at jeg følte livet kun var jobb og drikking, og jeg lurte hva det var jeg levde av egentlig. Jeg hadde litt selvmordstanker, sier han.

• Forsker: – 1 av 10 ansatte drikker såpass mye at de er i risiko for å utvikle alkoholavhengighet

Folkene som hadde bedt prosessoperatøren komme på møtet i 2016, var daværende Akan-hovedkontakt ved Husnes, Bjørn Heimvik og sosialtillitsvalgt i Akan-utvalget, Tor Thorsen.

RENSING: Svein Atle Belsnes kontrollerer og renser ett av rørene som brukes til å hente ut aluminiumen fra elektrolyseovnene.

Ole Palmstrøm

Vil være en foregangsbedrift

Akan er arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk, som eies av LO, NHO og staten. De har vært viktige støttespillere i arbeidet de gjør på Husnes og i resten av Hydro. Høsten 2017 startet Hydro å samle alle sine norske lokasjoner i en felles Akan-modell for å øke bevisstheten om utfordringer knyttet til avhengighet.

– Det er heldigvis ikke sånn at vi er drillet i sånne saker. Det er vel gjerne litt dumt om du er helt utlært, for da har du litt for mange sånne saker, humrer sosialtillitsvalgt Thorsen.

– Det er en enorm støtte i Akan kompetansesenter. Selv om vi har sittet i mange år, så er vi fortsatt på telefon med de for å få innspill og råd, legger Thorsen til.

Det er en tydelig stolthet i stemmene når de snakker om arbeidet som er lagt ned ved verket i den lille bygda på vestlandet. De har ni Akan-kontakter på de ulike avdelingene, og ledelsen har aktivt stilt opp.

– Vi vil være en foregangsbedrift. Det er viktig for oss at vi har ansatte som trives og har det bra. Vi ønsker en organisasjon og kultur hvor vi bryr oss, hvor vi tar vare på kollegaer som sliter, forteller Johan Berg, fabrikksjef ved Hydro Husnes.

• Mye lest: Koronakrisen tester rusavhengige arbeidstakere: – Jeg tror mange kan gå på en sprekk

Til tross for at de har kommet langt ved Husnes, har de også et forbedringspotensial, konstaterer den tilflyttende utvalgslederen Arild Saugestad på tydelig trønderdialekt.

– Vi har få saker, det har vi. Det er sikkert noe som foregår rundt oss som vi ikke får tak i. Og det er det vi har jobbet med de siste årene i Akan-utvalget her, å få folk til å reagere og til å gi beskjed, forklarer Saugestad, som også er nåværende Akan-hovedkontakt.

HJELP: Sosialtillitsvalgt Tor Thorsen mener det er viktig at ansatte forstår at Akan-utvalget kommer med hjelp, og ikke en skjennepreken eller oppsigelse.

Ole Palmstrøm

Over 900 dager uten alkohol

Etter at Belsnes fortalte om alkoholproblemene sine på jobben, fikk han Akan-avtale og tilbud om å reise til Haugaland A-senter sammen med Heimvik. Her ble det i samråd beslutta å søke om behandling på Alfa kurs- og behandlingssenter.

– Da jeg kom til Alfa-klinikken så var det ikke noen lek, det var hardere enn jeg hadde sett for meg. Det var helt ukjente mennesker, så det gikk vel ti dager før jeg var komfortabel med situasjonen, sier han.

Etter åtte uker med behandling var Belsnes tilbake ved elektrolyseovnene på Husnes. Han måtte finne noe annet enn alkoholen å fylle helgene med.

Det har blitt både kinoturer, gåturer og kjøreturer der han har oppdaget en interesse for å fotografere. Og for første gang på mange år, har han fått kontakt med familien igjen.

– Da jeg besøkte tanta mi i Årdal for to år siden, så sa hun «Er du klar over, vi har ikke snakka på nesten tjue år?». Også har vært hos broren min i Granvin, det har gjort at vi har blitt bedre kjent igjen. Det har vært veldig fint, forteller han.

De fire siste årene har vært en tøff vei, med både opp- og nedturer. Men neste måned kan Belsnes med stolthet krysse av for over 900 dager, eller to og et halvt år, som edru.

• Mye lest: Nina ruset seg på jobben, men fikk en ny sjanse: – Jeg var en heltidsansatt med et fulltids rusproblem

– Jeg bestemte meg egentlig for å bli med på dette for å ikke holde på med dette tullet som pensjonist. Da blir jeg ikke gamle karen, tenkte jeg, forteller han.

Det å være avhengig er ikke noe man nødvendigvis ønsker at alle i nærområdet skal vite. Men Belsnes har hele tiden delt sine opp- og nedturer, også da han fikk tilbakefall til flaska.

– «Jeg prøver igjen» skrev jeg da, og det ga meg mange fine tilbakemeldinger. Det har hjulpet og gitt meg en styrke. Det er bedre det enn å være innelukka, og lure på om folk snakker om meg, forteller han.

LANG VEI: Prosessoperatør Svein Atle Belsnes startet den lange veien for å frigjøre seg fra alkoholen med en samtale på arbeidsplassen.

Ole Palmstrøm

Spilt vekk flere hundre tusen på pengespill

To år før Belsnes fortalte om sine alkoholproblemer, fikk én av hans avdelingskolleger hjelp fra Akan-utvalget med en annen type avhengighet.

– Jeg tror det dummeste du gjør på en spillautomat er å vinne på den. Hvis du vinner stort på en automat, glemmer du det aldri, og da reiser du mange mil for å få tak i den automaten igjen, forteller Jarle Ersland.

Helt siden han startet med tipping som ung, har 53-åringen vært fasinert av pengespill. Tanken om at «én dag kan jeg vinne noe stort» har holdt spillingen gående.

I mange av de 30 årene Ersland har vært ansatt som prosessoperatør ved Hydro Husnes, brukte han store summer på spillautomater fordi han «ville ha raske penger, veldig fort».

– Hvis jeg skal estimere, så har jeg vel sikkert spilt vekk en 3–400 000 kroner gjennom livet. Men det er veldig vanskelig å tallfeste det, sier han.

Skammen over å ikke ha kontroll på trangen til å spille, gjorde at han ikke åpnet seg for verken kollegaer eller venner om problemet.

• Mye lest: Espen løy om at han hadde en hjertefeil. Den egentlige diagnosen holdt han skjult

– Når det sto på som verst var jeg veldig ensom. Om du spiller Lotto for 5 000 i uka, så er ingen som reagerer på det. Men hvis du gjør det samme på en spillautomat blir du uglesett. Da er du gal og avhengig. Det er fortsatt, uheldigvis, tabubelagt vil jeg tro. I mitt tilfelle, skulle jeg ha snakket med dem lenge før jeg gjorde det i 2014, mener han.

HØY TEMPERATUR: Prosessoperatør Jarle Ersland må ha full fokus når han jobber ved elektrolyseovnene som har en temperatur på rundt 950 grader.

Ole Palmstrøm

En vanskelig telefon å ta

For det var først da det virkelig smalt i 2014 at 53-åringen tok grep for å få hjelp med problemene han hadde.

– Da måtte jeg gjøre noe. Jeg kontaktet først fastlegen og informerte ham. Så gikk jeg til Akan på Hydro Husnes og fortalte om galskapen, forteller Ersland.

For prosessoperatøren, som til daglig jobber ved elektrolyseavdelingen ved aluminiumsverket, var det ikke lett å ta kontakt med arbeidsplassen.

– Det var ikke de som var vanskelige, det var telefonen fra meg som var vanskelig. Men når de heiv ut den redningsbøyen til meg, så tok jeg jo den. Da tenkte jeg: «Nå blir du reddet. Nå ordner det seg», og da hadde jeg ikke noe å være redd for lenger, forteller prosessoperatøren.

– Det er modig gjort, da?

– Ja, det er kanskje det, men på den andre siden så følte jeg at jeg ikke hadde noe valg heller. Jeg er hvert fall veldig glad jeg gjorde det, svarer han.

Ved Hydro Husnes sto de bokstavelig talt mannsterke for å gi Ersland den hjelpen han trengte.

– De hogg jo til med én gang. Jeg ringte daværende hovedkontakt, Bjørn Heimvik, først. Han ba meg komme på kontoret. Da hadde han allerede varslet sosialtillitsvalgt Tor Thorsen, så det var ikke mange minuttene før vi var samlet hele gjengen, sier han.

Fra Ersland først tok kontakt for å få hjelp, gikk det ikke lang tid før han var på vei nordover til «byen mellom de sju fjell».

– Innen tre uker ble jeg sendt til behandling i Bergen. Der ble jeg satt i gruppeterapi med likesinnede. Det var rørende det å kunne snakke med andre. Du er ikke stolt av å være spillavhengig, sier han.

• Dette er snittlønna i over 350 yrker

I tillegg til ti uker med behandling i Bergen, fikk Ersland hjelp med refinansiering av lån i samarbeid med lokalbanken og var på en 2-årig Akan-avtale.

– Jeg har ikke spilt på én automat etter at jeg fikk hjelp. Jeg skal ikke si jeg har sluttet å spille. Jeg er genuint interessert i sport og fotball, så jeg tipper litt odds. Men jeg føler jeg har 95 prosent kontroll i alle fall. Jeg er utrolig takknemlig for den hjelpen jeg har fått i Akan, sier han.

Kunne fått store konsekvenser

I signalrøde arbeidsantrekk med vernesko, hjelm, hansker og briller som beskyttelse, jobber både Ersland og Belsnes i den kilometer lange A-hallen på Husnes.

Å være ufokusert på jobb, kan få store konsekvenser for prosessoperatørene. For i det som tidligere var Nord-Europas lengste hall, står det to rader med 200 elektrolyseovner, som hver og én har en temperatur på rundt 950 grader.

– Spillproblematikken var ikke noe du fikk pause fra, for tanken om hvordan du skal skaffe penger var der hele tiden, forteller Ersland.

– Påvirket det jobbhverdagen din at du var spillavhengig?

– Absolutt. Jeg var formannsavløser når den egentlige formannen var borte fra jobb. En formann skal være et forbilde, også sitter jeg som formann og er spillavhengig. Det var ikke bra. Jeg tenkte jo stort sett på kroner, så jeg var ikke frisk i hodet, legger han til.

Ifølge Akan-utvalget ved Husnes har de ikke hatt noen ulykker på grunn av spilling eller drikking som har gått utover jobb. Men det betyr ikke at det ikke kunne skjedd.

– Det har vært noen ganger jeg ikke burde gått på jobb. Men det gikk bra. Det kunne sikkert gått galt noen ganger, men jeg tenkte vel ikke på det, forteller Belsnes.

ELEKTROLYSEOVN: En truck heller flytende aluminiumsoksid i et elektrolysebad før ovnen setter i gang på nytt.

Ole Palmstrøm

Mange tar selv kontakt

For Thorsen og de andre i Akan-utvalget ved Husnes har det vært viktig å kommunisere at de ikke er der for å straffe de ansatte.

– Det er et hjelpeapparat og ikke et arbeidsreglement vi kommer med første gang. Og vi blir godt tatt imot ute i bedriften, forteller han.

Akan-personell får inn saker der kollegaer eller andre er bekymret, men over en femårsperiode viste det seg at 70 prosent av sakene kom ved at folk selv banket på døra for å få hjelp.

– Vi har bygd stein på stein over veldig mange år, også med hjelpeapparatet. En av de beste bjelkene på Husnes er hvordan det har blitt tatt imot, forklarer Akan-ansvarlig i Hydro, Bjørn Heimvik.

Heimvik og Thorsen forteller om stor velvilje fra Ersland og Belsnes til å følge anbefalingene fra hjelpeapparatet og sier at ingen av dem fornekta at de hadde et problem.

• Les også: Akan har stor pågang under koronakrisen

– Dette har medvirket til at oppfølging og behandling kom raskt i gang og har fungert bra fra starten av. Det er de selv som har den tyngste jobben. All Akan-oppfølging i personsaker har òg et støtteapparat som nærmeste leder, bedriftshelsetjeneste, fastlege, klinikk, Nav og bedriftsinternt Akan-personell, forklarer de to Akan-representantene.

Uvurderlig hjelp

De to prosessoperatørene er enige om at hjelpen og støtten som de har fått fra arbeidsplassen, har vært avgjørende for at det har gått så bra.

– Akan har gjort veldig mye med oppfølging, jeg synes de har gjort en bra jobb, sier Belsnes.

– Det har betydd veldig masse. For det er klart når en først har kommet ut av bobla, så vil en ha hjelp fort. For bekymringstankene er jo der fortsatt – «Går dette bra?». Så det var veldig flott å få hjelp så fort, supplerer Ersland.

Begge to har også fått hjelp til å få orden på økonomien, i tillegg til behandlingen for avhengigheten.

Belsnes er fortsatt i en Akan-avtale og kan reise på behandling om han merker trangen til å drikke melder seg.

– Hadde jeg ikke fått hjelp fra Akan, hadde jeg bare fortsatt med drikkingen. Så det har betydd veldig mye for meg, sier han.

TAKKNEMLIG: For Svein Atle Belsnes og Jarle Ersland var hjelpen de fikk fra kollegaene på Hydro Husnes avgjørende for at de fikk fortsette i jobben.

Ole Palmstrøm