Hver krise har sin historie
Økonomiske kriser oppstår og forsvinner, hver med sin egen forhistorie. LOs sjeføkonom Stein Reegård forklarer sammenhengene og anbefaler tiltak.
nina.sandaas@lomedia.no
Dagens situasjon finner han i likhet med mange andre økonomer overraskende. USAs problemer var tydelige, men økonomene kunne ikke forutsi at finanskrisen ville spre seg så raskt og ramme så hardt globalt.
Rentenedgangen fra sentralbanken må følges opp med nye kraftige rentekutt, gjerne inspirert av det siste fra Sverige. Regjeringens tiltak overfor bankene og virkemiddelapparatet i de statlige finansinstituttene er viktige, ifølge Reegård.
– Fram til januar bør regjeringen planlegge en kraftfull og gjennomarbeidet pakke. Hovedvekten må ligge på å øke virksomheten i bygg- og anleggsbransjen. Det må være tiltak som er raske å iverksette og som gir stor sysselsettingseffekt. Det trengs også en stor dose arbeidsmarkedstiltak rettet mot opplæring, og det trengs næringspolitiske tiltak, sier han.
Denne situasjonen kaller også på samarbeid og kollektiv fornuft for å få til økt aktivitet, kall det gjerne et nytt solidaritetsalternativ. Reegård peker på at myndighetene er på hugget, også internasjonalt, og bruker budsjettene aktivt for å motvirke krisen. Det var ingen selvfølge for ti år siden. Keynes’ motkonjunkturtankegang har fått en renessanse.
– Det er viktig å holde motet opp. Selv om mye er usikkert, vil det bli bedre tider etter hvert.
Det store kriseåret i norsk økonomi var 1931. BNP ble redusert med 8 prosent. Arbeidsledigheten økte til over 10 prosent og gjennomsnittlig årslønn sank med 4 prosent. To år etter hadde sysselsettingen kommet opp på samme nivå som i 1930. Krisen på begynnelsen av 1930-tallet skyldes i hovedsak et tungt tilbakeslag i internasjonal økonomi som startet med sammenbruddet på New York-børsen høsten 1929.
Oljeprissjokket i 1973 skapte en mindre krise i verdensøkonomien. USA hadde ført en ekspansiv finanspolitikk, den gang for å finansiere Vietnamkrigen og inflasjonen var stigende i industrilandene. Finansminister Per Kleppe la årlig fram «kleppepakker» med tiltak for å få inntektsoppgjøret til å gå opp uten arbeidskonflikter, for å motvirke inflasjon og at Norge skulle rammes av den internasjonale krisen. På det meste var 30 000 arbeidsledige i 1976, tilsvarende 1,5 prosent av arbeidsstyrken. Finanspolitikken kunne føres i visshet om kommende oljeinntekter.
Lavkonjunkturen i årene 1988- 1992 førte til at sysselsettingen ble redusert med 120 000. Denne krisen var ikke «importert», understreker Reegård.
– Problemene var skapt i Norge gjennom jappetida under Willoch, da vi fikk store skattelettelser i en høykonjunktur kombinert med at bankene ble avregulert, sier han.
I 1992 la det regjeringsoppnevnte Sysselsettingsutvalget fram sin innstilling med forslag til en strategi, kalt Solidaritetsalternativet, for å redusere ledigheten og øke sysselsettingen varig. Et viktig element var at partene har et hovedansvar for å gjennomføre inntektsoppgjørene slik at konkurranseevnen blir styrket. Ledigheten falt fra et nivå på 6,2 prosent under konjunkturbunnen til 3,5 prosent i 2000, godt hjulpet av utviklingen internasjonalt.
En ny økning i ledigheten kom 2002-2004. Den toppet seg i tredje kvartal 2003 med 112 000 arbeidsledige, tilsvarende 4,7 prosent av arbeidsstyrken. Lønnsveksten hadde vært for høy, mente Norges Bank og straff et dette med en rekke rentehevinger. – Norges Bank må ta hovedansvaret for at kronekursen ble altfor sterk og dermed slo ut mange tusen industriarbeidsplasser, oppsummerer Reegård.
