Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

For bare for en drøy uke siden analyserte de nordiske sosialdemokratiske partiene og fagbevegelsen den politiske situasjonen i Norden. Både i Sverige og Danmark har man i flere år erfart hvor ille det kan gå når høyrepartier stjeler de sosialdemokratiske klærne. Og ekstra ille blir det når de også etter hvert står fram som mer troverdige overfor tidligere kjernevelgere til de sosialdemokratiske partiene.

Også i Norge har Høyre og Fremskrittspartiet nasket deler av Arbeiderpartiets garderobeskap. De prater pent om både den norske modellen og velferdssamfunnet. Og de prøver å skape en historieforståelse av at også de var med på å bygge det velferdssamfunnet som stadig flere internasjonalt lar seg begeistre over. Glemt er det at høyresiden og arbeidsgiverne gang på gang sa nei til nye reformer som var nødvendige for å skape det samfunnet de i dag hyller.

Ord er viktig. Det er liten tvil om at arbeiderbevegelsens velferdsstat også har betydd at folk flest har fått økt frihet på alle livets områder. Og det unike med Norge er at friheten er rimelig likt fordelt. Vi har alle den samme muligheten til å velge skole, helsetilbud eller hvem vi ønsker å leve sammen med. Like fullt har høyresiden klart å erobre frihetsbegrepet og bruker det politisk aktivt mot arbeiderbevegelsen.

I årene som kommer er det viktig at arbeiderbevegelsen igjen har troverdighet når de snakker om frihet. Stadig mer av folks ønsker vil nemlig dreie seg om muligheten til selv å få velge – enten det dreier seg om arbeidstid, skole eller helse og omsorg. Utfordringen blir å sikre at denne valgmuligheten fortsatt er like reell for alle.

Like nødvendig er det ikke at Arbeiderpartiet framstår som tøffest i klassen i forhold til innvandring og integrering. Ei heller har vi lyst til å få befestet et bilde av at statsministeren og næringsministeren er kompisene til Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke eller noen av våre andre rikinger.

Var det noe som kom tydelig fram i analysene til de danske og svenske sosialdemokratene så var det at de tapte valg fordi de ikke lenger framstod som arbeiderparti. Det kan fort skje i Norge også, selv om man så langt ikke har forlatt navnet.

Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

For bare for en drøy uke siden analyserte de nordiske sosialdemokratiske partiene og fagbevegelsen den politiske situasjonen i Norden. Både i Sverige og Danmark har man i flere år erfart hvor ille det kan gå når høyrepartier stjeler de sosialdemokratiske klærne. Og ekstra ille blir det når de også etter hvert står fram som mer troverdige overfor tidligere kjernevelgere til de sosialdemokratiske partiene.

Også i Norge har Høyre og Fremskrittspartiet nasket deler av Arbeiderpartiets garderobeskap. De prater pent om både den norske modellen og velferdssamfunnet. Og de prøver å skape en historieforståelse av at også de var med på å bygge det velferdssamfunnet som stadig flere internasjonalt lar seg begeistre over. Glemt er det at høyresiden og arbeidsgiverne gang på gang sa nei til nye reformer som var nødvendige for å skape det samfunnet de i dag hyller.

Ord er viktig. Det er liten tvil om at arbeiderbevegelsens velferdsstat også har betydd at folk flest har fått økt frihet på alle livets områder. Og det unike med Norge er at friheten er rimelig likt fordelt. Vi har alle den samme muligheten til å velge skole, helsetilbud eller hvem vi ønsker å leve sammen med. Like fullt har høyresiden klart å erobre frihetsbegrepet og bruker det politisk aktivt mot arbeiderbevegelsen.

I årene som kommer er det viktig at arbeiderbevegelsen igjen har troverdighet når de snakker om frihet. Stadig mer av folks ønsker vil nemlig dreie seg om muligheten til selv å få velge – enten det dreier seg om arbeidstid, skole eller helse og omsorg. Utfordringen blir å sikre at denne valgmuligheten fortsatt er like reell for alle.

Like nødvendig er det ikke at Arbeiderpartiet framstår som tøffest i klassen i forhold til innvandring og integrering. Ei heller har vi lyst til å få befestet et bilde av at statsministeren og næringsministeren er kompisene til Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke eller noen av våre andre rikinger.

Var det noe som kom tydelig fram i analysene til de danske og svenske sosialdemokratene så var det at de tapte valg fordi de ikke lenger framstod som arbeiderparti. Det kan fort skje i Norge også, selv om man så langt ikke har forlatt navnet.