Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

En ny rapport (Growing income inequality in OECD countries) omtalt i Dagsavisen viser at i OECD-landene samlet sett økte lønnen til den tidel av husholdningene som tjener mest med 2 % i året fra 1985. Tilsvarende gruppe i Norge fikk imidlertid 2,7 % i året i samme periode.

De som tjener minst i Norge hadde 1,4 % lønnsvekst, helt i tråd med de dårligst betalte i OECD.

Det betyr at de rikeste i Norge har dratt fra hvert eneste år med 1,3 prosentpoeng, eller sagt med andre ord: De har fått dobbelt så høy inntektsøkning som den laveste tidelen.

Rangeringen blant de land der de rikeste har økt mest er: Israel, Sverige, Australia, Tyskland, Finland, New Zealand, USA og Norge på 8. plass. Tabellen gjelder 27 av medlemslandene i OECD. I motsatt ende av skalaen, altså der de fattigste har dratt innpå, finner vi Spania, Hellas, Chile, Irland, Tyrkia, Frankrike, Belgia og Portugal. Kun i disse åtte landene har de fattigste ti prosentene tatt innpå den rikeste tidelen.

Dette gjelder siden midten av 80-tallet. Totalt sett tjener den rikeste tidelen av befolkningen i OECD-landene ni ganger mer enn den fattigste tidelen. En samfunnsforsker Dagsavisen har snakket med, Harald Dale-Olsen, anslår at det samme tall for Norge er seks – sju ganger mer. Dale-Olsen peker på at utviklingen går sakte, men den går altså i feil retning.

Skattereform i 2006

Instituttsjef på Fafo, Tone Fløtten, sier til LO-Aktuelt at det er en kjent sak at de rikestes inntekter har økt mye de siste 20 årene, ikke minst på grunn av inntekter av utbytte. Hun kommer imidlertid med en viktig reservasjon:

– Skattereformen fra 2006 endret vesentlig på dette. Forskjellen har gått ned etter den tid, sier hun, og belegger sin påstand med følgende tall: I 2005 hadde den rikeste tidelen nesten 30 prosent av inntekten i Norge, mens de i 2009 hadde 20 prosent.

– Men anser du det som bekymringsfullt hvis tendensen blir at de rikeste igjen vil øke mest?

– Det er viktig med jevn fordeling, og særlig er det et problem hvis noen blir hengende for langt etter. Det er heller ikke uproblematisk om de veldig rike øker sin inntekt, selv om de er få. Rikdommen til de rikeste er i bunn og grunn basert på solidariteten og samarbeidsviljen til det store flertallet. De skyhøye inntektene er ikke nødvendigvis et resultat av ekstraordinær innsats, men av utviklingen i råvarepriser og internasjonale kapitalmarkeder, og av den arbeidsinnsatsen det store flertallet legger ned i norske virksomheter, sier hun.

Ulike muligheter

Tone Fløtten understreker likevel at det er stor oppmerksomhet om likhet i Norge.

– Det er viktig at dette fokuset fortsetter. Hun påpeker at det er en klar sammenheng mellom lav inntekt og dårlig helse, og at forskjeller gir ulike muligheter i samfunnet. Dessuten kan prangende rikdom og manglende måtehold bli sett på som brudd på samfunnskontrakten.

– De rike unntaksmenneskene skiller seg fra resten av befolkningen ved sitt luksusforbruk, og ved at de med sin sterke kjøpekraft presser prisene opp på en rekke forbruksområder. Bolig- og hyttemarkedet er de mest nærliggende eksemplene. Enkelte deler av landet er nærmest stengt for vanlige lønnsmottakere. Økte forskjeller kan også svekke solidariteten og tilliten som ligger til grunn for likhet og vekst i samfunnet vårt. De rike kan kjøpe seg ut av fellesordningene, noe som igjen kan bidra til å undergrave de universelle ordningene vi har i Norge, mener Tone Fløtten.

– Hva bør fagbevegelsen gjøre?

– Det ene er å påvirke politisk, det andre er å fortsette med særskilte lavlønnstillegg og en solidarisk lønnspolitikk, mener Fløtten. Hun viser til at politiske grep igjennom skatte – og avgiftspolitikken kan endre fordelingen mellom samfunnsklassene, slik skattereformen fra 2006 illustrerer.