Mange innsatte blir ensomme etter løslatelse. Det ville Martine gjøre noe med

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I sju fengsler og friomsorgskontorer i Norge henger det to helt spesielle bilder. Det ene av en person som snakker med kjæledyret sitt på telefon fra fengselet og i midten en person og en katt som omfavner hverandre.

Det andre av en mur som er bygget opp av snakkebobler, men som en tidligere innsatt er godt i gang med å bygge ned fordi hun har begynt å fortelle åpent om hva som skjedde. På den andre siden av muren står to mennesker, ute i det samfunnet som den innsatte nå skal bli en del av.

– Bildet illustrerer at du kan bli fremmedgjort ved at du har vært i fengsel. Du kan ha blitt isolert. Samtidig kan muren forsvinne hvis du tør å kommunisere med de menneskene du hadde eller har rundt deg, sier Signe Torp.

Det er hun som har illustrert de to bildene og det i samarbeid med Frelsesarmeens samtaletilbud «Mellom oss».

«Sofia» fikk delta i hele prosessen, være med på å velge motiv utifra mange skisser og være med på å bestemme hvordan motivet skulle tegnes. Dette var noe av hovedpoenget med prosjektet.

Hanna Skotheim

– God samfunnsøkonomi

I tre år har «Mellom oss» tatt imot innsatte og nylig løslatte på sine samtalerom. De har også dratt ut i fengsler for å møte dem der.

Det var mens familieterapeut og sosionom Martine Howden jobbet ved soningsinstitusjonen Elevator at hun, sammen med kollegaer og beboere, innså hva som manglet.

De som hadde sonet tidligere, fortalte at de etter forrige løslatelse ble sittende mye alene, de var ensomme og manglet sosial støtte.

Selv om det finnes flere nettverkstilbud for de som skal ut av fengsel, opplevde ikke Howden at det fantes et tilbud som jobbet med de private relasjonene. Og som la opp til en-til-en oppfølging.

– Mange innsatte får ikke reparert eller ryddet opp i relasjoner. Vi ville lage et annerledes tilbud som jobba med nettverk fra en annen innfallsvinkel, sier sosionomen.

Familieterapeut og sosionom Martine Howden sitter foran to illustrasjoner som ble laget basert på en innsats egne erfaringer fra fengsel. Tanken er at bildene skal skape refleksjoner og føre til samtaler.

Hanna Skotheim

Og tilbakemeldingene hittil har vært gode, ifølge Howden. Flere har klart å kommunisere bedre med sine nære og fått bedre kontakt med dem der ute.

– Det å stå alene ved løslatelse kan føre til tilbakefall til kriminalitet, men også psykiske utfordringer, rus og selvmord. Så det at vi er en sosial støtte for de menneskene vi fanger opp i samtalene og kanskje klarer å koble på flere personer i livene deres, er viktig. Det er også god samfunnsøkonomi.

Nettopp derfor er det så viktig for sosionomen at de får støtte fra statsbudsjettet til å fortsette med samtalene. Slik de har fått de to siste årene. Foreløpig er det usikkert hva de får av penger fra det foreslåtte budsjettet som ble lagt fram forrige uke.

Les også: To brødre kjøper en butikk i 1997. 17 år senere blir de siktet for menneskehandel

Pårørende inkluderes

I utgangspunktet foregår samtalene en-til-en. Men pårørende kan også inviteres inn hvis det viser seg å være nyttig.

– Se for deg at en far er dømt for et seksuallovbrudd. Kanskje erkjenner han noe av det han er dømt for, men så nekter han for noe annet. Det kan skape et jordskjelv i en familie. Kanskje en tar helt avstand fra han, mens en annen ønsker å ha kontakt, sier Howden.

– Så oppstår det en konflikt fordi de håndterer situasjonen forskjellig. Da er det godt, for de som ønsker det, å få et sted å snakke sammen. På den måten kan de finne ut hvordan de kan håndtere situasjonen i fellesskap, fortsetter hun.

Det er også flere pårørende som kommer inn og har mange tanker og et stort indre trykk. Kanskje har den pårørende aldri snakket om det som har skjedd fordi det har føltes skammelig å være pårørende til noen som har gjort noe så vondt.

Men selv om det å trekke inn flere ikke nødvendigvis gjør samtalen enklere, forteller sosionomen at de pårørende eller nettverket rundt den innsatte, setter pris på å bli invitert inn. Det er også dem som ikke ønsker å delta eller ha noe kontakt.

– Det må respekteres, understreker Howden.

Skambelagte temaer

Det er vanskelige temaer som tas opp inne på disse samtalerommene. Bare det å være kvinnelig innsatt kan i seg selv være stigmatiserende. Og de som er dømt for vold eller seksuallovbrudd går ikke akkurat ut og kjemper for sin sak. Midt oppi det hele går disse kanskje å bærer på en skam uten å ha noen å dele det med.

Derfor koblet de tre familieterapeutene, som driver tilbudet, på en illustratør til et eget prosjekt.

– Det enkleste hadde vært å få inn noen som satt her med oss i dag og delte sin historie. Men det er vanskelig å be noen om å eksponere seg. Det var da Signe kom inn i bilde, sier Howden og ser på illustratøren som sitter overfor henne i samtalerommet.

Over henne henger de to bildene som er blitt hengt rundt omkring. De er tegnet ut ifra fortellingen til en kvinne som fikk oppfølging av «Mellom oss» siste del av soningstiden og året etter løslatelse.

Kvinnen er anonymisert, men omtales som «Sofia». Hun hadde ikke fortalt mange rundt seg at hun skulle i fengsel. Tanken var at hun bare kunne si at hun var borte en periode og at hun kunne komme ut igjen som om ingenting hadde skjedd.

Men så skjer det gjerne en del med deg når du sitter inne. Du er kanskje ikke helt den samme når du kommer ut. Kanskje har du blitt utsatt for ubehagelige hendelser, kanskje har du vært isolert. Men så har du ingen å dele det med fordi du aldri fortalte at du skulle inn.

Akkurat dette skjedde med «Sofia». Hun kunne ikke besøke bestemoren mens hun satt i fengsel og siden bestemoren ikke visste hvor hun var, måtte Sofia finne på unnskyldninger for hvorfor hun ikke kunne komme. Bestemoren satt igjen og trodde at hun ikke hadde tid. Før Sofia var ferdig med soningen, døde bestemoren.

– Det hadde vært annerledes for bestemoren hvis hun visste at det ikke var slik at hun ikke ble prioritert. Sofia kom jo ikke på besøk fordi hun faktisk ikke hadde mulighet, forteller Signe Torp.

Signe Torp var spent før hun skulle være med inn i samtalen med «Sofia», men hun opplevde det som en fin opplevelse. – Jeg tenkte at hun her er jo akkurat som meg. Om vi noen gang hadde en mur mellom oss eller jeg hadde det mot folk i fengsel generelt, forsvant den i løpet av samtalen.

Hanna Skotheim

Snakker med sine kjæledyr

Flere av dem som har sett bildene har fortalt at de særlig kjenner seg igjen i fremmedgjøringen som signaliseres i bilde med muren. Det var også en ansatt i en overgangsbolig som kunne bekrefte at innsatte ringer kjæledyrene sine. Han hadde nemlig overvåket telefonlinja i Oslo fengsel på et tidspunkt.

– Jeg var redd folk skulle se på bilde og tenke: «Dette er jo bare en katt, hvorfor er det så viktig?» Men jeg er glad bildet ble laget. Vi er ofte opptatt av relasjoner med folk, men relasjoner til kjæledyr er vel så viktige, sier Howden.

– Og et dyr dømmer deg ikke for det du har gjort. Du kan oppleve kjærlighet fra et dyr som kanskje er mindre komplisert enn fra et menneske, legger Signe Torp til.

Nå håper de begge at ansatte og innsatte som går forbi bildene, vil stoppe opp ved dem, relatere til dem og skape refleksjoner som igjen kan være starten på en samtale.

Les også: Slik jobber Stian, Erling og Kenneth for å få høyere lønn