Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

– Det er kaos på jobben, sier hun. Jeg har sett vaktlista og det er store hull. Vi er rett og slett ikke mange nok til å gjøre jobben. Og brukerne blir bare flere og flere.

Vi sitter i sola og drikker kaffe når hun stikker innom for en prat om noe helt annet enn en håpløs arbeidshverdag. Om en time skal hun på jobb og hun har ikke tid til en kaffekopp. Vakten begynner klokka 1300 til 2200, og ny vakt fra 0700 neste morgenen. Vi har nettopp begynt på sommerferien.

– Jeg får så dårlig samvittighet når jeg tenker på at jeg om noen uker skal ha tre uker sommerferie, mens kollegene mine sliter på jobb.

Hun forteller om en hverdag med for få ansatte. Om overfylte sykehus som slipper ut pleietrengende til alle døgnets tider. Og ikke minst om fortvilte pårørende som ringer.

– Jeg er jo ikke sjef. Men, det er meg de ringer, fordi de vet hvem jeg er. Det eneste jeg kan si er at de må ringe sjefen min, når hun er på jobb.

Hun er sliten, veldig sliten. Det er store avstander i kommunen og de bryter ofte fartsgrensen for å rekke fram til neste bruker. Skjema forteller at de har fem minutter til rådighet for å gi en eldre for eksempel øyendråper. Men, det er ikke mulig. Fem minutter fra bilen stopper foran inngangsdøra til hun er tilbake igjen bak rattet. Kanskje møter hun bak døra en gammel kvinne som er på toalettet eller drikker kaffe. Kanskje vil hun ta dråpene på kjøkkenet og ikke i stua hvor det er dårlig lys. Hun skal sjekke mobiltelefonen for å være sikker på at hun gir riktige dråper. Skjema skal fylles ut. Og ikke minst skal hun være medmenneske. Det går ikke på fem minutter.

Hvordan er det i Norge, undrer hun. I mange år har hun arbeidet på et sykehjem i Sverige, rett over grensen fra Norge, så hun vet at også nabolandet sliter med de samme utfordringene. Og hun er fortvilet, utviklingen går feil vei. De er for få, de tjener for dårlig, arbeidet er krevende og det blir stadig flere eldre mennesker som trenger hjelp.

– Og jeg har jo så flotte brukere. Men, de opplever også at vi ikke strekker til. De ser at vi er slitne og har dårlig tid, selv om vi gjør vårt beste for at de ikke skal rammes.

Samvittigheten blir ikke noe bedre av det.

Framtida er dyster. Du behøver ikke å være hjemmehjelper, helsefagarbeider eller sykepleier for å vite det. Statistikkene er svært enkle å lese. I årene som kommer vil vi mangle mange flere tusen par varme hender. Lav lønn og et arbeidsmiljø som sliter deg ut lokker ikke flere unge mennesker til yrkene. Vi står foran en varslet katastrofe hvis det ikke raskt blir tatt grep.

Og de som skal ha dårlig samvittighet er ikke de ansatte, men politikerne som har ansvaret.