Fremmedgjøring eller tingliggjøring
Spørsmålet om fremmedgjøring eller tingliggjøring har vært drøftet i lange tider. Kanskje aldri så mye og så intenst som i dag. I særlig grad er de spørsmål som oppstår i denne forbindelsen knyttet til arbeidslivet og til skolen.
Men hva er det vi snakker om?
Det er slett ikke bare, ja, kanskje en gang ikke først og fremst, faglitteraturen som er det viktigste stedet hvor dette begrepet «fremmedgjøring» blir presentert og drøftet som menneskets antakeligvis vanskeligste forhold til medmennesker, men også til seg selv.
Jeg har nettopp hatt gleden av å bli invitert av elever fra min tid som lærer ved Larvik Gymnas.
Det var en stor opplevelse å møte mennesker som ga meg så mange gleder og minnerike stunder gjennom fire år.
Jeg ble også invitert til å se på den nye skolen – 1?700 elever, 300 lærere. For meg var dette en skremmende opplevelse og jeg var glad for at jeg slapp å oppholde meg der. Et skolebygg har en selvstendig pedagogisk misjon – inkluderende og inspirerende. Mine tidligere elever kom fra en skole som hadde denne følte intimiteten som skaper trygghet og sikkerhet, noe jeg mener er en forutsetning for gode sosiale relasjoner – noe som igjen er grunnleggende viktig for det som er skolens viktige oppgave: inspirere elevene til å delta i egen læring – ikke bare for en eksamen, men for livets store prøve.
For meg var det som om det stod skrevet over denne inngangen: «Den som går inn her kan la alt håp fare».
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 11/2012)