Da Line ble leder for Palestinakomiteen i Bergen, var hennes eneste erfaring Blekkulfklubben og elevrådet

Sidsel Hjelme

sidsel.hjelme@online.no

André Kjernsli

andre.kjernsli@lomedia.no

Er vi framme i Palestina nå, pappa?

– Hysj, ikke si det her!

Dialogen mellom Line Khateeb og faren gjentok seg hver sommer når de landet på flyplassen i Tel Aviv. Et nødvendig stopp for bergensfamilien på vei til sommerferie hos slektningene i den palestinske landsbyen i Galilea.

At disse ordene fanger kjernen i det som ble Line Khateebs hovedbeskjeftigelse i livet kunne ingen ane.

– Jeg skjønte at det var noe som ikke stemte, men som barn forsto jeg jo aldri helt hva det var.

Startet i kibbutz

Line Khateeb er selv et ektefødt barn av kjærlighet på tvers av grensene i Israel-Palestinakonflikten, av møtet mellom en kristensosialist fra Bergen og en ung palestiner fra Galilea.

– Min mor reiste til Israel på kibbutz tidlig på 1970-tallet. Det var jo så fint med disse kollektivene, hadde hun hørt. 

Snart fikk imidlertid den unge idealisten erfare at den gode kollektive ånden ikke inkluderte hvem som helst. Det var da hun forelsket seg i palestineren som jobbet på kafé utenfor kibbutzen. De to ble observert av kibbutz-medlemmer, og ungjenta som skulle bli Line Khateebs mor fikk klar beskjed: «Vi vil ikke ha sånne som deg her!»

Så kastet de henne ut fra kibbutzen på dagen.

Utkastelsen stoppet ikke det forelskede paret. For å gjøre en lang historie kort: Det norsk-palestinske paret etablerte seg i Bergen, og familien vokste. Datter nummer én kom i 1979, nummer to som fikk navnet Line, kom i -83.

Kebab og pølser

Drabantbyen Flaktveit, der Line Khateeb vokste opp, var en smeltedigel av ulike kulturer, og hun opplevde det utelukkende som en fordel å ha både norsk og palestinsk bakgrunn. Men Bergen på 1980-tallet var absolutt ingen rasismefri sone. 

– Min far utdannet seg til geolog på Universitetet i Bergen, men fikk ikke jobb da han var ferdig med studiene, forteller hun.

I stedet for å bli gående arbeidsledig, løste faren jobbproblemene på sin egen måte – ved å åpne Bergens første kebabsjappe.

– Jeg skjønte ikke at dette var problematisk. For meg var vi bare del av et internasjonalt miljø. På 17. mai sto chilenerne og solgte empanadas, mens vi sto utenfor kebabsjappen og solgte hotdog og is.

Å holde kontakten med den palestinske delen av familien var høyt prioritert:

– Foreldrene mine tok opp forbrukslån hver sommer for at vi skulle kunne reise til Palestina og være sammen med familien der. Hver eneste sommerferie i oppveksten tilbrakte vi i en liten landsby i Galilea. Min far er en av 13 søsken, og jeg har 100 fettere og kusiner i Palestina. Her i Norge ingen.

SOMMER I PALESTINA: Line Khateeb tilbrakte hver eneste sommer i liten landsby i Galilea sammen med familien der. Her står hun, nederst til høyre, sammen med fettere og kusiner.

Privat

Privat

Politisk oppvåkning

Barndommens somrer handlet om lek og samvær. At det plutselig var militærøvelse midt i landsbyen, at det var soldater i gaten når de skulle i butikken for å kjøpe is, var ikke noe hun som barn reflekterte over. 

Line Khateebs politiske engasjement våknet først på terskelen til voksenlivet. Hun var 17, satt alene foran en skjerm på et skolebibliotek i Wales og fulgte den andre intifadaen på direkten. Bildene fra TV-kanalen Al Jazeera gjorde dypt inntrykk. 

– Unge palestinere som meg selv gikk ut i gatene for å demonstrere og ble møtt med brutal vold, soldater og tanks. Og dette var mitt folk! 

Bakgrunn fra Blekkulf

Tilbake i Bergen og klar for siste år på videregående ble en annonse i Bergens Tidende retningsgivende for Line Khateeb.

– Palestinakomiteen i Bergen innkalte til årsmøte. Jeg hadde ikke hatt noe kontakt med dem tidligere, men gikk på møtet – og ble valgt som leder.

– Min eneste organisasjonsbakgrunn var Blekkulfklubben og elevrådet, men jeg tenkte ikke på om jeg var moden for oppgaven, forteller hun.

– Jeg husker godt første gang jeg holdt appell for 300–400 mennesker på Torgallmenningen. Jeg hadde aldri gjort noe lignende før og var ganske nervøs. Men det gikk jo veldig bra. 

Den unge Palkom-lederen fikk også merke at det hun sto for var kontroversielt i enkelte kretser.

– Jeg ble for eksempel invitert av Krf-politikeren Anita Apelthun Sæle til et møte på Bjorøy Bibelskole på Sotra. Jeg fortalte fakta om situasjonen i Gaza, og der satt voksne folk, 60–70 år gamle, og bare lo av meg.

Drømmen som brast

Det tok enda noen år før palestinaaktivisten skjønte at engasjementet også kunne bli en levevei og en fulltidsbeskjeftigelse. Drømmen var å bli sykepleier, for da kunne hun jobbe hvor som helst i verden.

– Men da jeg begynte på sykepleierstudiet syntes jeg at folk var opptatt av totalt uviktige ting. For eksempel når det var snakk om hygiene og noen lurte på om de kunne ha på seg giftering! 

Før første studieår var over hadde Line Khateeb sagt takk og farvel til sykepleierutdanningen. I stedet ble det Midtøsten-studier på universitetet, og derifra gikk det i turbofart.

Underveis i studiene flyttet hun til Oslo, overtok vervet som leder i Palestinakomiteen i Norge, jobbet nattevakter på en rusinstitusjon – og fikk tre barn.

Bråstopp i bil

– Da jeg var ferdig med masteren i 2012 kjente jeg at tre barn under skolealder, verv og fulltidsjobb var for mye, så jeg stilte ikke til gjenvalg i Palestinakomiteen, forteller hun. 

Line Khateeb «roet ned» med jobb i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), der hun tok imot syriske flyktninger og fikk de grusomste historier i fanget. Deretter i Norsk Folkehjelp. Så sa det stopp.

På vei til Sørmarka for å holde foredrag frontkolliderte hun i en skarp sving. Først kjente hun en lettelse over at det tross alt gikk bra. Så kom hodepinen. Og kvalmen. Og overfølsomhet mot lyd og lys.

– Jeg ble sykmeldt, prøvde å jobbe deltid i perioder, men det gikk ikke. Smertene kom så snart jeg satte meg foran en skjerm, og etter få timer måtte jeg hjem og legge meg. Hjemme måtte jeg hvile når jeg hadde fått barna opp og ut av huset om morgenen. For meg som var vant til å kunne sjonglere mange ting på en gang, var dette en kjempeomveltning.

– Ingen kunne se at jeg var syk selv om jeg hadde en konstant følelse av å ha vært på hardfylla i tre dager. Det var kjempetungt, jeg følte meg nytteløs og verdiløs når jeg ikke klarte å jobbe. Jeg har fått stor respekt for alle som har kroniske plager, sier hun.

Lyspunktet var at hun kunne arbeide utendørs. Helsa bedret seg sakte, men sikkert. Hun prøvde seg som praktikant på en gård, og derifra vokste drømmen om en ny framtid fram: To år etter ulykken begynte Line Khateeb på gartnerskole i Hardanger. 

Så fikk hun et spørsmål hun ikke kunne si nei til: Ville hun stille til valg som leder i Palestinakomiteen? 

Beholder håpet

Høsten 2020 ble hun igjen valgt til leder i Palestinakomiteen. Men fortsatt var smertene og plagene etter bilulykken så store at hun ikke kunne jobbe fulltid.

– Jeg tenkte hele tiden at det skulle gå over, men det tok altså tre år. Jeg startet i Palestinakomiteen i 50 prosent stilling i september 2020, men først tidligere i år kunne jeg jobbe full stilling.

Nå er det fullt trøkk. Og situasjonen for palestinerne blir verre og verre. Hva er det da som gjør at hun fortsatt har håp om at kampen nytter?

– For det første er det fordi vi har rett. Jeg vet at det er en rettferdig sak vi kjemper for.

Line Khateeb sier konsekvent «vi» når hun snakker om palestinere.

– Jeg vet jo at palestinere og israelere kan leve sammen. Min familie tilhører den palestinske minoriteten inne i Israel som har fått israelsk statsborgerskap. De har ikke like rettigheter på alle områder, men kan reise fritt, og har det mye bedre økonomisk enn befolkningen på Gaza og Vestbredden. Dermed har vi også et annet bilde av israelere enn en ungdom på Gaza som aldri har møtt en israeler annet enn som soldat eller som drone. 

Behersket og fly forbanna

Til tross for sin rolige og avbalanserte framtreden i debatter om Israel og Palestina, innrømmer Line Khateeb at det innimellom kan koke over også for henne.

– Faren min har et hus i Galilea der han kommer fra, og hver høst er vi der for å høste oliven. De siste årene har det begynt å komme bosettere i disse områdene også, og i gamlebyen i Akko gikk noen av dem rundt i baris i badeshorts og oppførte seg som de eide de palestinske gatene. Da blir jeg provosert.

– Det oppleves som landet mitt ikke er landet mitt, og jeg blir minnet på det overalt når jeg er der. Men det hjelper jo ikke å ta ut det sinnet der. Da blir det bare vanskelig. Det er bare å tekke seg til vi er et sted vi kan snakke fritt.

– To exist is to resist. Å fortsette å være her, å ta vare på vår jord, det gir oss håp. Folk har en verdighet som er beundringsverdig. Om du møter palestinere inne i Israel, på Vestbredden eller på Gaza, så er det den samme standhaftigheten og stoltheten. Det er også noe som gir håp.

Glad for LO-støtte

Håp ser hun også i at medlemstallet i Palestinakomiteen øker og at saken har massiv støtte fra flere hold. På LO-kongressen i juni ble det med stort flertall vedtatt at LO går inn for en internasjonal boikott av Israel.

– Dette hadde vi i Palestinakomiteen lobbet hardt for å få til, så jeg er veldig glad for LO-kongressens vedtak. At vi har bred støtte i ulike organisasjoner gir håp, og det er inspirerende å møte dedikerte folk både i HK, som jeg selv er medlem av, og i andre deler av fagbevegelsen.

For faktagrunnlaget er soleklart, understreker Line Khateeb: Alle rapporter stadfester det samme, at Israel er skyldig i apartheid og brudd på menneskerettighetene. 

– Vi ønsker at FN skal sette i gang en uavhengig gransking av Israels apartheid, og at Norge skal lede an i dette arbeidet, men det vil ikke UD.

Om hun selv fikk makta for en dag, er hun ikke i tvil om hva hun ville brukt dagen til:

– Da ville jeg si at alle i Palestina og Israel skal ha like rettigheter og at alle politiske flyktninger kan vende hjem. 

Intervjuet ble gjort før sommerens angrep mot Gaza startet. Hva sier hun nå – har Line Khateeb fortsatt håp om en fredelig løsning, og hva mener hun norske politikere bør gjøre i den aktuelle situasjonen?

– Jeg har håp, fordi vi er stadig flere som krever rettferdighet og like rettigheter for palestinere og israelere. For å komme dit må norske politikere støtte prosesser som kan holde israelske myndigheter ansvarlige for brudd på internasjonal lov, som etterforskningen i den internasjonale straffedomstolen, ICC. Vi kan ikke fortsette å møte okkupasjon og apartheid med straffrihet.

Mye lest: Joker-annonse sjokkerer: – Folk velger selv om de vil jobbe her, sier daglig leder