Sidsel Valum

sidsel@lomedia.no

– Veldig mange barn som sliter med skolevegring, er i barneskolen. Halvparten av guttene er under ti år gamle, sier Marie-Lisbet Amundsen.

Hun er professor ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og forsker på skolevegring.

Amundsen forteller at tre av ti, 29 prosent, utvikler skolevegring allerede i første halvdel i første skoleår, når de skal lære bokstavene.

Hun mener skolen ofte går altfor fort fram når elevene skal lære å lese i første klasse, og hun påpeker at modenheten og forutsetningen for å lære kan være veldig ulikt fordelt blant elever i første klasse.

Amundsen deltok under en paneldebatt i Arendalsuka.

– De er seks år gamle. Mentalt kan de være som en fireåring, men de kan også være som en åtteåring, sier forskeren.

Å lære både store og små bokstaver samtidig, overskrider barnets korttidshukommelse i den alderen, sier forskeren.

Amundsen forteller at forskning hun har deltatt i har avdekket at:

• 40 prosent av elever med skolevegring er uten venner på skolen.

• Over femti prosent av dem er utsatt for mobbing og i over halvparten av tilfellene setter ikke skolen inn tiltak når mobbing avdekkes.

• Femti prosent av dem har ingen gode relasjoner til noen voksne på skolen.

– Ingen av oss hadde vært på arbeidsplassen hvis vi hadde det sånn, sier hun.

Ressurskrevende for skolen

Tine Sophie Prøitz, ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), forklarer at forskning viser at mange av barna og ungdommene egentlig ønsker å gå på skolen, men likevel ikke klarer det.

– Disse elevene skiller seg fra dem som skulker eller er syke, og fraværet beskrives gjerne som ufrivillig.

Rektor Bjørn Furulund ved barne- og ungdomsskolen Marker skole i Ørje i Østfold observerer at stadig flere elever har store utfordringer med å klare å være på skolen.

– Vi ser at de blir yngre, det gjelder ikke utelukkende ungdomsskoleelever. Det er elever langt ned i klassene som av ymse grunner ikke kommer på skolen, sier Furulund.

Han understreker at det er elevene og foreldrene som har det vanskeligst.

– Men det gir skolen noen utfordringer i den forstand at det er ressurskrevende å jobbe individuelt med hver elev, sier rektoren.

Rektor Bjørn Furulund ved Marker skole i Ørje i Østfold

Sidsel Valum

– Vi må møte elever på parkeringsplassen, på skolebussen, vi må kanskje hente dem hjemme. Vi har elever som har undervisning et annet sted enn på skolen.

Han legger til at skolen må ivareta de elevene det gjelder innenfor det budsjettet den har, og at det er ressurskrevende.

– Noe av det som utfordrer oss, er at vi må justere vår egen praksis i skolen. Det er ikke sånn at vi får inn mer ressurser, vi må bare omprioritere. Og da er det noen andre som må lide, sier Furulund.

Vanskelig å finne årsaken

Forsker Maiken Marie Jordal mener skolevegring er et symptom på større problemer i dagens skole og samfunn.

– Det samme gjelder økende vold, mobbing og lærerflukt, sier Jordal, som er stipendiat ved Høgskulen i Volda og forsker på skolefravær.

Hun påpeker at skolen ikke kan si ifra seg ansvaret for elevene det gjelder, men at det ofte er vanskelig for lærerne å finne ut hva som er årsaken til at elevene ikke klarer å gå på skolen og å sette inn riktig tiltak.

– Det oppstår mye avmakt i disse sakene og barna klarer kanskje ikke å sette ord på hva som er vanskelig, sier Jordal.

Når barn og unge ikke klarer å møte opp på skolen, mener hun det blir for mye fokus på at fraværet i seg selv er et problem.

– Det som handler om skolestrev og hva det er med skolesystemet som gjør at stadig flere mistrives i det, mister man litt av syne, sier hun.

Jordal viser til den siste Ungdataundersøkelsen som nylig er publisert og at hele 35 prosent av jentene og 27 prosent av guttene i ungdomsskolen sier de gruer seg for å gå på skolen. Tendensen har vært økende år for år.

Barn og foreldre møter fordommer

– Selve begrepet skolevegring er ofte årsak til at det gjøres mye feil. Man blander begreper som skolevegring – altså ufrivillig skolefravær – med skulk og fravær grunnet sykdom over lang tid. I det sistnevnte er man ivaretatt av et helt annet regelverk, sier Marie-Lisbet Amundsen.

– Dette gjør at man kan få mye fordommer og stigmatisering både mot foreldrene og mot barna fordi man ikke vet at skolevegring faktisk handler om at barna engster seg for å gå på skolen. Og det er klare grunner til at barna engster seg for å gå på skolen.

Amundsen leder forskningsgruppa Profesjonsrettet arbeid med vold, overgrep og sosiale- og emosjonelle vansker.

Hun har forsket mye på ufrivillig skolefravær de siste ti årene, og hun har fulgt en gruppe familier med barn og unge som har ufrivillig skolefravær i over to år i en undersøkelse som stadig pågår.

Etterlyser mer praktisk ungdomsskole

Hva er løsningen? Marie-Lisbet Amundsen har råd til hva som bør gjøres.

– Vi må få en skole der elevtallet i klassen reduseres hvis vi skal ivareta alle elevene. Vi må få spesialpedagoger og spesialpedagogiske ressursteam inn i skolen, sier hun.

Men mange små og store skoler omkring i landet har ikke tilgang på spesialpedagoger eller spesialpedagogiske ressursteam. Amundsen viser til at PP-tjenesten er underbemannet, og at ni av ti PP-ledere sier at de ikke har mulighet til å følge retningslinjene.

– Det kan faktisk gå to år før et barn får en sakkyndig rapport. Og førti prosent av dem som utvikler skolevegring har en nevrodiagnose, 22 prosent er autister og 18 prosent har ADHD, sier hun.

I tillegg mener Marie-Lisbet Amundsen at ungdomsskolen må bli mer praktisk orientert:

– Vi må få en ungdomsskole der elevene kan velge enten en praktisk orientert linje eller en teoretisk orientert linje. Jeg tror halvparten av elevene ville velge å gjennomføre ungdomstrinnet på en praktisk orientert linje.

Uberettiget meldt til barnevernet

– Vi er opptatt av det tverrsektorielle samarbeidet og å få til å jobbe sammen for å løse utfordringene. Det er en ganske betydelig innsats som skal til og mange aktører som må på banen for å hjelpe skolene til å romme også disse barna, sier Hege Nilssen, direktør for Barne, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Bufdir har blant annet ansvar for barnevernet.

Marie-Lisbet Amundsen viser til at mange foreldre uberettiget er blitt meldt til barnevernet i saker som handler om skolevegring, og at det er brudd på taushetsplikten hvis skolen sender uberettigede bekymringsmeldinger til barnevernet.

I en studie hun har gjort sammen med Jens B. Grøgaard blant 700 informanter, fant de at de som ble meldt til barnevernet hadde mindre sannsynlighet for å komme tilbake til skolen.

– De barna som bare strever med skolevegring må ikke barnevernet komme i kontakt med. Barnevernet må holde seg langt unna når det er snakk om bekymringsmeldinger som bare handler om skolevegring, sier Marie-Lisbet Amundsen.

– Det hjelper ikke å trekke inn barnevernet eller andre fagpersoner som ikke har kompetanse på faglige vansker, sammensatte lærevansker eller sosiale og emosjonelle vansker, forteller hun videre.

– Ubegrunnede bekymringsmeldinger skal ikke forekomme, det er vi helt enige om. Men skolen er en viktig part for å hjelpe familier og barn som strever, og derfor er meldeplikten også viktig for skolene, sier Hege Nilssen.

– Jeg har til gode å høre om en sak hvor barnevernet har hjulpet i forhold til skolevegringsproblematikk. Men PP-tjenesten er veldig klar på at også de trenger mer ressurser, sier Marie-Lisbet Amundsen.

Hun mener man bør se på hvordan ressursene fordeles i skolen i dag.

– Bare nasjonale prøver og kartleggingsprøver koster oss 2,6 milliarder kroner i året, og så har ikke skolen råd til å betale for spesialpedagoger som kan hjelpe barna som strever eller gjøre noe med mobbeproblematikken som bare stiger. Det er hårreisende, sier Amundsen.

Hun mener også at penger bør flyttes fra forskning til skolen.

– Vi øser ut millioner på forskning, og politikerne sier vi gjør så mye for det spesialpedagogiske feltet. Det øses ut hundrevis av millioner kroner hvert år på atferdspedagogiske program som ikke virker. Mange milliarder kroner har blitt brukt til forskning på spesialpedagogiske fagområder. Det bør vi slutte med, pengesekken bør flyttes nærmere skolen og barna, sier Amundsen.

– Hvis skolen får ressurser og lærerne kan få den avlastningen det innebærer å få spesialpedagogiske ressursteam, eller spesialpedagoger på mindre skoler, så vil skolen også bli en mye mer attraktiv arbeidsplass.