Under overskriften «Fungerer integrering?» (LO-Aktuelt 2-2013) uttrykker forskningsleder Jon Rogstad i Fafo sin bekymring for at integrering går for sakte og at LO-kongressen nok en gang «blir helhvit».

Artikkelen påpeker at fagbevegelsen har en jobb å gjøre når det gjelder minoriteter. Det har Rogstad helt rett i. Men at hudfarge alene brukes til å definere minoriteter og vellykket eller mislykket integreringsarbeid i fagbevegelsen eller på andre samfunnsområder, er altfor enkelt – og kan fort oppfattes som misvisende. Når det er sagt, vil jeg understreke at jeg har hørt Rogstad flere ganger og leser det han skriver med stor interesse. Språkbruken hans er mye mer nyansert enn det som gjengis i artikkelen.

Minoritetsbefolkningen i Norge består av 650?000 mennesker fra 220 ulike land med forskjellige hudfarger, språk, trosretninger, kulturer osv. Og det finnes mange ord som blir brukt til å beskrive disse menneskene – ord som både er positivt og negativt ladet – utlendinger, innvandrere, arbeidsinnvandrere, flyktninger, flerkulturelle, asylsøkere, våre nye landsmenn, nye nordmenn, første generasjon, annen generasjon, minoriteter og etniske minoriteter. Det er et minefelt av en språkbruk som forvirrer de fleste. Det at vi har så mange forskjellige definisjoner eller begrep er et tegn på at vi har en vei å gå i mangfolds- og integreringsarbeidet.

Det er klart at mennesker som noen vil kalle for «synlige innvandrere» på grunn av hudfargen eller «annerledes» utseende eller klesstil, opplever en helt annen form for diskriminering i det norske samfunnet enn svenske arbeidsinnvandrere som for det meste er «hvite» og har visse felles kulturtrekk.

Men vi må også huske de polske eller litauiske arbeidsinnvandrerne, også de for det meste «hvite», som er ofre for sosialdumping og som ligger like langt ned på klassesamfunnets rangstige som arbeidsledige somalisk ungdom. Begge grupper er nok fraværende fra LO-kongressen. Integrering, og diskriminering, handler om mer enn hudfarge. Vi skal vokte oss vel for å skape et hierarki der minoriteter blir satt opp mot hverandre. Splitt og hersk er en gammel og utprøvd teknikk som ofte blir brukt til å hindre progressive krefter.

Gjensidig respekt og en inkluderende dialog er kjernen i det som ligger til grunn for et likeverdig samfunn og for den norske fagbevegelsen. Våre grunnleggende verdier er menneskets verdier – frihet, likhet og solidaritet skal gjelde for alle – uansett etnisk opprinnelse, hudfarge, nasjonal identitet, alder, kjønn, funksjonshemming, tro og/eller seksualitet. Vår utfordring er å skape en fagbevegelse der alle føler seg hjemme.

I Fagforbundet har vi prioritert mangfoldsarbeid i flere år, noe som har resultert i opprettelse av et eget utvalg for mangfold og inkludering på nasjonalt plan, og et nettverk for tillitsvalgte med minoritetsbakgrunn som består av representanter for alle landets fylkesorganisasjoner. Representasjonen i nettverket speiler det flerkulturelle Norge, og vi har samlet tillitsvalgte fra alle verdensdeler.

Det er imidlertid på lokalplan at integreringsarbeidet må finne sted dersom vi vil ha en bredere representasjon på LO-kongressen. Lokale fagforeninger er et viktig integreringsverktøy, både når det gjelder arbeidsliv og samfunnet forøvrig. Kanskje det viktigste. Vi går sakte, men sikkert i riktig retning med en mangfoldspolitikk som inkluderer alle.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 4/2013)