Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

De har selv kjent hvor belastende det kan være å jobbe i omsorgsyrker. Anne Gry Skoglund som klinisk barnevernspedagog med erfaring fra ungdomspsykiatrisk behandlingssenter og senter for foreldre og barn. Og Katrin Hovden Lemjan, psykologspesialist med erfaring fra barnevern og barne- og ungdomspsykiatrien.

Sammen har de nå startet Samsteg. Der veileder de ansatte som jobber som hjelpere. Prosessveiledning, heter det. Målet er å forebygge omsorgstrøtthet.

– Mye lar seg løse innenfor de rammene man har. Det handler om å være bevisst, legge til rette for at det er en kultur på arbeidsplassen for å snakke om hvordan man har det og at man tar vare på hverandre, sier Katrin Hovden Lemjan.

Psykologspesialist Katrin Hovden Lemjan forteller at hun kan bli sjokkert når hun hører hvor mye ansatte aksepterer av fysiske helseplager.

Hanna Skotheim

Trygger hverandre

De reiser rundt til ulike arbeidsplasser etter at de enten er blitt kontaktet av en arbeidsgiver som kanskje har merket belastningen på sine ansatte eller så kommer initiativet fra de ansatte selv.

I prosessveiledning rettes oppmerksomheten mot den ansattes egne opplevelser. Gruppevis jobber de med å gjøre hverandre trygge slik at vanskelige følelser kan deles.

– Dette bidrar til teamutvikling, som har vist seg å ha bedre effekt enn tradisjonell teambuilding, ifølge psykologspesialisten som viser til tidligere forskning på dette. 

Sistnevente handler derimot om å gjøre morsomme aktiviteter sammen for å styrke det sosiale.

– Kan ha sin pris

Det er helende å deler opplevelser med kolleger, mener de to damene bak Samsteg. På den måten for de ansatte bekreftet at de ikke er alene om å ha det vanskelig.

Skoglund og Lemjan pleier å samle de ansatte flere ganger over en lengre periode. I den avsatte tiden skal ikke de ansatte prestere noe, de skal bare være.

Og så får de hjelp til å kjenne etter og sette ord på det de føler på.

– Ofte er det ikke plass til egne følelser og enkelte bruker mye krefter på å regulere seg selv i møte med dem de prøver å hjelpe. Det kan ha sin pris, sier Anne Gry Skoglund.

Anne Gry Skoglund er utdannet klinisk barnevernspedagog.

Hanna Skotheim

Fare nummer én

Hun og Katrin Hovden Lemjan synes det er trist å høre om 30 år gamle Mirjam Gregersen som i så ung alder har møtt veggen.

Hun vokste opp med rus, psykisk sykdom og dødsfall i familien og kunne like så godt havna på en rusinstitusjon selv. I stedet begynte hun å jobbe på en.

Det eneste Mirjam ville var å jobbe som sosionom, men så ble hun hjemsøkt av egen fortid.

Skoglund og Lemjan kjenner seg igjen i mye av det 30-åringen forteller om. De har erfart at unge og nyutdannede er svært opptatt av saken og arbeidet de skal gjøre, men at de ofte ikke er bevisste nok på å ta vare på seg selv.

De to kjenner seg også igjen i sjargonen som Mirjam beskriver om at «sånn er det å jobbe her, så det må du bare stå i».

– De forteller at de får for lite støtte på jobb og at utdanningene forbereder dem for lite på hva som kan møte dem i arbeidslivet. Når psykisk helse sjelden er et tema på verken studie eller arbeidsplassen, så er det ikke rart at vi ikke forstår sammenhengene, sier Skoglund.

Selv hadde barnevernspedagogen jobbet i mange år før hun skjønte hvorfor hun kunne dra glad og fornøyd hjem fra jobb, men være sint idet hun kom inn døra.

– Det at man i for liten grad har snakket om hva det gjør med oss å møte andre menneskers lidelse så nært, det er fare nummer én, sier Skoglund.

Både hun og Lemjan tenker det kan være en styrke, men også en svakhet at de som har hatt en tøff oppvekst, blir hjelpere.

– I hvilken grad man har bearbeidet egen oppvekst og eventuelle traumer er ofte avgjørende for hvor store utfordringene blir i eget arbeidsliv. Vi har alle noen områder vi kan være ekstra sårbare på, og som det er viktig at vi er bevisst på når vi skal hjelpe andre, sier Lemjan.

Letter trykket

Det var da Mirjam spydde før og etter jobb i flere dager at hun innså at noe var galt. Psykologspesialist Lemjan forteller at hun kan bli sjokkert når hun hører hvor mye ansatte aksepterer av fysiske helseplager.

– Jeg har hørt om mange som kaster opp av utmattelse. Det er et sterkt symptom på at man er veldig sliten.

– Det er også flere som sliter med hodepine, vondt i nakken, stive muskler og søvnproblemer. Hvis rutinene halter og rommet for veiledning og debrief uteblir, er det mange hjelpere som går hjem uten å ha fått hjelp til å sortere følelser, inntrykk og hendelser, sier Skoglund.

Les også: – Du må være bevisst på at du får emosjonell juling

Skjer dette ofte, øker risikoen for at emosjonelle belastninger påvirker en negativt. Det kan for eksempel tære på nattesøvn.

Mange sier at du må legge fra deg jobben når du går hjem. Skoglund har selv vært en av dem. Det er likevel ikke alltid like enkelt å skru av brytern. Og det er her betydningen av veiledningen kommer inn.

– Vi kan alle gjøre noe for å lette trykket. Rutiner for å skape gode overganger mellom arbeid og fritid kan være viktig, for eksempel ved å skape rom for de ansatte til å ventilere før re reiser hjem.