Thås,-

Det er første gang siden jeg sluttet å kjøre bil i arbeidet at jeg har parkert sykkelen vinterstid, og det er så kjedelig å gå. Hver dag fram og tilbake til jobben. Det er nesten så jeg sovner.

Når jeg sykler kjenner jeg vinden i håret. Jeg kan sneie gamle damer og barnevogner så de skvetter til sida. Bilene hogger bremsene i når jeg kommer susene med forkjørsrett. Jeg hytter med neven og viser fingeren til de som krysser min vei på en måte jeg ikke liker. Sammen med de andre syklistene kjemper vi oss fram på fortau og i sykkelstier. «Tour de Torggata» er det noen som kaller det. Jeg kaller det å leve.

Men nå, med snøfonner alle veier, må jeg gå. Jeg stamper meg fram i løssnø og saltslaps, og føler meg som en åttiåring. Hvert steg koster krefter. Det glatte underlaget gjør en utrygg. Måking er et fremmedord. Det er ikke mulig å slenge dritt til noen heller. De klarer alltids å ta deg igjen.

Med sykkel er det annerledes. Lett og effektivt kan en bare forsvinne i mylderet etter å ha vist fingeren eller hytta med neven. Har en lirt av seg vokabularets nederste gloser slik at faren for represalier er overhengende, er det bare noen kjappe pedaltråkk så er en utenfor skuddhold.

Mens nå når en stamper seg fram, er det lett å bli tatt igjen. Noen ukvemsord til en drittgubbe kan fort føre til at en sjøl blir liggende å sprelle i snøhaugen. Et raskt spark mot beina og det er jeg som ligger og spreller på glatta. Det er livsfarlig. Det er derfor jeg kommer på jobben forknytt og nedtrykt. All gørra som en vanligvis lirer av seg på vei til jobben må jeg holde inni meg. Det er ingen mulighet til å få det ut mot tilfeldige forbipasserende på vei til eller fra jobben. Er det rart at jeg gleder meg til våren.

LO-Aktuelt nr. 4/2009