JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

FNs vaktbikkje i arbeidslivet er 100 år. Les historien om ILO

Ideene som Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) ble bygget på, er like aktuelle i dag som da organisasjonen ble etablert i 1919.
03.01.2020
12:27
03.01.2020 12:34

Det hele startet som en «vill drøm». I ettertid var det slik den amerikanske presidenten Franklin Delano Roosevelt beskrev starten på det som skulle bli FNs særorganisasjon for arbeidslivet, ILO.

International Labour Organization ble opprettet for ett århundre siden, i 1919, som en del av Versaillestraktaten etter avslutningen av den første verdenskrig.

«Drømmen» hadde sitt utspring i minnene om all elendigheten som fulgte med den industrielle revolusjonen. Men også i situasjonen som oppsto etter den store verdenskrigen og den første bølgen av revolusjoner som fulgte.

Med dette bakteppet ble ILO fundert på tre sentrale prinsipper:

Det første var at «arbeidskraft ikke er en vare». Dette prinsippet rettferdiggjorde at man skulle jobbe aktivt for arbeidstakerrettigheter i politikken og skape nye, sosiale reformer.

Det andre prinsippet var at fred, både i og mellom nasjonalstatene, ville være umulig å oppnå hvis ikke freden var tuftet på sosial rettferdighet.

Det tredje prinsippet var en visjonen om et internasjonalt samarbeid for å bekjempe fattigdom fordi fattigdom, hvor enn i verden, utgjør en trussel mot velstand og utvikling overalt.

Det har gått hundre år siden disse store idealene først ble ytret, og siden den gang har ILO gjennomført flere konkrete tiltak for å omgjøre drøm til virkelighet. ILO har fått en unik posisjon i FN-systemet, både i måten organisasjonen jobber på og i hva den gjør.

p

Gjennom trepartstrukturen – der fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner og medlemslandenes myndigheter deltar på lik linje i beslutningsprosessene – har ILO skapt en modell for fredelig konfliktløsning og sosialt samarbeid.

ILO er likevel best kjent for sine internasjonale arbeidslivsstandarder.

Fra 1919 og fram til i dag har ILO vedtatt 190 konvensjoner. Allerede på den første konferansen i 1919 etablerte ILO 8-timersdagen og beskyttelse av mødre og gravide i arbeidslivet, som internasjonale normer. De seneste eksemplene er konvensjonen om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem (2011), og konvensjonen om vold og trakassering i arbeidslivet (2019).

De 190 konvensjonene dekker et stort mangfold av arbeidslivsspørsmål og tar for seg alt fra grunnleggende arbeidsrettigheter som organisasjonsfrihet og frihet fra slavearbeid og barnearbeid til spørsmål om trygderettigheter, arbeidsmiljø og lønn.

Mens mye av det arbeidet ILO gjør i dag, ville vært gjenkjennelig for ILOs grunnleggere, er det andre trekk ved organisasjonen som ville ha vært helt nytt for grunnleggerne. I starten var ILO en organisasjon som i hovedsak henvendte seg til de industrialiserte landene i Europa. I dag er organisasjonen global og langt mer mangfoldig.

p

I den korte perioden mellom 1945 og 1970 vokste ILO fra 50 medlemsland til over 120. Ettersom majoriteteten av disse landene kom fra det globale sør, begynte ILO å fokusere mer på problemene i de ikke-industrialiserte delene av verden. Dette har også ført med seg en annen endring i organisasjonen. Fra primært å ha konsentrert seg om arbeidstakere i industrien, ser man en vridning mot andre arbeidsformer. Et eksempel er hvordan ILO fra 1970-tallet og utover begynte å arbeide med å bedre vilkårene for de mange millionene som arbeider i uformell sektor. Med sin «Decent Work Agenda» – anstendig arbeid – har ILO de siste to tiårene i prinsippet dekket alle former for arbeidsforhold.

Sist, men ikke minst, har ILOs tilnærming også endret seg overfor noen grupper av arbeidstakere, som kvinner. Lenge betraktet ILO kvinner som en egen gruppe som trengte særlig beskyttelse. Kvinnerettighetsforskjemperen Betzy Kjelsberg, den norske utsendingen til ILO i 1920- og 1930-årene, kjempet ubønnhørlig mot at kvinner skulle bli forskjellsbehandlet. Hun mente en slik forskjellsbehandling av kvinner og menn som arbeidstakere tvang kvinner inn antatt «naturlige» roller som mødre og husmødre. Men det var først i 1951 ILO fikk gjennom den banebrytende konvensjonen om lik lønn for arbeid av lik verdi.

p

Kjelsberg var ikke den eneste nordmannen med interesse for ILO. Som ett av landene som grunnla ILO, har Norge vært en sterk tilhenger av organisasjonen helt fra begynnelsen. Norsk fagbevegelse var derimot i utgangspunktet kritisk til den reformistiske modellen for «klassesamarbeid» som ILO representerte. Siden den gang har de kritiske holdningene mot ILO ikke blitt helt borte i Norge. Da ILO fikk Nobels fredspris i 1969, uttalte Johan Galtung, som da var direktør ved Instituttet for fredsforskning (PRIO), at ILO var for tilknyttet en «vestlig, kapitalistisk modell». I dag er det nok ikke langt fra sannheten som generalsekretær i ILO, Guy Ryders, påpekte tidligere i år, at Norge, med sin sterke trepartsmodell og sterke merittliste når det gjelder å ratifisere arbeidslivskonvensjoner, ville vunnet en global konkurranse om å være ILOs beste medlemsland.

Tross sine hundre år har ILO mer enn nok å gå løs på. Fortsatt ser vi over hele verden skyggene av de grusomme arbeidsforholdene som var utgangspunktet for at ILO ble opprettet. Samtidig står organisasjonen overfor nye, brennende utfordringer i et arbeidsliv som endrer seg raskt. Mens den digitale revolusjonen, fremveksten av nye, løse arbeidsformer, og delingsøkonomi utfordrer velferdsstaten i den industrialiserte verden, er migrasjon og klimaendringer utfordringer som krever internasjonalt samarbeid.

Det er ingen tvil om at det fortsatt er behov for en slik human tilnærming som ILO har hatt siden sin opprinnelse for å håndtere disse problemene.

Prinsippene om at arbeidskraft ikke er en handelsvare, at verdensfred er tuftet på sosial rettferdighet, og at fattigdom hvorsomhelst utgjør en fare for velstand og utvikling overalt, er like relevant dag som i 1919.

Men om ILO vil klare å holde i live sin «ville drøm», avhenger til syvende og sist av støtten fra de tre partene som utgjør rammeverket til organisasjonen.

Oversatt og redigert av Jathushiga Bridget Rajah.

ILO

• International Labour Organization er FNs særorganisasjon for arbeidslivet.

• Mandatet er å bedre levevilkårene, arbeidsforhold og muligheter for arbeidstakere verden over. Dette gjøres ved å utforme internasjonale arbeidsstandarder.

• Organisasjonen vant Nobels fredspris i 1969

• Norge var ett av landene som grunnla ILO i 1919.

• ILO ble FNs særorganisasjon for arbeidslivet i 1946.

Kilde: Arbeidslivet.no

Norge var en sterk tilhenger av organisasjonen helt fra begynnelsen.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
03.01.2020
12:27
03.01.2020 12:34