Jeg liker egentlig den rollen jeg har blitt tildelt. Jeg er stolt av å være lagd av hvit plast. Det er moderne, og øsa og jeg har det egentlig ganske koselig. Jeg liker det best når bøtta er trekvart full, og de som har forsynt seg med vann, lar øsa duppe forsiktig i vannskorpa. Da er det nesten som en kan høre godlydene hun gir fra seg, en forsiktig klukkende latter.

Det verste er når jeg er tom og noen bare hiver fra seg øsa. Da skraper hun hardt mot bunnen min. Det er skikkelig ubehagelig. Av og til rett og slett vondt.

Om sommeren er det deilig å komme ut. Når sola steiker, er det deilig å bli avkjølt i brønnen. Da blir jeg dytta helt under, og kjenner det kalde brønnvannet slutte seg tett til bøttesida. Så med et hardt rykk i hanken blir jeg dratt ut av vannet. Det er nesten så jeg får lyst til å gi fra meg et lite gisp.

Om vinteren er det verre. Det er ikke vann i brønnen om vinteren. Da tar Hans, det er nesten bare Hans som henter vann om vinteren, meg med ut på vannet som ligger nedenfor hytta. Der har han lagd et hull i isen og ned gjennom hullet i isen dytter han meg. Det er iskaldt, og jeg blir litt redd, men jeg vet at Hans klarer å dra meg opp igjen. Det verste er egentlig å stå våt i den iskalde vinden, mens Hans tar på seg skiene igjen.

Men når vi kommer inn, er det godt å komme tilbake til plassen under benken. Det er rett ved kjøkkenovnen som det nesten alltid er fyr i.

Det var en slik kveld det skjedde. Øsa skvulpet bedagelig på toppen av vannet, og jeg kunne nesten høre henne hviske: «Så tøff du er som tør å bade i et slikt vær». Anne og Hans snakket sammen.

– Det er så slitsomt å hente vann på denne måten. Jeg er glad for at vi skal bore etter vann til sommeren, sa Hans.

– Ja, det blir bra, men hva skal vi bruke vannbøtta til da, spurte Anne.

– Søplebøtta begynner å bli sliten, vi kan jo bytte den og bruke vannbøtta til søpla.

Jeg ble het om hanken. Skulle de slutte å bruke meg og fylle meg med søppel! Tanken gjorde meg så opphisset at jeg ikke klarte å slappe av. Gjennom hele natta tenkte jeg, og til slutt hadde jeg planen klar. Jeg måtte gjøre noe.

På ettermiddagen dagen etter var jeg tom igjen. Hans tok meg i hanken og spente på seg skiene. Det hadde blåst opp og var mer ufyselig enn i går. Han sklei ned mot vannhullet, og så med en gang at hullet hadde fryst igjen. Hans tok av seg skiene og begynte å pirke bort isen med staven.

Meg hadde han bare satt fra seg i snøen. Jeg vrei meg litt og bikket meg forsiktig over på siden. Et vindkast kom og fylte meg med herlig iskald vind. Den lette plastkroppen min føyk av gårde bortover vannet. Jeg kunne så vidt se at Hans spratt opp, men han hadde ikke fått på seg skiene ennå da han ble borte for meg i snøkavet.

Frihetsfølelsen fylte meg, og i pur glede over hevnen slo jeg salto flere ganger. Jeg hadde rømt. Jeg ble ikke ei søplebøtte.

Frihetens time var kommet.

thås,-

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 2/2011)