Hva med drivhuseffekten?
Jeg hadde endelig holdt løftet mitt – om å komme meg ut på verandaen for å fjerne de store snømengdene som hadde hopet seg opp på et par uker. Ikke det at det nye huset var konstruert med risikabel bæreevne, men et gult kort kan fort skifte farge.
Etter noen få skuffer ble døra bak meg åpnet. Det var «snart 15» som sto og kikket på meg. Jeg forventet ingen hjelp og fortsatte måkingen.
«Hva er drivhuseffekt for’noe?»
Det kom uventet til å være fra den kanten.
«Hvorfor spør du om det?»
«Vi har hatt om det på skolen.»
Det viste seg at de hadde fått full pakke, om fossilt brennstoff, utslipp til atmosfæren, menneskeskapte klimaendringer og you name it. Spørsmålet fra tenåringshold var naturlig nok, at hvis alt dette stemte – hvordan kunne det først være nesten tjue kuldegrader og deretter komme så mye snø – akkurat som i fjor? Tok forskerne helt feil? Var det bare tull de lærte på skolen?
Hun hadde i alle fall registrert de siste ukers store snøfall i sine vandringer mellom pc, TV, mobiltelefon og fnisende venninnebesøk. Kanskje under de korte, fysiske anstrengelsene til fots til og fra skolebussen?
Helt ærlig: Jeg har nok også innimellom stusset litt over den såkalte drivhuseffekten de siste årene der varslene om store endringer i klimaet rundt oss, med mer voldsomt uvær og snø som kanskje ikke lenger vil legge seg under fem hundre meter over havet, var blant mange spådommer fra eksperthold. En grovmåling forteller at verandaen befinner seg cirka et par hundre meter over havflata. Lurt littegrann, har jeg nok.
Men, man er da voksen og ansvarlig!
«De tar nok ikke feil, for de mener at forandringene vil skje over litt lengre sikt.»
«Og hva betyr det?»
«Det betyr at vi allerede har klart å påvirke klimaet rundt oss, og at hvis vi fortsetter på samme måten, så vil de få rett. Når du for eksempel er like gammel som meg, vil du kunne se at mye har forandret seg.»
«Så når jeg er voksen og har fått barn, så kan jeg ikke ta dem med på skitur?»
«Det tror jeg nok du kan, men du må sannsynligvis reise opp til fjellet hver gang.»
Det ble stille bak meg. Døra var lukket og samtalen slutt.
Da jeg en stund senere nærmet meg finalen på måkinga, ble jeg plutselig stående og måpe. Tvers over veien stakk en velkjent «snart 15» inn mellom snøtunge trær. Til føttene hadde hun festet skiene sine, som hadde fått hvile i fred i uteboden siden vinterferien i fjor! Med stor fart laget hun ferske skispor og forsvant.
Drivhuseffekten må da ha noe godt ved seg?
LO-Aktuelt 5/2009
