MARTIN G. SLØRDAL

martin.slordal@lomedia.no

– Jeg var en heltidsansatt med et fulltids rusproblem, sier Nina Ellioth Kvamsdahl til HK-Nytt om tida da det raknet for henne i arbeidslivet.

Vi må spole noen år tilbake. I 2009 ble Kvamsdahl innkalt på et jobbintervju til «en fin stilling i serviceyrket», som hun kaller det. Kvamsdahl ble veldig overrasket over dette fordi hun ikke husket å ha sendt inn søknaden.

– På intervjuet fikk jeg høre at den var veldig morsom og at den skilte seg ut. Ironien er at jeg fikk jobben på grunn av søknaden som jeg skrev da jeg var rusa, sier hun.

Ruset seg fra tenårene

Kvamsdahl begynte å ruse seg allerede som 14-åring. Da hun var 18 år hadde hun proppet i seg alt fra alkohol til hasj og kokain. Og da hun begynte i arbeidslivet, fungerte kombinasjonen av rus og jobb fint for henne. Så lenge hun fikset jobbene sine, hadde hun jo ikke noe rusproblem, tenkte Kvamsdahl.

– I mange år innrømmet jeg ikke mitt eget rusproblem. Jeg har alltid vært «flink pike», og har holdt på jobbene mine, sier hun.

Unntatt én. Hun fikk sparken fra en servitørjobb fordi hun var full på jobb, forteller hun.

p

Drikkepress

Nina Ellioth Kvamsdahl fikk altså «den fine stillingen i serviceyrket» hun ikke husket å ha søkt på. Dette skulle bli en ny start, tenkte hun. Kvamsdahl lovet seg selv at hun ikke lenger skulle drikke alkohol eller ruse seg. Hun kontaktet også fastlegen og fikk utskrevet antabus, et legemiddel som blant annet brukes til alkoholavvenning.

På den første sosiale sammenkomsten med nye kolleger spurte en av dem hvorfor hun ikke drakk. Kvamsdahl ble paff og visste ikke hva hun skulle svare. Hun følte seg utenfor og ble sittende alene den kvelden, men hun lot være å ty til alkohol. På neste fest med jobben, julebordet, kom det hun kaller for en «rødvinsmarinert sjef» bort til henne og sa at også hun måtte drikke. Kvamsdahl lovet å drikke på neste fest.

– Og det gjorde jeg. Jeg kom på jobb igjen med en forferdelig angst. Jeg visste at jeg hadde gått over en grense. Og det bare fortsatte, sier hun.

Fasade, fasade, fasade

Fra den festen, og i de neste fire årene, ruset Nina Ellioth Kvamsdahl seg på alkohol og piller i stor skala. Kvamsdahl forteller at hun også var pasient i psykiatrien på denne tiden, og at hun gikk på medisiner uten å ha en bestemt diagnose. Til arbeidsgiveren sa Kvamsdahl at hun hadde en bipolar lidelse. Kvamsdahls fravær fra jobb, som egentlig skyldtes overdoser og tvangsinnleggelser knyttet til rus, ble skrevet på kontoen for hennes oppdiktede diagnose.

Kvamsdahl sørget for at arbeidsforholdet framsto så normalt som mulig. Etter hvert kom hun på jobb klokka 05 om morgenen for å gå av seg rusen fram til klokka 07. Så kunne hun gjøre jobben sin, og gå fra jobb klokka 15. Da bar det rett av gårde til polet og apoteket, samt til innkjøp av ulovlige piller, før hun dro til leiligheten og fortsatte «festen» fra gårsdagen. Alene.

– Det siste året isolerte jeg meg helt fra venner og familie. Det aller viktigste for meg var å beholde jobben, ingen skulle si at jeg ikke gjorde en god jobb. Det var fasade, fasade, fasade, sier hun.

De vennene som konfronterte henne med rusavhengigheten, skjøv hun unna.

p

Ble konfrontert

Etter fire år med fasade gikk det ikke lenger. Nina Ellioth Kvamsdahl begynte å komme ustelt på jobb, hun orket ikke å dusje, hadde gått opp 30 kilo i vekt og hun utførte ikke arbeidsoppgavene sine. Arbeidsgiveren innkalte henne til et møte, og der ble hun konfrontert med mistankene de hadde.

– Jeg bare knakk sammen og begynte å gråte, sier hun.

Kvamsdahl husker ikke så mye fra møtet, men én ting husker hun godt. En av sjefene reiste seg opp, gikk rundt bordet og ga henne en klem.

– Den klemmen snakker jeg om hele tiden. Hvis man skal konfrontere noen med et rusproblem, så må man gjøre det med omsorg. Det hjelper ikke å være anklagende, sier hun.

Kvamsdahl ble sendt hjem fra jobb, og arbeidsgiveren ba henne søke hjelp til å komme ut av avhengigheten. Da var hun sikker på at hun hadde mistet jobben.
Hun skaffet seg rusmidler og dro hjem. Der skrev hun avskjedsbrev til venner og familie før hun tok en potensielt dødelig overdose.

Siste sjanse

Nina Ellioth Kvamsdahl ble heldigvis funnet i tide. Hun havnet på avrusning på Aker sykehus, før turen gikk videre til Alfaklinikken i Vestfold, et behandlingssenter for folk med ulike former for avhengighet. Der var Kvamsdahl i to måneder. Hun beskriver opplegget på klinikken som strengt, men at det var akkurat dette hun trengte.

– Jeg skjønte alvoret. Hvis jeg begynte å ruse meg igjen ville jeg miste all kontakt med familien. Dette var min siste sjanse, sier hun.

p

Kvamsdahl hadde ikke mistet jobben som hun først trodde. Arbeidsgiveren sa at hun skulle få komme tilbake, og hun skulle få en såkalt Akan-avtale (se faktaboks).

Streng avtale

Da Nina Ellioth Kvamsdahl ruset seg trodde hun at Akan var en del av avholdsbevegelsen; noen hun ikke ville ha noe med å gjøre. I dag tenker hun at Akan og det hun lærte på Alfaklinikken, er det som reddet livet hennes og har holdt henne rusfri i seks år.

Hun viser fram Akan-avtalen som hun selv var med på å utforme. Der står det blant annet at arbeidsgiver hadde fullmakt til å samarbeide med fastlegen, Akan og Alfaklinikken, arbeidsgiver kunne komme på hjemmebesøk, hun var fratatt muligheten til å bruke egenmeldinger, og Akan-kontaktene kunne iverksette kontrolltiltak som blodprøver og urinprøver dersom det var nødvendig.

– Det er en streng avtale. Hvis jeg brøt avtalen måtte det få konsekvenser for meg. Tanken på å miste familien eller å miste jobben har holdt meg borte fra rusen, sier hun til HK-Nytt.

Tett oppfølging

De to nærmeste sjefene ble hennes Akan-kontakter. I to år var det bare de som visste hva hun gikk igjennom. Senere fortalte hun også kollegene hva hun slet med. Kvamsdahl forteller at Akan-kontaktene satt ved siden av henne og passet på under sosiale sammenkomster med jobben, og de fulgte henne opp i hverdagen.

– De satte seg skikkelig inn i Akan-arbeidet. Det er jeg veldig takknemlig for, sier hun.

Holder foredrag om fortida

I dag jobber Nina Ellioth Kvamsdahl som miljøarbeider i Kirkens Bymisjon og hun er mentor i A-larm, en bruker- og pårørendeorganisasjon for rusavhengige. Hun holder også foredrag blant annet på arbeidsplasser om fortida si som rusavhengig. I foredraget er Kvamsdahl opptatt av måten man konfronterer en kollega som man tror sliter med rusavhengighet.

p

– Gjør det med omsorg og gjør det enkelt. Du trenger ikke lange møter der du lister opp alle bevis og anklager, sier hun.

Hun vet at det ikke er lett, men mener at vi må tørre å spørre en kollega som man tror har et avhengighetsproblem.

– Mitt råd er du gir uttrykk for at du har sett vedkommende. Når er kollega vet at du følger med, så er det kanskje lettere for den personen å komme til deg, råder hun.