Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Pasientene ved avdeling Lindring og Livshjelp ved Lovisenberg Diakonale Sykehus har til felles at sykdommen ikke kan kureres.

Her får de palliativ behandling. Det vil si pleie og omsorg for dem med uhelbredelig og dødelig sykdom. Her jobber sosionom Ragnhild Askheim.

Askheim synes juletiden er vakker og rolig på Lovisenberg og lite sentimental. Jobben er ikke så veldig annerledes denne måneden, opplever hun.

– Jul er spesielt, men også ikke, for det er mange ting i et liv som er spesielt for mennesker som har fått beskjed om at de er alvorlig syke med en dødelig sykdom. Jul blir bare én ting av flere ting som betyr noe. Jeg tenker at julen er vakker, at det er en rolig tid, sier Askheim.

Det er pyntet i karmene i gangene på sykehuset.

Hanna Skotheim

Hun opplever at mange utenforstående tror det er så trist på avdelingen for palliative pasienter, men at det ikke er tilfelle.

– Det er et sted det er godt å være. Det er litt uventet, siden de som er her er så alvorlig syke at de skal dø av sykdommen, sier hun.

I det ærverdige huset hvor dagsenteret holder til, pynter de juletre første søndag i advent. De toner ikke ned julen selv om det kan være en vond tid.

– Julen er del av livet, og vi hopper ikke over den. Men vi er til stede i det som kan være vondt, sier Askheim.

Folk som kommer til avdelingen kan henge opp juleønsker på treet.

Hanna Skotheim

Appelsin med nelliker

Pasientene som kommer til dagsenteret har fått lage hver sin nellikappelsin. Det er 27 nelliker i appelsinen.

– Vi teller ikke ned til julaften, som kan være en vanskelig dag, men til tredje juledag.

Det er en tirsdag, den faste dagen i uken da kreftpasientene har fellessamling på dagsenteret. Det er en dag mange ser fram til, vet hun.

Pasientene har satt nelliker i hver sin appelsin. De teller ikke ned til julaften, som kan være en vanskelig dag, men til neste samling de skal ha sammen på Lovisenberg.

Hanna Skotheim

– Julen kan være krevende for dem som bor alene, og det forsterkes for den som er alvorlig syk. Ikke alle har noen å feire jul med. Men da kan de telle ned til noe jeg vet betyr noe for dem; å møtes i fellesskap med andre dødssyke mennesker og med oss som jobber her, forteller Askheim.

Hun sier noen kanskje tenker at dette er siste jul. Da er det ekstra fint at det ikke er tomt for nellikspikre på julaften.

En bit julemat i munnen

Hun tror likevel begrepet «siste jul» mest er noe vi andre tenker, mens pasientens perspektiv mer er at «nå er det jul».

– Tidsperspektivet blir nærmere, en slags nåtidsorientering. De har ikke det lange perspektivet, det handler om julen nå, om man for eksempel klarer seg hjemme. Slik blir julehøytiden en forlengelse av noe, ikke noe som skal avsluttes, mener sosionomen.

Ragnhild Askeheim har vært sosionom ved Lovisenberg sykhus i ti år.

Hanna Skotheim

Måltider er en viktig del av samlingene på dagsenteret, og i adventstiden serveres det tradisjonelle juleretter. Pasienter som ikke kan svelge, tar likevel en bit i munnen for å få en smak av det. Det arrangeres også julegudstjenester i kapellet i bygget, som selvsagt er et frivillig tilbud.

– Pasientene vil beholde gledene i livet. Og vi er med å tilrettelegge så julen kan bli fin, sier Askheim.

Hele sløyfen

Konkrete sosionomoppgaver kan være noe annerledes i desembermåned. De som har marginal økonomi kan grue seg fordi de er bekymret for hvordan pengene skal strekke til. Lønn betales tidligere i desembermåned, men skal vare lengre, ettersom januar-betalingen kommer til vanlig tid.

I januar må også pasientene være sikre på at de har penger til å betale for legebehandling opp til frikort-grensen som er cirka 3000 kroner kommende år, forteller sosionomen.

– La oss se på tallene, kan jeg si. Og så kan jeg være med å foreslå hvordan de kan sette penger til side så de har til egenandelen i januar, forteller Askheim.

Hun følger ofte pasienten gjennom hele sykdomsløpet, fra diagnose og kurativ status til palliativ behandling og det å leve med alvorlig sykdom fram til de dør; hele sløyfen pasienten går på Lovisenberg.

Julestjernene lyser i vinduene på avdelingen Lovisenberg Lindring og Livshjelp.

Hanna Skotheim

Hun passer på at de får søkt arbeidsavklaringspenger i tide og planlagt for drastisk nedgang i inntekt.

Hun diskuterer med dem hvorvidt de skal søke uføretrygd, og de kan ta opp vanskelige samtaler rundt arv, testamente og gjeld, legge til rette for omsorg for barn som skal miste en eller siste forelder, og sørge for ivaretakelse av barn og voksne som etterlatte i ulike sorgstøttetilbud ute i kommunen.

– Jeg er til stede gjennom hele forløpet til det siste og kan gi informerende støttesamtaler omkring forhold ved begravelse og praktiske anliggender til pårørende når de til slutt mister sine, sier sosionomen.

Samme sosionom følger pasienten og de pårørende og vet noe om hele pasient- og pårørendeforløpet og sykdommen. Det er med på å kvalitetssikre det å gi god pasientbehandling, mener hun.

– Det er noe veldig fint med det i et sykehussystem som ellers er fragmentert, og det er unikt for Lovisenberg sykehus, sier Ragnhild Askheim.

Hun er eneste sosionom ved avdelingen Lindring og Livshjelp, men ved Lovisenberg sykehus teller sosionomene 11 årsverk. De ble skilt ut som en egen sosialfaglig seksjon i år med egen leder. Askheim er teamleder for sosionomene i somatisk avdeling.

Fagteam rundt pasienten

Ved Lovisenberg Lindring og Livshjelp inngår hun i et fagteam rundt hver pasient. Det er ikke alltid hun fanger opp det som skal hennes vei og omvendt, men i felles fagmøter om pasientene pusles det sammen et bilde av hva hver pasient trenger for at de kan lindre smerte, både fysisk og psykisk, sosial og eksistensiell smerte.

– Det handler om å lytte ut pasienten. Noe skal konkret til meg som sosionom, men jeg kan også gi noe videre i et tverrfaglig fellesskap. Det betyr hele tiden å stille spørsmålet «hva kan jeg gjøre og hva kan noen andre gjøre».

Hun mener sosionomer må snakke tydelig om hva de gjør og ikke gjør.

– Vi skal ikke avlaste annet helsepersonell, men tilby vår kompetanse i et felles team. Det er veldig stor forskjell. Vi står rundt pasienten. Alle bidrar med sin kompetanse for hvordan vi skal arbeide omkring en felles pasient. Det gjør jobben min som sosionom her på Lovisenberg betydningsfull, sier Askheim.  

Juletiden tones ikke ned ved livshjelpsenteret, det er lys og stjerner i alle rom.

Hanna Skotheim

– Alle andre dager skal jeg leve

På Livshjelpssenteret snakker de om døden. En pasient på dagsenteret sa nylig «tenk jeg kommer ikke til å finne ut om Trump blir president igjen, og det må jeg leve med». En annen sa, «Jeg vil aldri finne ut hvem som vinner Skal vi danse». Og så ler vi. Det er lite sentimentalt, sier Askheim.

– Min opplevelse er at de fleste av oss dør som vi har levd. Har du lagt vekt på noe i et liv, så gjør du det også når du er syk. Vi går kan hende ut av livet som den vi er, det er ikke nødvendigvis slik at vi gjør opp noe, får klarhet i noe, eller at det finnes en form for den siste sannhet.

I etterkant av et dødsfall er det flere måneder med praktiske, konkrete og til tider tungrodde oppgaver før en på et vis lander og igjen skal i gang med sitt sorgarbeid, forteller hun.

– Dette er informasjon som er viktig å gi pårørende og som er en sentral oppgave for en sosionom som arbeider med palliative pasienter og deres pårørende, sier Askheim.

Hun har jobbet ved livshjelpssenteret i ti år.

– Det er ikke tungt å jobbe her, det er det motsatte. Vi vet faglig hva vi skal gjøre for å lindre. Palliativ behandling gir høyere livskvalitet. «En dag skal jeg dø, men alle andre dager skal jeg leve», som Per Olov Enquist sier det, og slik tenker vi her.

I etterkant av et dødsfall er det flere måneder med praktiske oppgaver for sosionomen.

Hanna Skotheim