JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Drømmer om systemskifte i Oslo-skolen

Simon Malkenes håper nye politiske koster kan føre til mindre målstyrt byråkrati i Osloskolen og mer tiltro til lærernes selvstendige vurderinger.

Katrine Nordbø

− Signalene lover iallfall godt. Tillitsreformen blir sentral sammen med lovnaden om å fjerne byråkrati og dokumentasjonskrav, sier Simon Malkenes.

Høsten 2014 tok han et flengende systemkritisk oppgjør med den nyliberale Osloskolen i boka Bak fasaden i Osloskolen. Den høstet lovord blant mange fagfolk, men skuffende lite respons fra daværende politisk ansvarlige i hovedstaden.

Lærersønn

Systemkritikerens egen skolegang foregikk i hjembyen Florø. Der var han etter eget utsagn en flink elev med lærerforeldre som stimulerte nysgjerrighet og utforskertrang. Men på videregående gikk det sånn passe.

− Jeg var vant til å ta ting fort. Den strategien fungerte ikke så godt på naturfaglinja, for der måtte jeg gjøre mye mer lekser. Så der forsvant nok barndomsdrømmen om å bli som David Attenborough.

I stedet gikk unge Malkenes i foreldrenes fotspor. Nå har han jobbet som lærer i Oslo i 15 år. De siste ti ved Ulsrud videregående skole på Bøler, ikke langt fra rekkehuset der han bor med familie og hund.

Permisjon

Boka om Osloskolen er hans fjerde og foreløpig siste. Siden den kom ut har Malkenes hatt permisjon fra undervisningsstillingen sin. Men vikariatet som redaktør for lærebøker i Aschehoug forlag nærmet seg slutten da I skolen møtte ham rett før jul. 15. januar skulle han vende tilbake til lektorjobben ved Ulsrud videregående skole. Systemkritikeren gruet seg ikke.

− Jeg gleder meg til å komme tilbake til klasserommet igjen. Men jeg er veldig spent på om det blir forandringer med et nytt politisk styre. Om det nå er større tillit og åpenhet som gjelder på min skole, slik det nye bystyret hevder i erklæringen sin.

Spent

Malkenes synes altså signalene om mindre byråkrati og tillitsreform er løfterike. Men han er mest spent på den forskningsbaserte gjennomgangen som byrådserklæringen lover. Etter hans skjønn må den være både kvalitativ og kvantitativ og den må utføres av dyktige, uhildede skoleforskere, ikke utdanningsøkonomer.

− I dag er der en selvmotsigelse i måten Osloskolen blir beskrevet og forstått. Den ene siden sier at Osloskolen er best i landet, kanskje i hele verden. Den andre sier at det er en rekke problemer med måten Osloskolen er styrt på. Den er altså både helt fantastisk og problematisk. Og det er jo umulig, sier han.

− For det nye byrådet blir det helt sentralt å legge til grunn en situasjonsbeskrivelse som ikke er selvmotsigende, som alle kan slutte opp om. Bare da vil en kunne ta gode politiske beslutninger og føre Osloskolen videre, mener Malkenes.

Etter Pisa-sjokket

Det skolesystemet vi har i dag, kom etter det såkalte Pisa-sjokket i 2001. Denne første Pisa-undersøkelsen viste at norske skoleelever havnet et stykke ned på rangeringslista. Det beredte grunnen for et skolepolitisk oppgjør under da-værende utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet, som endte i systemskiftet og dagens styringsmodell. Ifølge Malkenes bygde retorikken som ble brukt på en frykt for framtida, og en tro på at dårlige skoleresultater vil gi nasjon-en dårligere konkurranseevne i framtida.

Man laget en likhet mellom et målbart utdanningsnivå for eksempel på Pisa-testene og nasjonens framtidige overlevelsesmulighet i en global økonomi.

Mønsterlærer

En del av denne tenkningen er at resultatene vil bli bedre om en gjør alle lærere mer effektive.

− Høyre har kalt denne effektive læreren for «drømmelæreren». Og de tror at om alle lærere blir «drømmelærere» så gir det bedre målbare resultater. Men i prosessen glemmer man det som er skolens særtrekk, hva læring er og hvordan den foregår, sier Malkenes.

Han mener systemet fanger læreren i en behavioristisk pedagogikk der stimulus og respons, input og output, belønning og resultat, blir det viktigste. Det har han selv opplevd på kroppen.

− Jeg ble kontrollert, sjekket og bedt om å forklare meg fordi undervisningen min var feil, ble det hevdet. Inspektøren som gjorde dette var helt fersk og jeg satt der med godt over ti års erfaring fra klasserommet og en lærebok i klasseledelse i beltet. Derfor visste jeg at om jeg gjorde som pålagt ville det ramme elevene.

Skolevandring

Når han spurte om hvorfor eller ba om forståelse for sitt syn fikk han høre at han var et problem for skolen. Dette var bestemt.

− Men å adlyde ville ramme elevene. Så det kunne jeg ikke.

Det man i næringslivet kaller «management by walking around», at bedriftsledelsen tar seg en tur blant ansatte på gulvet, heter skolevandring i undervisningssammenheng.

− Men i skolen har dette blitt til at ledelsen inspiserer klasserommet og krysser av om undervisningen følger et bestemt skjema, en oppskrift på læring. Gjør den ikke det må læreren forklare seg.

På skolen til Malkenes kalles lærerne inn til medarbeidersamtaler tre ganger i året der inspeksjonen og resultater skal gjennomgås.

− Derfor ble også min prinsipielle innvending og pedagogiske argumentasjon mot dette til en personalsak som det er taushetsplikt om. Og da får en ikke diskutert dette i plenum med andre lærere.

Lønn og juks

Resultatet er at det komplekse dannelsesprosjektet i skolen og store deler av det pedagogiske feltet læreren utøver sin gjerning i blir usynlig og forsvinner. Tilbake står den prestasjonsorienterte skole som er opptatt av målbart resultat og utbytte. Flere faktorer har gjort at man er kommet dit, mener Malkenes. Det handler om finansieringsordninger, fritt skolevalg, om bruk av nasjonale prøver i konkurranse om å være best. Og det handler om mål og resultatstyring der skole, rektor og lærer blir ansvarliggjort for elevenes resultat eller læringsutbytte. I Oslo benyttes resultatkontrakter til dette.

− Dermed blir rektor personlig ansvarlig for elevenes resultater, og de får ekstra lønn hvis skolen oppnår gode tall. Elevsynet i et slikt system gjør eleven til et middel for å nå et mål, sier han.

En viktig del av Malkenes` kritikk er at et slikt styringssystem har uønskede bieffekter. Avsløringene høsten 2015 i VG og Klassekampen av utstrakt øving før diagnostiske kartleggingsprøvene og prøver som er laget for å avdekke svake elever, viser svakheten i styringssystemet, påpeker han.

Lei svartmaling

I Aftenposten 9. november forsvarte 140 rektorer Osloskolen mot det de mener er hets og svartmaling. Rektorene skriver at de er «luta lei av å bli mistrodd, beskyldt for juks og for å svikte de svakeste».

− Ja, jeg skvatt når jeg så den kronikken. Meg bekjent er det første gang noe slikt skjer, også internasjonalt, sier han.

Malkenes setter innlegget i sammenheng med at målstyringsmodellen i Osloskolen framelsker en rektorrolle der rektorene skal være tøffe arbeidsgivere med lojalitet til økonomi, overordnede mål og visjoner.

− Lojalitet blir kanskje lettest.  Rektorer som vil tale på lærere og elevers vegne risikerer å komme i konflikt med overordnet strategi, planer eller politisk prestisje. Og da er det nok enklere å la være. Likevel, 40 rektorer skrev ikke under kronikken. Jeg skulle gjerne hørt mer fra dem.

Clemet-kritikk

Også tidligere utdannings- og forskningsminister, nå leder i Civita, Kristin Clemet, rettet skarp kritikk mot Malkenes i høst. I sin blogg skrev hun at han har brukt et falskt sitat fra henne i sin bok om Oslo-skolen. Sitatet lyder «Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert» og var hentet fra et oppslag i Dagbladet om den første Pisa-undersøkelsen.

Clemet benyttet også anledningen til å karakterisere Malkenes som «polemisk, spekulativ og ensidig – og han er ellers ofte anekdotisk». Da Clemet påpekte sitatfeilen i forbindelse med en artikkel i Agenda magasin takket Malkenes for det og rettet den opp. Men han holder likevel fast ved at Clemet brukte resultatene fra den første Pisa-undersøkelsen til å tegne et bilde av Norge som en skoletaper.

− Men sitatet var feil?

− Ja, referansen var feil slik at hun ble tillagt å ha uttalt Dagbladets overskrift. Men overskriften var et destillat av det hun sa, så innholdet var det samme.

Avledning

Malkenes minner om at Clemet var den som satte i gang systemskiftet i norsk skole som han skarpt kritiserer, og tolker personangrepet som en avledningsmanøver.

− Min faglige kritikk forsøker hun å gjemme og glemme. I stedet angriper hun personen som kritiserer ved å finne en uklarhet i en referanse. Og denne detaljen er ikke bare et bevis på juks, på at alt er feil. Detaljen er og et bevis på at alt annet jeg har sagt og skrevet de siste årene er bygd på juks. Dette gjør Clemet ved å tillegge meg en rekke negative egenskaper som skal undergrave min troverdighet. Hun må gjerne være uenig i det jeg sier om skolesystemet, men denne typen reaksjon sier meg at kritikken kanskje er god og velbegrunnet.

Tar mannen

Fra lærere, foreldre, kolleger, skoleforskere og andre har Malkenes fått udelt positive reaksjoner på boka. Men han opplever at det avgåtte byrådet har unngått eller bagatellisert kritikken, eller gjort den til noe negativt ved hans person.

− De ville ikke diskutere problemstillingene jeg reiste. Og da tok de kritikkens u-sving: Når jeg eller andre fremmer saklig, faglig fundert kritikk av styringssystemet i Osloskolen så blir kritikken først avvist. Deretter blir kritikken omformet til noe negativt og kastet tilbake på kritikeren og gjort til en negativ egenskap ved kritikeren, sier han.

Malkenes tilskriver reaksjonen selve styringssystemet. Man skal være lojal og delta aktivt for å oppnå politiske mål.

Nå er den politisk makta på andre hender. Men hva det nye byrådet faktisk gjennomfører av løfter gjenstår å se.

− Fjern papirmølla

Hvis Simon Malkenes får bestemme slutter man å styre Osloskolen etter prøveresultater og endrer organiseringen − stykkprisfinansiering og fritt skolevalg − som skaper store klasser og lager vinner- og taperskole. Dessuten må dokumentasjonskravet som gjør at læreren bruker veldig mye tid på å fylle ut papirer forsvinne.

− Hvis man tar bort dokumentasjonskravet, får lærerne mer tid til å gjør det lærere kan og skal; hjelpe ungene å lære, og til å bli selvstendige, kritiske og kreative mennesker som kan bringe landet videre, sier Simon Malkenes.

Simon Mikael Malkenes

Født 1973

Gift. To barn på 7 og 11 år.

Litteraturviter og lektor i norsk og historie ved Ulsrud videregående skole i Oslo.

Utgitt fire bøker: Apokalypse nå igjen (2008), Apokalypse Oslo (2012), Ta grep! Klasseleiing i praksis (2013)
og Bak fasaden i Osloskolen (2014).

Hvis man tar bort dokumentasjonskravet, får lærerne mer tid til å gjør det lærere kan og skal; hjelpe ungene å lære, og til å bli selvstendige, kritiske og kreative mennesker som kan bringe landet videre.»

Simon Malkenes

Warning
Dette er en sak fra

Vi skriver om ansatte i skolesektoren.

Les mer fra oss

Annonse
Annonse

Simon Mikael Malkenes

Født 1973

Gift. To barn på 7 og 11 år.

Litteraturviter og lektor i norsk og historie ved Ulsrud videregående skole i Oslo.

Utgitt fire bøker: Apokalypse nå igjen (2008), Apokalypse Oslo (2012), Ta grep! Klasseleiing i praksis (2013)
og Bak fasaden i Osloskolen (2014).