Sidsel Valum (tekst)

sidsel@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

ole@lomedia.no

– Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle være der jeg er nå. Jeg opplever at min vei har vært skapt litt av tilfeldigheter.

Under oppveksten på 90-tallet opplevde Mishell Akhtar Shakar både rasisme og frykt for nynazister som en av få mørkudete i et blendahvitt skolemiljø på Nordstrand i Oslo.

I dag er Shakar leder av den minoritetspolitiske tankesmia Minotenk, som driver kunnskapsformidling om likestilling og inkludering og årsaker og konsekvenser av utenforskap, diskriminering og rasisme.

Arbeid mot radikalisering

Til daglig jobber Shakar som læringsmiljøkoordinator ved Kuben videregående skole i Oslo.

På skolen er hun en av de aller første som blir kontaktet hvis elever blir utsatt for rasistiske eller hatefulle ytringer.

Det er også hun som kontakter skolens radikaliseringskontakt i politiet når skolen trenger hjelp i vanskelige saker.

– Jeg tror skolen er en viktig arena for å forebygge radikalisering og for å hindre at sårbare elever havner i feil miljøer. Vi jobber kjempemye for at alle skal føle seg inkludert og for å hindre utenforskap. Derfor er det viktig at også den som kommer med hatefulle ytringer føler seg ivaretatt. Å komme med hatefulle ytringer er et rop om et eller annet. Skolen skal forberede elevene til arbeidslivet eller videre studier og det vil få konsekvenser for dem senere i livet å komme med hatefulle ytringer, sier Shakar.

Etter terrorangrepet i Paris i 2015 opplevde skolen mye sinne og frustrasjon blant minoritetselever med muslimsk bakgrunn. De ble opprørt av den massive støtten til det franske folk mens terrorhandlingen i Beirut, som skjedde omtrent på samme tid, knapt ble nevnt.

De rettet sinnet mot hvite medelever med ytringer som «De fortjener det!» og «Hvorfor skal jeg bry meg om at de franske dør?»

I en artikkel i boka «Ekstremisme – fenomen og forebygging», utgitt av Minotenk, forteller Akhtar Shakar hvordan skolen håndterte situasjonen.

Mange lærere på skolen ble bekymret og syntes ytringene var ubehagelige. Situasjonen ble tatt opp klassevis og en rådgiver med kompetanse på området åpnet for dialog hvor elevene fikk komme med ytringer og stille spørsmål.

«Samtalen ble til tider litt amper, men ved å stille de riktige refleksjonsspørsmålene og ved å ta ytringene og ordene som ble brukt seriøst, dempet det seg raskt igjen, og diskusjonen ble god,» skriver Akhtar Shakar i boka.

Jobben som læringsmiljøkoordinator betyr i korthet at hun har et overordnet ansvar for å sørge for at alle elevene har et trygt og godt skole­miljø.

Mishell Akhtar Shakar har ikke lærerutdanning, men hun har jobbet på alle nivåer i skolen, fra barneskolen til høyskole og universitet, som lærer, sosialpedagogisk rådgiver, karriereveileder og nå som læringsmiljøkoordinator.

På Kuben videregående skole er hun nestleder i SL-klubben og hun er nestleder i Oslo fylkeslag av Skolenes landsforbund.

Hun er gift med den suksessrike forfatteren Zeshan Shakar. Sammen har de ett barn, og hun er i tillegg bonusmamma til ett. Også mannen jobber i skoleverket – i byadministrasjonen til Oslo kommune – ved siden av forfattervirksomheten.

– Jeg tror skolen er en viktig arena for å forebygge radikalisering og for å hindre at sårbare elever havner i feil miljøer, sier Mishel lAkhtar Shakar.

Ole Palmstrøm

Opplevde rasisme i oppveksten

– Jeg har bodd overalt i Oslo og ved alle T-banelinjer, sier Shakar og ler.

Faren var blant de første pakistanerne som kom til Norge på 1970-tallet. Han har jobbet en mannsalder i Oslo Sporveier og er i dag pensjonist. Moren døde da Shakar var fire år gammel. Faren ble alene med tre døtre og giftet seg på nytt. Mishell er den yngste av søstrene. Hun har også en lillebror fra farens nye ekteskap.

Familien flyttet fra Romsås til Nordstrand etter at moren døde. Da Akhtar Shakar begynte på skolen på Nordstrand var hun en av få elever med en annen kulturell bakgrunn i et ganske homogent hvitt miljø.

– Jeg var veldig synlig på grunn av hudfargen min. På 90-tallet var det mye nynazisme. Når jeg på avstand så en etnisk hvit person med skinhead, boots og bomberjakke, snudde jeg og gikk en annen vei. Jeg var mye redd de årene på Nordstrand, forteller hun.

Hun husker spesielt en episode fra bussholdeplassen. På vei hjem fra skolen en dag sto tre–fire gutter og diskuterte om de skulle gjøre noe med henne eller la henne gå. Heldigvis skjedde det ikke noe.

– Jeg ble slengt kommentarer etter, og jeg hadde venner som ikke fikk lov å være sammen med meg, forteller hun.

På ungdomsskolen ble bestevenninnen hennes sammen med en av de mest uttalte rasistene på skolen.

– Det satte preg på meg. Jeg visste ikke om jeg kunne se på henne som venn lenger, forteller hun.

Gjennom et antimobbeprogram på ungdomsskolen ledet av eksterne aktører ble hele trinnet hennes delt opp i grupper på tvers av klasser.

– Jeg ble plassert i samme gruppe som ham, forteller hun.

Temaet var mobbing, men i hennes gruppe handlet det fort om rasisme og norskhet.

– Jeg fikk høre at jeg aldri kan bli norsk, selv om jeg er født og oppvokst her, mens en i klassen som hadde bodd i utlandet i mange år ble regnet som norsk, forteller hun.

Shakar skulle til tannlegen og måtte gå.

– Etterpå sa de som ledet gruppearbeidet at det var synd at jeg ikke kunne ha blitt der og tatt den kampen. Det var ikke en god erfaring. Jeg har tenkt senere at det var feil å si. Hvorfor skulle jeg ta den kampen? Jeg synes det var feil at de ville at jeg skulle ta den kampen selv og at ikke noen av de voksne på skolen eller de som holdt opplegget for oss tok ordet og sa noe. Ansvaret ble liggende på meg for å forsvare meg, min tilstedeværelse i Norge og min norskhet, sier hun.

Hun forteller at dette er en erfaring som sitter i henne ennå.

Men selv om hun opplevde rasisme, lot ikke Shakar seg kneble.

– Jeg har alltid kunnet si ifra, forteller hun.

Konfliktmegler som 16-åring

Interessen for pedagogikk våknet da Shakar var 16 år gammel og var elev­megler i et prosjekt på tidligere Sogn videregående skole.

– Jeg var med på mye spennende. Jeg besøkte skoler og holdt foredrag, forteller hun.

Gjennom skoleprosjektet fikk hun kontakt med Konfliktrådet som senere ansatte henne i Gatemeglings-prosjektet som Konfliktrådet startet i 1998, men som senere er nedlagt.

Målet var å forebygge at ungdom havnet i voldelige konflikter.

– Vi fikk intensiv opplæring og fikk lære metoder gjennom lærende leker og oppgaver. De som deltok i prosjektet ble etter endt kursing plassert i ulike fritidsklubber. Hovedformålet var å lære unge å bruke ord i stedet for å slåss. Jeg tenkte at dette har jeg lyst til å jobbe med, forteller hun.

Utdanning i pedagogikk

Etter fullført videregående skole tok Shakar en mastergrad i pedagogikk ved Universitetet i Oslo (UiO) i 2012. Masteroppgaven hennes handlet om muslimske barn på institusjon.

Etter det fikk hun jobb som høyskolelektor på barnevernspedagogikkutdanninga ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) hvor hun underviste i flerkulturelle emner og sosialpedagogikk.

Deretter jobbet hun på en byomfattende spesialskole på Vestli med mange elever med atferdsdiagnoser. Hun har også jobbet i tre år som sosialpedagogisk rådgiver på Sofienberg ungdomsskole – en 8. – 10.-skole som åpnet i 2014.

– Jeg fikk være med å bygge opp skolen og ble, som sosialpedagogisk rådgiver, innlemmet i ledelsesoppgavene sammen med rektor og assisterende rektor. Jeg fikk se skoleverket på en annen måte, forteller Shakar.

Som læringsmiljøkoordinator har Mishell Akhtar Shakar et overordnet ansvar for å påse at elevene har et trygt og godt skolemiljø.

Ole Palmstrøm

Leder tenketank

Shakar har en viktig rolle i den minoritetspolitiske debatten. Hun er i sitt andre år som styreleder i tenketanken Minotenk.

– Jeg har vært med i Minotenk i ti år. Det begynte med at jeg søkte og fikk være med på Minotenk-skolen, forteller hun.

Shakar var en av de første elevene da Minotenk ble stiftet i 2010.

Siden 2018 har hun jobbet på Kuben videregående skole, hvor hun først begynte i stilling som karriereveileder og rådgiver for elever på studiespesialisering og byggfag.

Kort tid etter at hun begynte der, utlyste skolen en nyopprettet stilling som læringsmiljøkoordinator. Tidligere var stillingen en forsøksordning.

– Jeg har fått stor frihet til å utforme oppgavene selv, forteller Shakar.

Rutiner i møte med ekstremisme

Som læringsmiljøkoordinator ble Shakar kontaktet da det for et par år siden ble oppdaget tegninger av hakekors og setninger som «Fri Manshaus» og «Fri Breivik» på et toalett på skolen.

I boka «Håndbok mot rasisme» forteller hun hvordan Kuben videregående skole fulgte opp saken.

Den som først oppdaget det, tok bilder og fikk det vasket bort. Deretter ble saken sendt til Shakar og avdelingsleder for elevrettede tjenester – som er forebyggende radikaliseringsteam sammen med minoritetsrådgiver og miljøarbeider.

Saken ble meldt til skolens radikaliseringskontakt hos politiet, og det ble diskutert mulige tiltak.

Det ble bestemt at skolens radikaliseringsteam skulle ha samtaler med alle elevene i klassen som man mistenkte at den eleven som sto bak gikk i. I samtalene kom det fram flere episoder hvor elever i klassen hadde opplevd ubehagelige kommentarer av rasistisk natur.

Elevene som var mest berørt av hendelsen var under 18 år, og skolen innkalte foreldre til samtale om hvordan skolen skulle jobbe videre med elevene og klassen.

Skolen engasjerte organisasjonen Stopp Hatprat som holdt en økt med klassen med bakgrunn i det som hadde hendt og det som kom fram gjennom samtalene i klassen.

Løser konflikter gjennom dialog

Som læringsmiljøkoordinator har Mishell Akhtar Shakar ansvar for skolens psykososiale ressursteam. De behandler saker som gjelder elever som av en eller annen grunn ikke har det så bra på skolen eller som er involvert i hendelser som skaper bekymring.

– Vi har jevnlige møter med alle rådgivere hvor vi diskuterer sårbare elever og tiltak for at de skal ha det bra på skolen, sier hun.

Kuben videregående skole er den største videregående skolen i Oslo med cirka 1700 elever som kommer fra alle bydeler i Oslo.

70–80 prosent av elevene har minoritetsbakgrunn, anslår Shakar.

I jobben samarbeider hun nært med avdelingsledere, rådgivere, kontaktlærere, miljøarbeidere og helsesykepleier. Hun har også ansvar for å veilede elevrådet på skolen sammen med assisterende rektor. Hun samarbeider med elevrådet om å lage aktiviteter på skolen som sjakkturneringer og kulturdager.

I tillegg har hun ansvar for å ta kontakt med skolens radikaliseringskontakt i politiet når det er grunn til bekymring for en elev.

– Vi har ikke spesielt store utfordringer, men det er noen saker hvert år. Det gjelder hatytringer mot elever på grunn av deres legning eller etniske bakgrunn eller at noen for eksempel tegner hakekors på veggen, forteller Shakar.

– Vi jobber for å ivareta både elever som står bak slike ytringer og elever som blir krenket. Vi har ansatte som er gode på megling og prøver å løse konflikter på lavest mulig nivå gjennom dialog.